Thin Lizzy – norske nær-Lizzy-opplevelser

Bjørn Boge, Leif Johansen og Hans Olav Solli beretter

Vi kaster oss utpå, som Thomas Felberg i Stjernekamp ville ha sagt. For det føles som om menneskeheten er skrudd sammen slik at du reagerer veldig fysisk på for eksempel bassintroen til ”Waiting For An Alibi”.

Tekst: Stig Myhre

”Det føles litt feil å entre scenen midt i Thin Lizzy-låten som nå ruller og går på anlegget”… Vi siterer åpningsreplikken da Scott Ian besøkte John Dee i Oslo på sin ”Speaking Words”-turné i 2015. Som en del av Anthrax, hyllet også han Thin Lizzy ved å tolke både ”Cowboy Song” og ”Jailbreak”. Men det er ikke bare i utlandet at også Henry Rollins og en rekke band som Def Leppard, U2, Primal Scream. Europe, Metallica og Bon Jovi lot seg inspirere. Her hjemme gjorde Marius Muller (RIP) sin oversettelse av ”Don’t Believe A Word” (”Ikke Tru Et Ord” fra ”Er’ E Så Nøye ’A”.) ”The Boys Are Back In Town” hørtes i bakgrunnen idet Åge Sten Nilsen ble presentert i Stjernekamp, Frank Hammersland i Pogo Pops skal være Thin Lizzy-tilhenger, og husbandet til Bård Tufte Johansen og Harald Eia spilte noen strofer av en Thin Lizzy-låt i beste sendetid. Angående å få noen til å prate om Thin Lizzy trenger en ikke å søke nye relasjoner. For vi visste så inderlig godt at Bjørn Boge (ex Da Vinci, Street Legal) vokste opp med bandet og var/er en blodfan. Senere ble han også en eminent Thin Lizzy-tolker i tributebandet Bad Habitz med Willy Bendiksen (Jorn, Wild Willys Gang), Tekrø og Skaget fra TNT og Jon Pettersen (Ammunition). Summen av et helt liv med dette orkesteret gjør at Boge ikke akkurat trenger å riste av seg spindelvevet. For når han mimrer om tiden som Lizzy-tilhenger, virker det som ”Live And Dangerous” kom ut i går. Beklagelig nok får vi langt i fra plass til alle sitatene fra Boge, som snakket om Lizzy i halvannen time. Dagen før vi traff Boge, hilste vi på Leif Johansen fra 21 Guns, og med en gang NRM nevnte i en bisetning (på vei opp trappene til hans Stable Studios i Oslo) at Bjørn Boge også skulle intervjues for denne artikkelen, utbryter han: ”Det var så kult den ene gangen da John Sykes mista stemmen og Bjørn stilte opp og sang.” Leif var tilstede da en versjon av Thin Lizzy du neppe vil få se igjen besøkte Union Scene i Drammen i 2008.
– John Sykes er veldig flink, men ærlig talt syntes jeg det hørtes bedre ut med Boge enn med Sykes.

Bjørn Boge

Vi måtte selvsagt be den godeste Bjørn Boge om å oppsummere opplevelsen med sine egne ord, og som dere vil se fantes ikke den julenisse som kunne kommet med bedre nyheter:
– Den historien minner meg om han i ”Last Action Hero” (fra 1993, med Arnold Schwarzenegger) som sitter i kinosalen og hopper inn (ved hjelp av en magisk billett) i fiksjonsverdenen til sin favoritt action-karakter. Her måtte jeg på kort tid hive på meg supermanndrakta. Etter å ha vært ferdig på jobben på fredagen, gikk jeg på dass, og så skulle jeg akkurat til å ta meg et glass vin og endelig slappe av. Akkurat da lå mobilen der, og den glødet på bordet. ”Ring nå!”, hørte jeg noen si på telefonsvareren. Ok, jeg ringte tilbake til konsertarrangør Jan Erik Salvesen (Gentle Groove, The Wheel). Han virka helt vill og bare ropte ”Hvor er du?” ”Jeg skulle bare ta meg en drink”, svarte jeg, og det hører også med til historien at jeg ikke hadde fått med meg at Thin Lizzy befant seg i Norge. ”Ikke drekk”, sa Jan Erik. Nå snakker vi kvart over sju på konsertkvelden, og lydsjekken skulle finne sted klokka åtte. Dagen før hadde de spilt i Halden, og Sykes mista stemmen. De hadde vært på sykehuset, prøvd kortison, og vært innom alle triks og hele alfabetet. Jørn Lande sang i supportbandet, og han var oppe og prøvde seg på scenen. Men da kom tilbakemeldingen om ”too much heavy metal”. Og så kan det ha vært at han også i utgangspunktet bare kunne noen få Lizzy-låter. For Lizzy ligger jo utenom det han vanligvis gjør. Heldigvis hadde jeg den gang en rock`n roll-bag i skapet med alle sceneklær og alt klart, liksom. Deretter hoppa jeg i bilen, kjørte som en villmann til Drammen, og samtidig som jeg snakka med turnelederen, kjørte jeg i 140 kilometer i timen på motorveien. Jeg ankom spillestedet, vill i blikket, og kvart over åtte står jeg på scenen og gjør unna lydsjekken sammen med Gorham og Tommy Aldridge (Ozzy Osbourne, Whitesnake). Vel å merke skulle dette fortsatt være deres kveld, og jeg stilte opp for å redde kvelden. Men det ble dritmorsomt, funka som faen, og føltes som å hoppe opp i en boksering og bare knalle løs. Etterpå fikk jeg tommelen opp fra bandet, og for sikkerhets skyld ble jeg med gutta til Trondheim dagen etter. De skulle være ”special guest” til Def Leppard på Torget der oppe foran 7000 mennesker. Jeg skal ikke si at jeg håpet at Sykes skulle miste stemmen, men det var ikke langt unna. Sykes kunne bare så vidt synge, og jeg sa til meg selv at ”men kan ikke du bare…”. Det ble en veldig rar helg, for å si det sånn, oppsummerer Bjørn Boge.

