Sweden Rock Festival 2017

For 26. gang inviterte våre svenske naboer til Skandinavias beste rockefestival. Norway Rock satte kursen mot Norje for å se hva Sweden Rock hadde å by på i år. Årets plakat fristet med et variert tilbud, med alt fra gamle helter på avskjedsturné til avdankede helter som kanskje burde vært på avskjedsturné. Pluss noe nytt blod da heldigvis.

Foto Petter Stene

 

ONSDAG 7. JUNI

Onsdagens headliner var BLACK STAR RIDERS. Dette hadde vi gode intensjoner om å få med oss, men da det etter 3-4 låter regnet såpass mye vannrett måtte vi rett og slett kapitulere, og har dermed ikke grunnlag nok for å bedømme den konserten. Festivalen begynte derfor for alvor for oss først torsdag formiddag.


Black Star Riders

 

TORSDAG 8. JUNI

PHIL CAMPBELL & THE BASTARD SONS: Etter tre tiår i Motörhead må det være stusselig for Phil Campbell å fare rundt på festivaler for å spille matinékonserter. Skjønt, kanskje kan han ikke annet, og festivaler som Sweden Rock gir ham i det minste anledning til å lande fet rock foran en passe stor forsamling. Phil Campbell and the Bastard Sons består utover Campbell selv av to av hans sønner, samt litt annet blod, og sammen fremfører de et repertoar med høy oppløsning på Motörhead-materialet. Konserten under Sweden Rock var intet unntak, og tidvis svingte det godt fra festivalens nest minste scene. Det fineste med konserten var allikevel at det ble lagd et refleksjonsrom for Lemmy-savnet. Vi savner alle Lemmy. Ikke minst savnes han nok stort av Campbell. 3,5/6 | Bjørn David Dolmen

APOCALYPTICA: Den finske cellokvartetten feirer i disse dager at det er 20 år siden de ga ut sitt debutalbum «Plays Metallica By Four Cellos». Dette ble markert med en hel time viet til nettopp Metallica. På et særs energisk vis spyttet de ut følgende klassikere: «Enter Sadman», «Master Of Puppets», «Sad But True», «Nothing Else Matters», «Fight Fire With Fire», «For Whom The Bell Tolls», «Orion», «Battery», «Seek & Destroy» og «One». Under «Seek & Destroy» var Perttu Kivilaakso ute på catwalken, tidvis liggende på ryggen mens han spilte. Ganske så rått. Jeg pleier vanligvis å foretrekke musikk med vokal, men det er utrolig hva fire cellister og en trommis kan få til. Også hjelper det jo på at cello er et av de fineste instrumentene jeg vet om. En finfin start på dagen for undertegnede. 4/6 | Marianne Lauritzen


Apocalyptica

NIFELHEIM: Klokka kvart over ett på torsdagen er det dags for et av relativt få svartmetallband under årets Sweden Rock, svenske Nifelheim. Nok et band jeg har lyttet på innimellom, men aldri blitt skikkelig godt kjent med. Det viser seg at det virkelig er tid vel anvendt, for steike dette er drittøft. Vi snakker old school black metal i Bathory’s ånd her. Anført av brødrene Gustavsson, bedre kjent som Hellbutcher og Tyrant, fremstår Nifelheim på scenen som en gjeng tynt behårede menn ikledd en absurd mengde nagler og spiker, med beinhard attitude iblandet en god dose humor.

Fra introen og «Infernal Flame of Destruction» drar de gjennom et utvalg låter fra alle fem LP’ene deres. Og stemningen på scenen såvel blant det store publikummet er skyhøy. Midt oppi det hele tar jeg meg selv i å tenke: Hvordan ble jeg sånn at jeg endte opp med å elske sånn musikk? Mot slutten peaker det i klassikeren «Satanic Sacrifice» fra «Nifelheim»-skiva. Ah, hvilke fantastiske gitarer! «The Final Slaughter» avslutter settet. Trodde vi. Akkurat da vi var klar for litt mer av det ondeste jeg har sett på ganske lenge, gjorde de to ekstranumre. Jeg kårer forøvrig bassist Tyrants codpiece som Sweden Rocks desidert mektigste! 4/6 | Thomas Rinnan


