Gymnocal Industries
Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig. Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg. Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher. Jeg hevder fortsatt hardnakket at de også minner om det legendariske Vikersund-bandet High Noon. Selv om jeg vet det bare skyldes at vokalen er lik og de begge nok har hørt sin dose «And Justice For All»!
Åtte år har gått siden forrige album, «Wanderer» og deres få, men trofaste fans, har ventet i spenning. Første oppdatering fra innspilling finner jeg så langt tilbake som 2019, så de har åpenbart tatt seg god tid. Det har også gitt resultater. Særlig de kjappere låtene har fått et løft. Fremstår mindre som kjellerband og har fått den massive produksjonen låtene fortjener. Innspillingen har de stått for selv, med unntak av trommene, som er gjort i studio med Herbrand Larsen bak spakene. Russ Russel har mikset og mastret platen. Jeg ble ikke rent lite begeistret da jeg hørte første singel, «Distrust». Dette er låten jeg savnet på forrige plate. Den tar meg tilbake til glimrende «Blackest Day», fra 2011. Den hadde noen emosjonelle bomber, som tittelkuttet, «Shipwrecked» og «Warmonger». Rett og slett hjerteskjærende låter. «Distrust» er jammen ikke mye dårligere. Tittel hinter vel kanskje også om at det ikke akkurat er noen gladlåt. Hele platen har rimelig dystert budskap, så årets sommerhit skal du nok se lenge etter. Takk for det. Platens andre singel var «Descent», som er en mer tradisjonell thrash-låt i stil med forrige album. Med andre ord to singler som representerer bandet bra. Platen byr heldigvis på enda bedre thrash, så her er det bare å kose seg. Åpningskutt «Retribution» er et fyrverkeri. Det ti minutter lange tittelkuttet har også noen parti som lar det rykke i rockefoten. Dette er kanskje også platens mest varierte låt.
Av de mørkere låtene er det vel «Unscarred» som skiller seg mest ut. Her tør jeg nesten påstå jeg hører røtter fra country i den nedstemte akustiske gitaren. Glimrende gitararbeid er det, sågar. «Strife» starter også med noen instrumentale minutter, som ga meg et umiddelbart glis under første gjennomlytting. Da vet du de gjør noe riktig. Når jeg i tillegg vet hvor mye disse låtene vokser, så er utgangspunktet sædeles bra. Med tanke på hvor høyt jeg setter «Blackest Day», så gleder det meg å si at «Limbo» ikke er mye dårligere. Godt jobbet!
5/6 | Stig Rune Robertsen
Utgivelsesdato 17. februar 2023