Thin Lizzy 1980 med Scott Gorham, Snowy White, Brian Downey og Phil Lynott

Phil var til og med en rockestjerne når han pusset tennene sine, sa en gang Phil Lynotts eks-kone, Caroline Crowther. Men like sikkert som at det klikka for Lemmy hvis det var så mye som et ben i fisken som ble servert backstage, utgjorde disse gutta også et skikkelig band. Hvis Thin Lizzy var Phil Lynotts baby, hadde hjertebarnet hans mange brødre og stefedre i form av bandkollegaer. Da må vi kanskje spesielt trekke fram Scott Gorham, Brian Downey, Gary Moore og denne gangen spesielt Brian Robertson. Boge, Willy Bendiksen og John Norum, med flere, delte scenen med Robertson på noen spillejobber i Norge rundt tusenårsskiftet.
– Brian Robertson var som en av de to gamle gubbene som sitter der hele tiden og slenger vitser på balkongen i Muppet Show. Brian Robertson kunne jo vært stand up-komiker og virket så rapp i kjeften at du ikke aner det. Han hadde en fin holdning. Vi gjorde en ekstrajobb nede på Rock In. Situasjonen ble helt surrealistisk, og det som folk kanskje ikke fikk med seg, var Brians helsetilstand. Helt ødelagt. Med en dødssjuk person i garderoben, lurte vi andre på om vi kunne gå på scenen i det hele tatt. Brian ville ikke høre snakk om avlysning, sa bare ”Nei, fuck it, gi meg en whisky” og på med gitaren, liksom. Det var spiriten. Her skulle det spilles til det besvimes. Han var ikke en flåkjefta gærning, nei. Jeg fikk enorm respekt for han som musiker på den turneen, og jeg visste ikke at han hadde en så skolert bakgrunn. Blant annet imponerte han stort med sitt pianospill. Masse halvjazza greier og full gass. Når du står der og spiller med folk, da merker du fort om de bare lirer av seg et eller annet, eller om de virkelig er inne i det de driver med, og det var han definitivt.
– Det høres ut som samarbeidet ga mersmak. Hvorfor ble det ikke flere spillejobber med Brian Robertson?
– I og med at det funka så bra, ble det snakket om flere spillejobber i Europa. Men da jeg befant meg på turne med Vestlandsfanden rundt 2001, føyk bilen i fjellveggen, jeg ble kastet ut av bussen og holdt på å stryke med. De fant meg ti centimeter bak bakhjulet. og så noen dager senere holdt jeg igjen på å stryke med på grunn av indre blødninger. Jeg tenkte ikke klart, og jeg ville rett ut på turne igjen. ”Nei, du drar ingen steder, og du aner ikke hvor nære du var”, svarte legen. Etter å ha blitt veldig redusert av den sykdomshistorien der, røyk jeg på en skikkelig depresjon (eller ”genisykdommen” som det kalles i visse kunstnerkretser), og av den grunn tok det også veldig lang tid å gjøre ferdig andrealbumet til Street Legal. (”Bite The Bullet”, oppfølgeren til debutskiva ”Thunderdome” fra 1999 kom først i 2009.)
– Hvordan opplevde du Dublin-turen i 2017 når Street Legal spilte på ”Bash For Philo” (årlig hyllest til Lynott)?
– Ingen ante jo hvem vi var. Et band fra Norge, liksom? Konserten starta med 50 stykker i salen. Etter hvert var det stappfullt, og det ligger en snutt ute på Youtube med allsang fra ”Cowboy Song”. Vi skulle jo spille to dager på rad, og etter første konsert sa jeg ”dette gikk litt for bra, og det kommer til å skje ting her”. Dagen etter fikk vi ikke soundcheck, de rappa gitarreimen til Espen Rogne, og alle trommestativene ble skrudd fra hverandre. Ikke nok med det. Noen koblet om ledningene på pedalbrettet til gutta, og de hevdet så at de ikke fant det første bandet som skulle spille. Siden vi ble bedt om å gå på scenen en halvtime før avtalt, fikk mange som kom for å se oss bare med seg de tre siste låtene, ikke sant? Bare barnehage hele veien. Vi bestemte oss for ikke å la oss affisere.

Phil & Philomena

Street Legal fikk æren av å møte Philomena, moren til Phil Lynott, på ”Bash For Philo”.
– Hun satt egentlig bak miksebordet, men etter to låter dukket hun opp to meter fra scenen. Etterpå fikk vi vite at hun svært gjerne ville møte oss og ta bilder. Hun tok oss i hendene og sa fucking great band, lads. Igjen en litt sånn surrealistisk greie.
– Hvilket inntrykk fikk du egentlig av innsatsen til de andre tributebandene i Dublin? Var det mye fødselssmerter, eller virket de rutinerte og flinke?
– Bra gitarspilling. Men rytmeseksjonen sugde balle, altså. Jeg anså ikke Phil Lynott og Brian Downey for å være heavy metal-musikere. Trommeslageren og bassisten til Lizzy høres egentlig mer ut som et soulkomp som spiller rock. Forøvrig elsker jeg å høre på det nye bandet til Brian Downey, Brian Downey`s Alive And Dangerous. Den konstellasjonen må være noe av det nærmeste du kommer bandet fra syttitallet. Bassisten, Matt Wilson, og ikke på en kjip måte i det hele tatt, synger skummelt likt Lynott. Når du hører groovet til Downey, skjønner du hvor viktig han er i bandet. Opplevelsen blir helt sånn “åh, der kom far, og nå svinger det sånn det skal gjøre”.