Nifelheim

DORO PESCH’S WARLOCK: Doro dro oss igjennom et sett med låter fra Warlocks katalog, altså fra perioden 1984-1987. Nærmere bestemt ble faktisk hele sisteskiva «Triumph and Agony» spilt, kun ispedd ekstranumrene «Earthshaker Rock» og «True As Steel». Ergo ikke noe solomateriale denne gangen. Det er fortsatt futt i den tyske metalldronninga, ikke bare har hun masse energi på scenen, jaggu ser hun ikke smashing ut også i en alder av 53 år. «All We Are» må vel kunne sies å være Warlocks største hit, og denne fikk æren av å runde av det ordinære settet, ikke overraskende til allsang fra publikum. Etter tidligere nevnte ekstranumre avsluttet de med en cover av Judas Priests «Breaking The Law», en noe tam versjon som de like gjerne kunne vært foruten. Vi er vel alle enige om at hvis man skal gjøre en coverlåt så bør man tilføre låta noe nytt og gi den et personlig preg – og aller minst høres ut som karaoke, med tysk aksent. 3/6 | Marianne Lauritzen


Doro Pesch’s Warlock

IAN HUNTER & THE RANT BAND: Jeg hadde faktisk aldri sett Ian Hunter før årets evenement. Forventningene var derfor høye da den nå 78 år gamle mannen entret podiet. Hunter holder seg forbausende godt, både hva fysikken, sangstemmen og instrumenthåndteringen angår, og i halvannen time underholdt han en bråte mennesker fra festivalens glimrende Rock Stage. Repertoaret spente over hele Hunters langstrakte karriere, noe som selvsagt ga oss klassiskere som «All The Young Dudes» og «Once Bitten Twice Shy». Årets Hunter-konsert ble rett og slett en tiltrengt vitamininnsprøytning i den endeløse stormen av doble basstrommer og åttitallsestetikk. Sweden Rock er alltid best når de virkelig eldgamle deltar. 5/6 | Bjørn David Dolmen


Ian Hunter and the Rant Band

ALTER BRIDGE: For to år siden spilte Myles Kennedy på Sweden Rock sammen med Slash, men denne gang var det tid for å gjeninnta den samme scenen med hans eget band Alter Bridge. De leverte en blanding av nye og gamle låter, hvor mine personlige høydepunkter var «Blackbird», «Crows On A Wire», «Open Your Eyes» og «Show Me A Leader». Førstnevnte levert med eminent innlevelse fra gitarist Mark Tremonti. Vi fikk en aldri så liten gitarsolobattle mellom Mark og Myles, før de avsluttet med «Rise Today». Myles Kennedy kan bli en smule slitsom å høre på i lengden, og attpåtil druknet vokalen litt i musikken så det var ekstremt vanskelig å høre tekstene. Dog er de likevel et knallbra liveband. 4/6 | Marianne Lauritzen


Alter Bridge

AEROSMITH: Til en intro med gamle bandbilder på storskjermene entret Aerosmith scenen, til det som etter sigende var deres siste konsert på svensk jord. Norge ble dessverre ikke tatt med i planene da denne avskjedsturneen ble satt opp, så vi var glade for å få denne siste muligheten på Sweden Rock. Og vi ble ikke skuffet. Bandet leverte til de grader – mer enn man kanskje kan forvente av en gjeng i slutten av 60-åra. Og at Steven Tyler fortsatt kan synge hersker det ingen tvil om. Her aner man ingen David Coverdale- eller Paul Stanley-tendenser. Tyler holder seg generelt ekstremt godt, og vet tydeligvis å ta vare på både kropp og stemmebånd – det er definitivt ikke alle 69-åringer som kler like godt å gå i barisen.

Passende nok snurret de i gang med «Let The Music Do The Talking», hvilket de fortsatte å gjøre de neste snaue to timene. De fulgte på med et energisk parti med «Young Lust», «Cryin'», hvor Tyler også dro frem munnspillet, «Livin’ On The Edge», hvor Tyler et øyeblikk befant seg liggende på ryggen på scenen mens han sang, og «Janie’s Got A Gun». Deretter viste de en film om Joe Perry som haiket fra Kristianstad til Norje, mens de satte igang en dobbel dose Fleetwood Mac-låter; «Stop Messin’ Around», hvor Perry også fikk bidra med vokal, og «Oh Well». Førstnevnte ga de riktignok ut på coverplata «Honkin’ On Bobo», men her klinte de altså til med en låt til. Videre fulgte en 70-tallsperiode med «Mama Kin», «Back In The Saddle», «Chip Away The Stone» og «Sweet Emotion», før 90-tallshiten «I Don’t Want To Miss A Thing», samt «Rag Doll». Så var det duket for nok en coverlåt, denne gangen Beatles’ «Come Together», hvor Tyler og Perry rocket catwalken sammen.

«Dude (Looks Like a Lady)» avsluttet så hoveddelen av settet før de tok seg velfortjent liten pause mens catwalken ble rigget med piano. Vi hadde en anelse om hva som ventet oss; «Dream On» selvfølgelig. Steven Tyler tok plass bak pianoet og leverte velkjente toner, før han etter hvert fikk selskap av Joe Perry oppå pianoet. Mot slutten av låta var Tyler selv også å skue øverst på pianoet, i baris og slåbrok. En stadionkonsert blir ikke mye bedre enn dette. Enda en coverlåt skulle vi få før de ga seg, nemlig James Browns «Mother Popcorn», før de satte endelig punktum med «Walk This Way».

De leverte en bred settliste med låter fra 1973 til 2004 – de spilte ingenting fra sitt siste studioalbum fra 2012. Det eneste jeg har å utsette på denne konserten er at det er litt pussig å spille såpass mange coverlåter når man er på avskjedsturné og har et drøss av egne låter å ta av. Som for eksempel «What It Takes», «Angel» eller «Jaded». Men Aerosmith ble definitvt festivalens høydepunkt for undertegnede. 5/6 | Marianne Lauritzen


Aerosmith

 

FREDAG 9. JUNI

WISHBONE ASH: Sin lange fartstid til tross ble Wishbone Ash tildelt Sweden Stage i år. Konserten ble i tillegg holdt rundt lunsjtider, nærmere bestemt klokken tolv. Selv om Wishbone Ash per dags dato er en temmelig utvannet greie (fra 70-tallsbesetningen telles to medlemmer) klarte de å holde et suggererende driv i de nesten 90 minuttene konserten varte. En større del av klassikeren «Argus» ble også spilt til glede for de nostalgiske fremmøtte. Selv om Wishbone Ash på langt nær uttrykker den vitalitet og råhet som de en gang var kjent ved, ble konserten under Sweden Rock en sann fornøyelse. Hatten av for de lekre tvillinggitarfigurene. 4/6 | Bjørn David Dolmen

WishboneAsh-2
Wishbone Ash

MUSTASCH: Fredag formiddag lå hovedscenen badet i strålende sol og det var dags for litt svensk testosteronrock av beste slag. Mustasch sparket i gang det hele med «Double Nature» og «Black City», før vi fikk et hat-trick med låter fra «Thank You For The Demon»-skiva, med det allsangvennlige tittelsporet avslutningsvis. Etter dette fikk Robban Bäck briljere en stund alene på trommene, men de fleste er vel enige i at trommesoloer hører hjemme på 80-tallet og rett og slett er ganske døllt i 2017. Det er mulig det hovedsakelig var for å vise frem bandets ferskeste medlem, men SÅ ny er han ikke lenger. Når det er sagt så gjorde Robban selvfølgelig ingen dårlig jobb.

Resten av settlista besto av en god blanding av gamle låter – for til min skuffelse spilte de ikke en eneste låt fra deres nyeste album «Testosterone». Litt spesielt. Er de virkelig ikke fornøyde med sin siste skive? Herfra kunne både «The Hunter» og «Breaking Up With Disaster» lett funnet plass i settet. Til gjengjeld fikk vi heller årets nye svenskspråklige låt «Änglahund» – en cover av Hasse Andersson som Mustasch gjorde som pauseinnslag under Melodifestivalen, hvor Hasse var programleder. Deretter avsluttet de med «I Hunt Alone».

Et titalls ganger i løpet av konserten spurte Ralf Gyllenhammar oss «Vill ni åka hem, eller vill ni ha mera hårdrock?». Det var ikke vanskelig for publikum å enes om det svaret. Bandet hadde god energi på scenen, og brukte catwalken flittig. De gikk av scenen til AC/DCs «For Those About to Rock (We Salute You)» på anlegget. Det vil si, Ralf ble værende igjen en stund og sang duett med Brian Johnson. 4/6 | Marianne Lauritzen


Mustasch

KIX: Jeg så frem til å få sett amerikanske Kix for første gang, men for en skuffelse. Bandet har masse hits å ta av, og jeg hadde hørt meg opp på «Hot Wire» og « Blow My Fuse» før konserten.  Bortsett fra en svært utadvendt og rutinert vokalist, så ble dette en nedtur. Lyden der jeg sto  (til høyre for miksebord) var dårlig, men det trenger ikke nødvendig å ha mye å si på en festival, for det blåser ofte, og man kan bevege seg til bedre steder. Men det vi fikk servert var slappe versjoner av masse fete låter, og den ene gitaristen så ut som han ville være et helt annet sted enn på scena.  «Nok en dag på jobben». Og legg på en fryktelig døv trommesolo. Nei, da stakk jeg heller for å se King’s X. 2/6 | Sverre Rokseth


Kix

KING’S X: Til tross for vanskelige lydforhold skulle årets King’s X-konsert vise seg å bli et høydepunkt. Bandet, som i årevis har vært vanskelig å støte på, har nemlig fortsatt evnen til å få det til å svinge. Og når repertoaret er riktig, hvilket det i dette tilfellet var, bøyer de knærne dine. King’s X har alltid vært vanskelig å definere i en begrepsmessig forstand, men følelsen av en hybrid av soul, blues og proto-grunge ble iallfall vekket under denne konserten. «The World Around Me», «Lost In Germany», «Dogman», «Pillow» – alle ble spilt, og det til trampeklapp fra de kloke fremmøtte. At King’s X har falt ut av tungrockens kanon, skyldes tilfeldigheter. Plukk dem frem igjen og gi dem din fulle oppmerksomhet! 5/6 | Bjørn David Dolmen


King’s X

GOTTHARD: Det sveitsiske hardrockbandet Gotthard hadde jeg merkelig nok litt manglende kjennskap til på forhånd, og ble derfor positivt overrasket. Dette bandet som på tragisk vis mistet sin vokalist i en motorsykkelulykke i 2010 har etablert seg med sin «nye» vokalist Nic Maeder, som allerede har rukket å bidra på tre album. Deres siste plate «Silver» ble sluppet tidligere i år, og flere av låtene under dagens sett var hentet herfra. Ispedd gamle hits selvfølgelig. Det var gledelig å se at de har funnet en verdig arvtaker bak mikrofonen, men under «Heaven» lot de en gammel livevideo gå på storskjermene, med lyd fra originalvokalist Steve Lee. Det ble faktisk et litt rørende øyeblikk. Den latterlig allsangvennlige «Lift U Up» var lett å synge med på, uansett om man kunne den fra før eller ikke. Det samme gjaldt for så vidt også «Anytime Anywhere». Jaggu fikk vi ikke helgens andre versjon av Beatles-klassikeren «Come Together» også. Alt i alt en hyggelig affære en fredag ettermiddag. 4/6 | Marianne Lauritzen


Gotthard

METAL CHURCH: Metal Church har fått Steve Howe (vokal 89-93) tilbake. Metal Church har alltid hatt gode vokalister, og med «Fake Healer» er standarden satt. Vi får en kombo av gromlåter fra hele karrieren, hvor hovedtyngden er lagt til Howes periode i bandet. Høydepunkter er låtene fra de to første skivene, samt de fra Howes forrige periode i bandet. De nye er rimelig «standard» saker, dvs godkjent musikk uten de store spenningsmomentene. Ellers savner jeg noen låter fra den meget undervurderte «A Light In The Dark». Men Metal Church har alltid stått for knallbra amerikansk heavy metal, og med et dryss av thrash er det en fryd for øret å lytte til Kurdt Vanderhoofs fete gitarspill med Steve Howe sin raspende og rå stemme på toppen. Kul konsert!  Bandet har for øvrig rekruttert den tidligere trommeslageren fra W.A.S.P., Stet Howland, for sommerens konserter. 4/6 | Sverre Rokseth


Metal Church

RATT: Gamle avdankede 80-tallshelter er vel nærmest en del av Sweden Rock sitt varemerke, og her er Ratt intet unntak. Stephen Pearcy har blitt 60 år, men holder seg for så vidt brukbart. De åpnet med «Wanted Man» og «I’m Insane», men det var ikke før de siste fem låtene det tok litt av, med «Lay It Down», «You’re In Love», «Body Talk», «Back For More» og selvfølgelig «Round And Round». Undertegnede syntes det var bittelitt kjedelig og at halvannen time var i drøyeste laget. Til gjengjeld vinner Stephen Pearcy prisen for festivalens mest harry mikrofon. 3/6 | Marianne Lauritzen


Ratt

SCORPIONS: Det sto gamle helter på programmet som headliner for fredagen også, men hjelpes for en kontrast til Aerosmith. Jeg har nesten ikke ord for hvor skuffende konsertopplevelse dette var – det er 1,5 time jeg aldri får igjen, for å si det på den måten… Innledningsvis var lyden helt krise. Den tok seg bittelitt opp etter en stund, men var på ingen måte godkjent. At Klaus Meine aldri har hatt noen sølvstrupe er vel ingen hemmelighet, men at han fortsatt synger i en alder av 69 år er enda mer krise. Han hørtes ut som en nasal kråke med innestemme. For såpass lite kraft var det i stemmen hans nå, at den knapt bar over scenekanten. Ikke en gang da han pratet mellom låtene. Da er det kanskje på tide å kjenne sin besøkelsestid. Og at du etter mer enn 50 år i musikkbransjen ikke har blitt en døyt bedre i engelsk er også ganske fascinerende, den tyske aksenten var høyst tilstedeværende.

«Going Out With A Bang» fikk æren av å åpne ballet, etterfulgt av «Make It Real» og «Bad Boys Running Wild». «The Zoo» ble introdusert med følgende utsagn fra Klaus Meine: «We hate the Big Apple». Javel. Vi fikk også en 70-tallsmedley med «Top Of The Bill», «Steamrock Fever», «Speedy’s Coming» og «Catch Your Train». Midtveis i settet fikk gitarist Matthias Jabs briljere en stund, under den instrumentale «Delicate Dance». «Wind Of Change» ble dessverre en vits i forhold til hva den kunne vært – i det minste var publikum med på plystring og allsang, til fordel for Klaus Meine som trengte all den hjelpen han kunne få. Men dette var på ingen måte konsertens absolutte bunnpunkt. Det kom først da de fant ut at de skulle hedre Lemmy, siden de nå har fått med seg Mikkey Dee bak trommene. Snakk om å ha motsatt effekt – Lemmy må ha snudd seg i grava da han hørte kråka Meine prøve å synge «Overkill». Ja, jeg sier prøve, for han mestret det på ingen måte.

Etter denne horrible opplevelsen rundet de av med «Blackout» og «Big City Nights», før de tok seg en veltrengt pause på bakrommet, for så å komme på igjen med et hat-trick fra 1984-skiva «Love At First Sting»; «Coming Home», «Still Loving You» og helt til slutt «Rock You Like A Hurricane». En laber avslutning med en låt som ikke fikk det trøkket den fortjener. Bandet er for tiden på turné med albumet «Crazy World» fra 1991, men det var overraskende få låter vi fikk herfra. Faktisk bare «Send Me An Angel» og «Wind Of Change». Selv «Tease Me Please Me» uteble fra settlista. 2/6 | Marianne Lauritzen


Scorpions

RUNNING WILD: Noe av det jeg med spenning så mest frem til på årets festival, var Running Wild. Som fan siden «Death Or Glory» skulle det bli fett å endelig få sett disse tyske legendene. De siste 22 årene har dog vært preget av mange middelmådigheter på utgivelsesfronten. Spesielt den siste perioden før de la opp i 2009 med avskjedskonsert på Wacken. At bandet kort tid etter oppløsningen gjorde comeback på samme festival opplevde jeg som lite troverdig der og da. Men etter fjorårets «Rapid Foray» er mye av den fete Running Wild-gnisten tilbake, tilliten likeså. Og jeg har heller aldri sett dem live.

