Lørdag 26. mars 2016
Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin «Final Concert» i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med «Cast In Steel» i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.
Norway Rock Magazine krysset veier med Pål, Magne og Morten i London, hvor de i påsken spilte på den digre O2 Arena, og imponerende nok var det ikke langt fra fullsatt på dette digre konsertlokalet som har plass til 20.000. Publikum er hovedsakelig feminint og passert førti. Det er lenge siden a-ha har vært en trio på scenen, og her ble de backet av bassist Even Ormestad (fra Jaga Jazzist), Anneli Drecker fra Bel Canto på kor, og deres nå faste livemedlemmer trommis Karl Oluf Wennerberg og keyboardist Erik Ljungberg, også kjent fra Zeromancer.
Det er alltid smart å kjøre en pangåpning for å få et avventende publikum med på notene fra starten av, og «I’ve Been Losing You» er både en av a-ha’s beste låter og største hits. Når de følger opp denne med nok en låt fra «Scoundrel Days», «Cry Wolf», er det tydelig at her er det ikke den nye skiva som skal promoteres (og hvorfor skal den det, når ingen kjøper skiver lenger?) – her skal publikum få det de kom for å høre – gullrekka med låter fra a-ha’s 80-tallsperiode ispedt det beste fra de siste 25 år.
«Move To Memphis» fra den særdeles undervurderte «Memorial Beach» beviser at a-ha først og fremst er et rockeband, som flørtet med trommemaskiner og synthesizere i sin ungdom. Det er også tydelig at de sliter med lyden på scenen – gitar og keyboards drukner vokalen, og Morten Harket fikler som vanlig intenst med øremonitoren sin og kommuniserer mer med lydmannen enn med publikum.
Og heri ligger også a-ha’s største problem på en scene. Morten Harket har aldri vært noen frontmann, han er en ganske sjenert fyr, og han har aldri hatt behov for å si så mye på scenen. Pr 2016 virker han nærmest ubekvem på scenen, han sier nesten ikke ett ord til publikum, med unntak av ett og annet kort ‘Thank you’. Det er Pål Waaktaar og Magne Furuholmen som står fremst på scenekanten, mens Morten stadig trekker seg tilbake mot slagverket og ser ut som om han ønsker seg langt vekk. Morten er ‘bare’ vokalisten, mens det er Magne som er frontmannen som tar seg av all publikumskontakt, som introduserer låtene og drar i gang allsangen. Når man etter konserten overhører publikum spørre seg ‘Hvorfor sa han ingenting, var det noe galt, er han sjuk?’ – da har det tatt litt overhånd. Mulig at dette vil rette seg opp til Norgeskonsertene, for aldri har vi sett Harket så innadvendt som i London – på solokonsertene sine er han vesentlig mer sosial, selv om han aldri har vært noen David Lee Roth på scenen. (I motsetning til Roth synger fortsatt Harket knallbra.)
Vi er seks låter ut i konserten før vi får en låt fra dette årtusen, med «Cast In Steel», og publikum applauderer høflig. Den følges perfekt opp med «Crying In The Rain», hvor Anneli Drecker kommer frem og gjør duetten på en fortreffelig måte. «Mother Nature Goes To Heaven» er en av de tøffere låtene fra forrige utgivelse «Foot Of The Mountain» (tittellåta dukket også opp) mens jeg personlig ville ha droppet «We’re Looking For The Whales» og heller inkludert «Manhattan Skyline», «Summer Moved On» eller «Analogue», som glimret med sitt fravær til tross for at det var deres eneste Topp 10-hit i England siden «Stay On These Roads» i 1988.
Et snodig segment i showet skjer midtveis når Morten forlater scenen og Pål tar mikrofonen for «Velvet» – greit nok siden det var han som sang på Savoys orginalversjon. At Magne deretter skal overta vokalen for å gjøre «Lifelines» er derimot lettere absurd – han har ikke så verst stemme, men noen stor sanger er han ikke, og han makter ikke yte denne låta rettferdighet. Enda merkeligere blir det når de plukker frem «Here I Stand And Face The Rain» og lar denne få sin turnedebut med Anneli Drecker som vokalist. Hun synger den dritbra, og ser ut til å kose seg i front, men for den store delen av publikum som ikke fikk med seg at Anneli også sang i kveldens forband, var den gjengse reaksjonen ‘Hæ? Hvorfor skal hu kordama synge en låt, og hvem er hu egentlig?!’ Forhåpentligvis vet de det nå.
Konserten kommer på skinner igjen når Morten Harket returnerer for den majestetiske «Sycamore Leaves» fra «East Of The Sun». De avslutter med et par av de største klassikerne sine: «Hunting High And Low» får en makeløs respons, og allsangen får til og med Morten til å bevege seg frem til scenekanten og oppmuntre publikum til å synge høyere. Kveldens gåsehudøyeblikk. Til slutt fyrer de av det fantastiske tittelsporet fra «Scoundrel Days» (og dermed var halvparten av den skiva spilt) før de trekker seg tilbake.
Ingen lar seg lure. Etter et drøyt minutt er de tilbake, og publikum skvetter på beina før introen på «The Sun Always Shines On TV» ljomer over O2. Harkets silkemyke stemme brer seg som et teppe over salen, og alle hjerter fryder seg. Dette var det vi kom for. Alle hadde kanskje regnet med at nå topper de alt med megaklassikerne, men neida, vi roer istedet det hele ned med en akustisk versjon av «Under The Makeup» fra nyeste skiva, en låt som mister mye av sin appell uten det orkestrale aspektet som studioversjonen har – men kudos for forsøket! James Bond-låta «The Living Daylights» sitter også som en kule, naturlig nok i agentens hjemby, og nå er publikum virkelig med. De går atter av scenen, men ikke en kjeft forlater lokalet før de kommer tilbake for andre gang og fyrer av den selvsagte finalen «Take On Me», mens Sharon, Sally og Daphne i nabosetene våre går fullstendig av skaftet.
Det er lite å trekke på det musikalske denne kvelden i London, men Morten: Våkn opp! Smil litt! Publikum er der for å bli underholdt, og det er ikke stas å se på en mann som kjeder seg og nærmest titter på klokka underveis. Vi kan ikke kreve at du skal utvikle scenekarisma på dette stadiet av din karriere, men du kan i det minste late som om du trives og prøve å gi litt av deg selv. De fleste her i verden har en kjipere jobb enn det du har, Morten. Nyt det mens du kan.
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen
