Vi skriver 1. august da jeg ringer gitarist Archaon. Da har jeg en måned til deadline, men med 1349 sin høstschedule er dette faktisk en prat vi får skviset inn klokken 23 en mandag kveld. Da har Archaon fått pakket til årets familieferie som går til Nord-Norge morgenen etter.
– Familien må få sitt. Det er en kjensgjerning at det ikke er lett å leve av musikk, så det er mye ferie fra jobben som går med til 1349, som må kalles en bigeskjeft. Jeg jobber fullt, men har en veldig fleksibel arbeidsgiver. Og med 1349 skjer det ting i perioder, så det gjelder å gi og ta. Målet er å ikke tape på å spille i band. Det er selvsagt en risiko å legge ut på turné. Du har reisekostnader, crew, gitar- og trommetech, samt merchselgere som skal ha lønn. Merch er riktignok med på å tippe lasset i positiv retning. Skal du til USA er budsjettet på kanskje en halv million, og det må jo tjenes inn. Nå er Norge heldigvis et land hvor kultur vektlegges, og det er en del fond en kan søke støtte hos. De gangene vi får hentet noe der er det veldig betryggende. Det er selvsagt en stor opplevelse å kunne reise. Jeg tror vi har vært innom alle statene i USA. Vi har spist på Twin Peaks-kafeen et par ganger, vært på toppen av Willis Tower i Chicago. Det merkeligste vi har opplevd var i en penthouseleilighet i Toronto via manageren til H.R. Giger. Han har et tett forhold til Celtic Frost, som vi da turnerte med. Heldigvis var vi på rett sted til rett tid, og blir invitert til en severdighet av uant sort. Vi ble med på toppen av et bygg som så ut som en helt vanlig kontorbygning. Leiligheten tilhørte William Jamison. En svært rik og eksentrisk fyr, som dessverre er død nå. Denne penthouseleiligheten er over to etasjer og vi blir ønsket velkommen av en dominatrix-dame i lakk og lær, som serverer deg øl eller hva du enn måtte ønske deg. Det var helt surrealistisk. Han hadde verdens største samling av shrunken heads. 83 stykker. Altså ekte hoder, som stammer samlet som trofeer i krig. Det er virkelig makabert. Vi fikk faktisk t-skjorter der, og den brukte Seidemann, bassisten vår, så sent som på Rockstadt nå i helgen. På ryggen står oppskriften på shrunken heads, haha. Hvordan hodene skal kokes, fettet og hodeskallen fjernes. I tillegg hadde han en av Amerikas fire første elektriske stoler, og en ekstremt stor sommerfuglsamling. Altså, det var så mye rart den mannen hadde. Dette er ikke noe åpent museum heller, så det å få oppleve noe sånt er selvsagt noe man vil huske. Så er det naturligvis mer ordinære steder, som Time Square og Rainbow Bar & Grill, men også det er fint å kunne besøke i bandsammenheng. Vi har stått opp klokka fire om morgenen for å se Niagara Falls og pyramider i Mexico, så vi er helt klart turister også, selv om vi primært er der for å utøve kunst.
Vi kommer tilbake til smakfulle opplevelser mot slutten av intervjuet, men grunnen til at jeg ringer Archaon er for å snakke om «The Wolf And The King» (som er anmeldt her!). Det er alltid fint når en plate skiller seg ut fra tidligere verk, da har man med ett et tema og spørsmålene kommer seg selv. Jeg mottar skiva noen få dager før intervjuet og hører ingen store utskeielser. Jeg tenker målet da må ha vært å lage en god 1349-plate.
– Der traff du godt. Det er en klisje og si en lager musikk for sin egen selvtilfredsstillelse, men vi gjør fremdeles det. Vi startet bandet fordi vi hadde lyst til å spille musikk som ikke var så inn i tiden på slutten av nittitallet. Bass, trommer, gitar og vokal. Se bare på AC/DC. Mange mener dette rå klassiske oppsettet blir utdatert, mens andre setter pris på det klassiske oppsettet. Og det betyr ikke at det ikke finnes progresjon eller innovasjon, for det mener jeg det finnes nå i 2024. Jeg er glad du sa det du gjorde innledningsvis, for det er ikke lett å gjøre seg opp en mening om en plate på de få dagene du har hatt den. Jeg vet jo selv at man oppdager nye ting når en plukker frem igjen en plate etter noen uker, og jeg liker å legge inn elementer som kanskje ikke er umiddelbart åpenbare når jeg jeg komponerer. En skal måtte jobbe litt med skivene for å få grepet om det. Samtidig må det jo treffe også. Folk må selvsagt gjøre som de vil, men jeg misliker når en lett hører at musikk er økonomisk drevet. Blokker i Cubase som er satt sammen og går på repeat blir kjedelig og helt uten magi. Sånt finner du ikke i 1349. Jeg bruker ikke noe sånt. Jeg er av den typen som nynner inn riff på telefonen, hehe. Og det må gjøres med en gang det dukker opp. Om det er hjemme i kjelleren, på jobben eller på vei til t-banen. Håper aldri noen finner telefonen min og hører på det som ligger der, haha. Jeg henger litt etter med teknologien kontra andre i bandet, som eksempelvis vokalist Ravn. Han komponerer kanskje ikke så mye for 1349, men lager en del elektronisk musikk. Jeg liker også det sosiale og samarbeidet ved at noen hjelper deg med å ta opp. Du kan ha oppskriften klar, men det er koselig å tilberede retten på en annens kjøkken. Også synes jeg kvalitetskontrollen ved å ha en sparrepartner er viktig, så en ikke bare seiler av gårde i sitt eget univers.
– Har 1349 noe å bevise?
– Både ja og nei. Vi har ikke noe benchmarking opp mot uttalte standarder, men vi har noe å bevise ovenfor oss selv. Og det er å lage å knallgod black metal, og utøve det så godt vi kan. Og akkurat det er det viktig å bevise. Og enkelte ganger er det noen nyanser som vektlegges mer enn andre. Da vi jobbet med «Massive Cauldron Of Chaos» var jeg og Frost veldig inn i Thin Lizzy, Deep Purple, Toto og band fra syttitallet. Jeg er veldig åttitallet, men så kommer man dit at man går enda lenger tilbake i tid. Og det farget nok den plata. Både den og nye skiva er produsert av Jarrett Prichard, og han gjør alltid en kjempejobb. Han vet å dra ut det beste av oss. Han går veldig inn i rollen, og tar samtaler med hver og en av oss i forkant om hvordan vi forespeiler oss resultatet, og jobber ut fra det. Platas tittel er egentlig et godt svar på alt dette. Vokalist Ravn ble fascinert over alkymi og konseptet om at en konge blir spist av en ulv. Ulven brenner og av asken gjenoppstår en konge. Ligningen her er foredling. For å bli en bedre versjon av seg selv så må man gå gjennom fornyelser og utfordringer som ikke er gitt at går bra, men som bidrar til at det blir noe autentisk og genuint.
Archaon presiserer at selv om de er black metal, finnes det mye elementer fra thrash og death metal. 1349 har langt mer i lydbildet enn å enkelt bli avfeid som et necro black metal-band. Det progressive har antagelig vært med hele veien, men blir mer tydelig når produksjonen løftes et par hakk.
– Det er sant som du sier og vi har hatt en lang vei å gå fra vår pure oppstartsfase. Det tok tid å bli kjent med hverandre. Med kun et frafall så har det vært samme besetning på alle utgivelsene, og vi kjente egentlig ikke hverandre fra før. Vi var unge, og jeg tenker det er viktig vi gikk gjennom de kampene sammen. Det hadde ikke trengt å gå bra, hehe. Det har vært mange fallgruver som kunne knust oss, men vi har kommet sterkere ut av det på andre siden. Det høres veldig klisje ut, men det er helt sant. Vi begynte å turnere veldig tidlig. Vi ga ut den selvtitulerte mini-CDen for å shoppe en deal, og endte opp hos Candlelight. De ga ut «Liberation» i 2003, som allerede da var en to år gammel innspilling. Og dermed var vi i forkant med låter og skivene kom jevnt. Bandet lå aldri stille. Jeg synes vi var heldige som debuterte da, med det fysiske musikkmarkedet vi kjente på den tiden. Også da var det tøft, men det er verre nå. Allerede før debuten hadde vi turnert i utlandet med både Cadaver og Gorgoroth. Gorgoroth ble følgesvenner utover 2000-tallet. Vi bestemte oss tidlig for å satse på utlandet, og ikke minst USA. Vi hadde vår første turné der i 2006, med Celtic Frost. Året etter var vi tilbake som headlinere. Jeg liker alltid å rekke frem det positive når jeg tenker tilbake. Det er det som er givende og gir inspirasjon videre.
At dagens fire medlemmer har holdt sammen et kvart århundre skulle vitne om at noe er riktig.
– Jeg føler ikke at noen av platene våre er like, og spesielt på nye synes jeg det er et par daredevils. Men du kan ikke være redd for det, du må gi faen i hva folk måtte mene. Føringen er at det må være tilfredsstillende for oss å drive med. Jeg liker selv når band holder seg til det de kan. Det kan virke påtatt når det viker for langt vekk fra essensen, da tiltaler det ikke meg. Det er fin balanse å kunne utvikle seg innenfor det rammeverket du opprinnelig jobbet ut fra. Black metal var jo lenge en snever sjanger, men da vi nærmet oss 2000 spredte den seg i alle retninger, og jeg tror fortsatt det er en sjanger som kan utvikle seg. Se for eksempel på seneste Dødheimsgard. Den må jeg slå et slag for, den er virkelig enorm. Typisk Vicotnik å gjøre noe sånt, men resultatet er særdeles lekkert presentert.
Archaon nevner Ravns fascinasjon for alkymi. Som på de seneste skivene er tekstene skrevet av Nocturnal Breeds vokalist Svartalv.
– Det er ikke sånn at Ravn kommer opp med ideer til Svartalv, dette er hans tekster. Han er et oppkomme av mørk poesi og jeg kaller han vårt femte medlem. Han har skrevet tekstene siden «Hellfire». De snakker mye sammen og diskuterer, så det er nok naturlig at Svartalv tar med seg noe av disse samtalene inn i tekstene. Han går sin egen sti når det kommer til å skrive, og det er fascinerende. Det er ikke sånn at Ravn eller vi andre ikke kan, men vi har en tilgjengelig ressurs med et hvelv av poesi han ikke bruker noe annet sted. Om normen er at vokalisten skriver tekstene, synes vi det er kult å avvike fra den normen.
Oktober i sin helhet går med til Europaturné, med tre konserter før plata slippes fredag 4. oktober.
– Sånn er det ofte. Nå skal plateselskapene ha den ferdige skiva nesten et år før utgivelse. Og tilbud om turneer kommer uavhengig av dette. Vi var på turné i USA i mai, mange måneder før plata kommer, og den måtte vi bare ta. Darklord Day og Maryland Deathfest sender ikke ut invitasjoner til enhver tid. Grunnet covid har vi ikke vært i statene på fem år. Derfor fikk vi ut låten «Ash Of Ages» såpass tidlig, så vi hadde noe å turnere på. Før turneen starter i oktober kommer enda to singler, og det er naturlig at de låtene blir med på turneen. Også i 2014 gjorde vi dette, da turnerte vi et halvt år før skiva kom. Det blir mye aktivitet fremover. Hele Europa, festivaler og vestkysten i statene, siden vi bare gjorde østkysten nå i mai.
Trommeslager Frost spiller også i Satyricon, som etter noen rolige år er i gang igjen.
– Da Frost ble med delte vi øvingslokale med Satyricon. En dag ble Frost sittende og høre på hele øvinga vår og klappet da vi var ferdig. Han hadde vært med i flere prosjekter, men han ville ha to band hvor han var fulltidsmedlem. Han er lojal, så Satyricon går først. Han ville gjerne være med hvis vi kunne godta premisset at han var med når det ikke krasjet med Satyricon. Veldig lenge gikk dette bra. Men så kom det til et punkt hvor det ikke lot seg forene, og han har velsignet de trommisene vi har hyret inn. Det skal ganske store sko til for å steppe inn for Frost. Vi har hatt med eksempelvis Kenneth Kapstad, Tony Laureano og Jon Rice. Veldig flinke folk. Så planene fremover er helt uaffektert av Satyricons aktiviteter.
Har Frost en klausul om at bandene hans må produsere alkoholholdig drikke?
– Haha, en skulle nesten tro det. Kona gir meg alltid påpakk for å lange historier, men jeg skal forsøke meg på en kort variant. Da vi signerte med Indie i 2009 skulle vi ha middag med dem, og Frost bestemte Lorry, som da visstnok hadde over to hundre sorter øl på kartet. Han har også peiling på vin, og jeg husker vi spurte om ikke han også ville gjøre som sin Satyricon-makker, og satse på vin. Da svarte han at det er ikke det som er tingen, det som kommer til å bli det neste store er øl. Og dette er noen år før øl tok av, men dette visste han da. Det siste han gjør den kvelden er at han vil vi alle skal drikke én øl og mene noe om den. Han kom da med et belgisk øl som holdt ni prosent. I seg selv ganske voldsomt, men den var veldig mild i fremtoningen. Det var en øyeåpner, for noe sånt var ikke vi kjent med. Året etter var vi på turné i USA, og et av spillestedene er Station 4 i Saint Paul i Minneapolis. Vi hadde ikke øl på raideren, så vi gikk i baren med noen drikkebonger vi hadde fått og spurte om det var noe godt der. Det gikk mest i det vanlige, men han hadde et par han mente vi måtte prøve. Så kommer en fyr med langt skjegg bort til oss og lurer på hvorfor vi er så pirkete på ølen. Og det er Todd Haug, kjent som «The Axe Man» i ølmiljøet, og sjefsbryggeren hos Surly. Han dro opp visittkortet sitt, som for øvrig var en coaster, hehe. Da parerer Frost på en måte jeg aldri har sett ham før. Jeg har en idé til en øl som holder 13,49 prosent, sier han. Det skal være en fusion mellom pale stout, barley wine og en mørk lager. Todd svarte oss kjapt etter dette på epost at han så for seg to typer, et lyst og et mørkt øl. Planleggingen med smaksprofiler holdt vi på med i to år sammen med Todd. I 2012 var vi igjen i statene, denne gangen med Marduk, og da fikk vi smake forslagene til Todd. Vi ønsket å gi det ut på hver side av Atlanteren, akkurat som å gi ut plater. Vi begynte straks å kontakte norske bryggerier, og landet hos Lervig i Stavanger. I 2014 lanserte vi vår black ale og året kom pale ale. Så blir det nye eiere hos Lervig, og vi var veldig tidlig ute, så det var ikke så mange band som opererte med øl. I hvert fall ikke black metal band, så da strander dette prosjektet. Nå kom dette uansett i annen rekke, så det går en stund før vi får grepet om Haandbryggeriet. De er fra min fødeby Drammen, og jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med dem. De er knallgode på øl og leverer kvalitet. Jeg var veldig godt kjent med utvalget deres før vi ble en del av deres sortiment. Og dette er lovende, jeg tror vi har mulighet til å utvide. Det hadde vært gøy i skala, men først og fremst å realisere smakene vi har i tankene. Det er ganske nært beslektet musikken. Når det lanseres et nytt øl blir det jo som en ny utgivelse. Den siste vår, som slippes nå og heter 3, den er kanskje den beste. Der er konseptet gjennomgående 3. Tre humletyper, tørrhumlet tre ganger og etiketten har et trehodet troll på seg. Et par av ingrediensene Frost kom med til den er ganske utradisjonelle, så det ble hevet et par øyebryn på bryggeriet da vi lanserte ideen. Tenk deg en søt belgisk øl, men som er såpass humlet at det demper sødmen, men samtidig ikke blir bitter. Der traff Frost spot on med balansen. Den er ganske lettdrikkelig, men den holder seks prosent, så en skal være litt forsiktig i sommervarmen, hehe. For vår del er det smaksopplevelsen det går på, fremfor å drikke seg full. Haandbryggeriet er veldig flinke til være med på å tørre og ta en sjanse.
1349 har hatt et par eventer nå i august hvor ølet presenteres og skiva spilles. Dette må jo være det ultimate når dere legger ut på turné midt i oktoberfesten?
– Lyttefester har vi hatt før, og det var først i år jeg kom på at det sånt kan kombineres med ølslipp. Frost og Haandbryggeriet tente på ideen, så dette ser vi for oss mer av. Kanskje ikke bare nye ølsorter, men også sørge for at vi har en ny batch av det allerede eksisterende sortimentet. De fleste land har metalpuber, og øl og metal har alltid gått hånd i hånd.
Telerock, Midgardsblot og Beyond The Gates er festivaler som denne sensommeren har fått smake 1349 i både ører og gane. Alle disse er i Norge.
– Left Hand Path i København er per nå det eneste stedet utenfor grensa jeg er rimelig sikker på at det blir noe. Vi har mange ideer som surrer rundt i hjernen. Og tilbake til det du spurte om i sted, ja, vi har noe å bevise ovenfor oss selv når det kommer til øl også. Hvorfor skal vi lage en pilsner? Akkurat som med musikken vår skal også ølet ha det norske preget. Du skal ha skogsturen med deg inn i stua og opp i glasset ditt.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Vesa Ranta
Livefoto: Geir Kihle Hanssen
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024