Den klassiske Lizzy-besetningen: Gorham, Robertson, Lynott, Downey

Basert på hva en noe sarkastisk Gary Moore sa i ettertid, blant annet at han fikk sparken fordi han gikk på scenen med finstemt gitar, hadde ikke nødvendigvis han og resten av bandet samme syn på hva det vil si å være profesjonell. Andre medlemmer krangla om det rent musikalske. Brian Robertson har heller aldri lagt skjul på at han sånn sett hadde (i beste fall) et ambivalent forhold til Phil Lynott. For eksempel hatet han originalversjonen av poplåten “Running Back” (fra “Jailbreak”), og i 2011 gjorde Robertson en nesten Backstreet Girls-aktig tolkning av denne på sin eneste soloskive “Diamonds And Dirt”. Bjørn Boge, fortsatt bandsjef og medlem av Street Legal, som har byttet ut minst 17 gitarister, kjenner seg igjen i det kreative spenningsforholdet mellom bandmedlemmer.
– Jeg tror spenningen mellom Robertson og Lynott hadde noe for seg. Det kan bli stor kunst av friksjon. Noe av grunnen til at for eksempel Da Vinci laget bra skiver kom av dragkampen mellom meg og en fantastisk gitarist i Gunnar Westlie, som jeg mener er like god som Steve Lukather. Denne dragkampen innebar at han ville bli mer jazz, og at jeg ville styre det mer inn i melodiland og kommunisere mye mer rett frem.
Var det noen gang aktuelt at du skulle bli en del av det nå gjenforente Da Vinci, forresten?
– Før jeg tror det dukket opp noen gamle spøkelser om at “nå kommer gærne-Boge og skal begynne å rive, slite og dra i ting”, snakket vi litt sammen om en gjenforening. Etterpå hørte jeg ikke noe mer, og så hadde de fått med seg noen andre folk på bass. Jeg tror ikke, men vet at vi hadde laget bra musikk sammen. Men at det hadde blitt en del “rydding”, for å si det sånn, det skal være sikkert og visst. Akkurat der kan jeg virke ganske “nazi”. Det må ikke være for lange temaer. Jeg ser ikke poenget med 32 takter som ender opp i ingenting, og så skal du dra i gang låten igjen? Men for all del, helt i orden at de holder på som Da Vinci. Siden jeg aldri har sett Da Vinci live fikk jeg med meg deres opptreden på Olsen i Bryn i Oslo. Bortsett fra noe smårusk satt jeg igjen med et veldig positivt totalinntrykk, og noen av de nye låtene er innmari bra.
Blir det noe mer Bad Habitz, da?
– Jeg har ikke hørt noe fra den kanten, men jeg hadde ikke sagt nei om det kom en telefon. Vi gjorde en greie med Street Legal-medlemmene under navnet Live Dangerous And More, og et slikt konsept kunne jeg tenkt meg å gjøre mer av. Der lurer vi inn noen egne låter, men alt i alt framstår bandet som en hyllest til Thin Lizzy.

21 Guns med Michael Sturgis, Tommy LaVerdi, Scott Gorham og Leif Johansen

Etter at Thin Lizzy gikk i oppløsning i 1983, ble norskamerikaneren Leif Johansen, lydtekniker og produsent for Phenomena, Come Taste The Band & Diesel (“Willpower”), Scott Gorhams nærmeste samarbeidspartner. Sammen skrev de alle låtene på to album med bandet 21 Guns. Selv om Gorham bidro mye mer som låtskriver og eneste gitarist i 21 Guns, og Ricky Warwick og Damien Johnson ble leverandørene av de fleste låtene til Black Star Riders (med Gorham som sporadisk bidragsyter), var det paradoksalt nok B.S.R og ikke 21 Guns som ble en slags forlengelse av Thin Lizzy. 21 Guns-debuten “Salute” som hadde minimalt til felles med Lizzy, kom dessverre ut i en tid, nærmere bestemt i 1992, da den som trykket på tangentene i et melodiøst hardrockband knapt fikk være lobby-keyboardist på et tredjerangs hotell. Selv om AOR-band knapt hadde samværsrett med sitt publikum, og melodiøs hardrock generelt befant seg i sitt eget private avlukke i musikkbransjen, spilte 21 Guns en del live. Leif Johansen beretter:
– Vi spilte aldri i Europa, men bandet funket jævlig bra live i USA, og der viste vi fram en mye tyngre utgave av bandet. Plateselskapet ble helt satt ut av å se oss live, og som sådan truet de en stund med å kansellere det første albumet vårt, for selskapet ville heller spille inn bandet slik vi hørtes ut på konsertene. Tommy La Verdi (intervju her!) framsto som en flott showman, og kunne være helt David Lee Roth på scenen. En gang spilte vi for en radiostasjon. Alle som kom inn på konserten betalte bare en dollar. Mye gikk galt, vi fant ikke vår turnémanager, bassriggen min funket ikke, og vi måtte stoppe midt i en låt osv. Som om dette skulle være innøvd, henvendte Tommy seg til publikum og ropte: What do you expect for a buck?
Følte du at 21 Guns ble en slags motreaksjon til Thin Lizzy?
På en måte. Fordi de hadde altfor lite tid i studio, og alltid skulle ut på turne igjen, virket Scott aldri fornøyd med Lizzy-platene. Nettopp derfor skulle ikke studioinnspillingene til 21 Guns inneholde slike restriksjoner. Vi begynte å gjøre en innspilling med produsent Chris Kimsey (The Rolling Stones, Marillion, Duran Duran), men han hadde noen personlige problemer, kunne kun gi oss tre uker i studio, og i så fall hadde litt av hensikten med 21 Guns vært borte. Vi gjorde ellers bare “Don’t Belive A Word” av Lizzy-låtene live. Vårt samarbeid hadde i utgangspunktet ikke noe med Thin Lizzy å gjøre. Scott spilte inn gitarsoloer på Phenomena-albumet, og vi fant hverandre først og fremst som to amerikanere blant masse engelskmenn. Det eneste forholdet jeg hadde til Lizzy fra før, må ha vært deres opptreden på “Solid Gold” i statene. I dette utprega pop-showet dukket plutselig Phil Lynott og to langhåra gitarister opp på skjermen. Dette føltes som sjelden vare, og Lizzy gjorde et uutslettelig inntrykk. Etter at jeg ble kjent med Scott, fikk jeg hele katalogen deres. Hva skal jeg sjekke ut først? Scott anbefalte “Live And Dangerous”, og mens han gikk opp for å ta seg en dusj, ble jeg sittende der å lytte. Når jeg hørte “Cowboy Song” som gikk over i “Rosalie”, og da Scott etter hvert kom ned iført morgenkåpe, så jeg bare på ham med store øyne og spurte Is that you?! Heldigvis gikk det over, men i de neste fem minuttene virket jeg sikkert ganske stum av beundring, og ja, litt i sjokktilstand. Det som gjorde Thin Lizzy så spesielt i mine ører, lå i det at de turte å ha så pene akkorder og melodier i en rockesammenheng, og likevel høres tøffe ut.
“Knee Deep” ble gitt ut som førstesingel og forsmak på albumet. At de valgte denne og ikke “These Eyes” forblir en skjødesløs unnlatelsessynd ifølge denne reporteren. Var ”Knee Deep” virkelig representativ for albumet?
Nei, jeg kunne godt levd uten den. Jeg må si at den utviklet seg til å bli mer en Tommy La Verdi- og Scott-låt. Men samtidig prøver jeg å ha den attityden at hvis jeg ikke er i stand til å ta feil, så hadde jeg vært Quincy Jones. De andre likte den godt, og av og til må du være åpen for andres forslag. Men “Little Sister”, sangen som i utgangspunktet tente plateselskapet, samt “Jungleland”, definerte oss nok i langt større grad.

Hans Olav Solli erstattet Tommy La Verdi på “Nothing`s Real”, (1997) og moldenseren forteller at han ga Gorham et minneverdig førsteinntrykk:
For å si det slik, jeg glemmer aldri første gang jeg møtte Scott. Jeg hadde allerede gjort noen demospor og sånn sett “fått jobben”, men jeg hadde ikke møtt Scott før han kom til Oslo høsten 1993. Leif og jeg bestemte oss for å kjøre en “gag” på Scott, og da jeg hilste på ham, sa jeg på norsk “Hyggelig å møte deg”, hvorpå jeg nikket til Leif som oversatte “He says it’s nice to meet you”. Uttrykket i ansiktet til Scott da han et øyeblikk trodde han hadde hyret en vokalist som ikke kunne engelsk, var helt ubetalelig. Vi lo oss forderva, og Scott sa etterpå at han tenkte “what the fuck, how can we reverse this?”
– Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom deg og Tommy La Verdi?
– Jeg er stor fan av Tommy og tenker at “Salute” og “Nothing’s Real” står godt til hverandre, der sistnevnte, muligens med mitt bidrag, er litt mer “edgy”.
– Kom du inn i bandet som gammel Thin Lizzy-fan?
– Lizzy var et av mine favorittband, ja. “Live and Dangerous” var en av de første konsert-videoene som var tilgjengelig på datidens VHS-format. Den har jeg sett ørten ganger, og den var med på å gi meg lysten på å bli “rockestjerne”.

