The White Buffalo | Love And The Death Of Damnation

Unison

Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer. Plateselskapet har laget en liten serie som skal introdusere oss til Jake Smith, a.k.a. The White Buffalo (kan sees på thewhitebuffalo.com). Joa, jeg ser poenget. Ikke bare lett å skulle flyte til overflaten mellom plast og syntét når man er en rødmusset julenissefyr med gitar, som heller ikke kimser av å spille inn plate i stuen til en kompis.

Men helt ærlig: en introduksjon trengs virkelig ikke! «Love And The Death Of Damnation» flyter godt på egenhånd. En fin blanding av Cash, Dylan og Vedder; lyd av veikro og wunderbaum, og en stemme som til tider får bassen til å dirre i gulvet. Likevel, jeg leter etter det øyeblikket som tipper meg over i euforien uten at det kommer. I stedet lander The White Buffalo på genuin og ærlig country-rock man har lyst til å gaule av full hals til. Upretensiøs poesi som kjennes i mellomgulvet og av og til i brystet. «Love And The Death Of Damnation»er gjennomført og helhetlig med flere sterke låter; spesielt «Last Call to Heaven», som er illevarslende på en myk og hviskende måte – et lite mesterstykke. Ellers kan «Chico», «Radio With No Sound» og «Rocky» trekkes frem som høydepunkter å merke seg. Stødig gitar-komp og innimellom dukker det jaggu opp en fele.

The White Buffalo bør definitivt være verdt å få med seg for de som vurderer å snu nesen mot Ramblin’ Man Fair 2016; om du liker skjeggete country-rock som har vært ute både én og to vinternetter, vel å merke. Men hvem gjør ikke det? Alt i alt, musikk som gjorde at undertegnede ved flere anledninger mentalt befant seg bak rattet på en gul Mustang 71-modell.

4/6 | Ida Maria Zaborowski

Utgivelsesdato: 21.08.2015