Actworld
Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye. Lettbeint progpop-rock med underfundige tekster og glimrende instrumentering, med en vokal man umiddelbart legger merke til. Disse elementene er like fremtredende på «Falling», som altså er ute på bandets eget selskap i disse dager. Kanskje er det faktum at de gjør alt arbeidet sjøl litt av grunnen til at de ikke er store, for dette bandet burde virkelig ha nådd ut til massene på et helt annet nivå enn de er per i dag! De var signet med Inside Out en periode, men har altså gått til det steget å stå for alt arbeidet på egen hånd. «Falling» er bandets tredje EP i en serie på fire som bindes sammen som et epos, der vi nå har kommet til en tid der noe forferdelig er på vei mot jorden, og vi presenteres for et bilde av hvordan dette oppleves for persongalleriet i tekstene. Vi møter blant annet Emelie, som vi ble kjent med allerede på førsteskiva, «Today´s Report» i 1999. Hun har fortsatt et noget mangelfullt minne, finner vi ut.
Musikalsk er det alltid fascinerende å låne øre til A.C.T., all den tid de er så gjenkjennbare som de er. Å finne sitt eget sound er vanskelig i en tid der det meste må være utprøvd, men A.C.T. lykkes på skive etter skive. Særegen vokal, herlige korpartier, og ikke minst en gitarist i Ola Andersson som treffer blink. Hans soli er ofte svært kreative, og en fryd for øret. Sjekk bare ut soloen på «Wailings From A Buildings» fra «Last Epic» (2003). På «One Last Goodbye» leverer han nok en solo som treffer rett i ryggmargen. Låta er også særdeles treffsikker, med 80-talls synth-trommer og lyden av Rolands (for mange) velkjente TR-808 trommemaskin. Man må jo bare trekke på smilebåndet av slike småfrekkheter. Bandet har også noen særegenheter som bidrar til sounden, som for eksempel valget med å synkopere i 16-deler, stedet for det mer tradisjonelle valget med å gjøre det på 8-delen. Frekt, og veldig virkningsfullt. Det samme gjelder vanen de har for å lage riff med markeringer på alle fire 4-delene, nærmest så det oppleves å være i «double-time». Akkurat den effekten er svært virkningsfull på denne skribenten, ihvertfall. Den tidligere nevnte lettbeintheten blir kanskje mest markant i riffet på «A Race Against Time», der et i utgangspunktet blytungt riff får en helt annen effekt enn om et annet prog-metalband hadde spilt det. Lydbildet er ryddig og oversiktlig, produksjonen er framifrå, og låtene er aldeles strålende!
«Falling» er ei skive som fortsetter å vokse på meg, til tross for at jeg har hatt den i halvannen måned, og har pløyd gjennom den et utall ganger. Gjør deg selv den tjeneste å la «Falling» få din oppmerksomhet i en halvtime, og da gjerne i forbindelse med de to foregående EP-ene «Rebirth» (2019) og «Heatwave» (2021). Gjerne mange ganger! Den ender garantert høyt opp på lista mi over skiver når vi tar oppgjøret i desember. Karakteren burde egentlig vært høyere, men det er vanskelig når det kun er en EP vi har med å gjøre. Kvaliteten er upåklagelig, og det er bare å glede seg til den store avslutningen, som forhåpentligvis kommer i 2024! (Intervju med A.C.T. i neste nummer av NRM – abonner her og få det på utgivelsesdagen! 190 spenn for seks nummer har du råd til!)
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 03. mars 2023