21 Guns forlot plateselskapet RCA etter debuten. Tilsynelatende ville de unngå kompromissløsninger på utgivelse nummer to. Og da NRM-reporteren intervjuet Scott Gorham under innspillingen av “Nothing`s Real”, kunne han melde at “vi tok dette albumet ut av hendene på Hollywood-produsentene”. Han, som en nesten adoptert engelskmann og eksil-amerikaner siden syttitallet, virket også litt frustrert over at RCA ville at bandet kun skulle bo og spille live i USA. Det at plateselskapet stadig vekk etterlyste en potensiell singel, var også noe Gorham virket litt oppgitt over. Leif beskriver på følgende måte den musikalske veien videre i etterkant av “Salute”:
Du hører ganske tydelig at jeg skrev min andel av “Salute” på keyboard. “Nothing`s Real” ble derimot mye mer gitarbasert. Jeg tenkte pokker heller, jeg er med i et rockeband, og nå må jeg lære meg å spille gitar. Jeg brukte en liten forsterker, løftet opp gitaren hans og begynte å øve. Det tok ikke lang tid før Scott kom løpende ned. Han var klissvåt, hadde såpe i håret, igjen renslig denne Gorham, morgenkåpen var ikke helt på, og han utbrøt “What are you doing?”. “Nei, jeg bare spiller gitar”. “Men hva med naboene?” kvitterte Scott. “Men jeg spiller ikke høyere enn det du gjør”, svarte jeg. “Men de kan tro at det er meg!”, konkluderte han. Det er Scott i et nøtteskall he, he…
Solli, du sidestilte en gang innspillingen av “Nothing`s Real” med perfeksjonisme på Def Leppard-nivå?
Leif og Scott var svært hardtarbeidende i studio, og jeg lurer på om vi var i nærheten av å slite ut master-tapen; spesielt trommene ble det jobbet mye med, Steinar Krogstad (ex-Stage Dolls, Åge Aleksandersen) var inne og gjorde ting, Mike Sturgis likeså, og det forekom i tillegg en god del programmering. Jeg vet faktisk ikke hvor mye av disse elementene som endte på skiva, men det låter svinaktig bra! Jeg tør påstå at dette må være en sjeldent velprodusert skive for denne sjangeren i den tiden den kom ut. Da skulle jo det meste være på “garasje-nivå”.
“Nothing’s Real” inneholder en ny versjon av Thin Lizzy-låten “Kings Vengeance”, opprinnelig fra “Fighting”-albumet…
– “King’s Vengeance” ble lenge snakket om som mulig tittelkutt. “King Of Hearts” var jo et av Scotts tilnavn i bandet, mens Phil var “Ace Of Spades”.
– Merket du mer interesse for 21 Guns i senere tid, Leif? Har bandet på sin måte fått en renessanse?
– Vel, jeg innser i alle fall at vi satte litt spor etter oss likevel, og jeg treffer med jevne mellomrom folk som snakker om 21 Guns. Blant annet så jeg John Norum på en Thin Lizzy-gig i Sverige. “Jeg elsker 21 Guns, de har aldri forlatt cd-spilleren”, påsto John, og jeg reagerte med å si “sure, yeah, right, shut the fuck up”, liksom. Da begynte han å synge “Tell Me” fra “Salute” hvorpå jeg utbrøt “okay, jeg tror deg.

Den eneste måten å oppleve 21 Guns-låter på live, er ved å oppsøke en konsert med Solli sitt band, Araya Heep. Araya Heep framfører også låter fra fortiden hans i Sons Of Angels og Psycho Motel. (Dybdeintervju med Solli her!)

, ,