Rett over midnatt dukker bandet opp i full mundur. Dvs sjørøverkostymer i ekte Running Wild-ånd. Vokalist og gitarist «Rock ‘N’ Rolf» (Rolf Kasparek) styrer skuta, og med et fett lysshow med bilder av «Adrian» (maskotten) rundt om på scena er stemninga satt. Det starter knalltøft med «Fistful of Dynamite», en rock’n’roll-aktig metallåt fra tidlig 90-tall, for så å gå over i «Bad To The Bone», og alle Running Wild-fans fryder seg! Det som slår meg er hvor tight og fett det låter, og med den «nye» gitaristen Peter Jordan har Kasparek fått en god partner på låtskriversiden også. Dette bandet har vært synonymt med utskiftninger i stor skala. Kasparek og Jordan har holdt sammen i en del år allerede, og det funker bra med bassisten og trommisen også. For alle de som som har slitt ut gamle VHS-kasetter eller DVDer, er det Running Wild vi ser og hører i kveld absolutt godkjent. Faktisk litt bedre enn jeg trodde. Det kommer flere klassikere, men det kunne selvsagt vært plukket frem flere låter fra f.eks «Branded & Exiled», samt ikke minst deres største kommersielle sukeses noensinne «Blazon Stone»-albumet. Men på festival går det kjapt unna, og det er umulig å please alle. Running Wild sparer kruttet til slutt, og avslutter med «Conquistadores», deres mest kjente hymne av en bra tyskermetallåt. Og man er blid og fornøyd. Ship O’Hoi! 5/6 | Sverre Rokseth


Running Wild

 

LØRDAG 10. JUNI

AMORPHIS: Amorphis er et band jeg ble kjent med tidlig, men som jeg aldri fulgte opp. Gode folk tipset om at de er verdt å stå tidlig opp for, så klokka tolv på lørdagen stilte vi mannsterkt opp med morrasfriske gubber fra campen. Og hvilken overbevisende start de leverte med åpnings- og tittelsporet fra sisteskiva «Under the Red Cloud»! En nydelig låt med vakre gitarganger. De følger på med heftige låter med masse energi og melodilinjer som får meg til å tenke på gammel In Flames. Selv har jeg et litt belastet forhold til growling, og kanskje spesielt når den kombineres med clean vokal i tospann. Amorphis presterer å begeistre meg med samme tilnærming, for de får disse kontrastene til å understreke melodiene sine i stedet for at det kun blir en måte å signalere genretilhørlighet.

Jeg er litt skamfull over at jeg ikke har fulgt bedre med i timen, men såpass har jeg fått med meg at de spiller et utvalg låter spredt utover deres mer enn 25 år lange karriere. Høydepunkter noterte jeg meg som sagt i åpningslåta samt «Death of a King», med innlagt publikumschanting, og «Into Hiding» fra «Tales from the Thousand Lakes», plata som i sin tid introduserte meg for bandet. Et av høydepunktene på Sweden Rock 2017 for min del. PS! Vokalist Tomi Joutsen stiller forøvrig med et monster av en tohåndsmikrofon, den må ha veid litt. 5/6 | Thomas Rinnan


Amorphis

THUNDER: Gamlegutta i Thunder rocker fortsatt, det beviste de denne solfylte formiddagen hvor de var første band ut på hovedscenen. Og vokalist Danny Bowes har såvisst fortsatt stemmen i behold, den har heldigvis ikke avtatt i takt med lengden på håret. Repertoaret besto hovedsakelig av låter fra debutskiva «Backstreet Symphony» fra 1990, forrige album «Wonder Days» fra 2015, samt årets nykommer «Rip It Up». Dessverre glimret både «Love Walked In» og «Low Life In High Places» med sitt fravær, men vi kan ikke få alt vi ønsker oss på en times lang settliste. Thunder er et band jeg har glemt litt siden starten av 90-tallet, men dette rocket såpass bra at jeg ble nødt til å trekke dem fram fra glemselen da jeg kom hjem. Og det er jo et godt tegn. 4/6 | Marianne Lauritzen


Thunder

CANDLEMASS: For meg er det alltid en stor begivenhet å se doom-metallens fineste folk live, og i år akkurat som for fire år siden, hadde jeg dem øverst på must-see-lista mi. Årets tema var 30-årsjubileet til bandets klassiske «Nightfall»-album. På forhånd var det annonsert at Leif Edling skulle stille på scenen etter lang tids sykmelding på grunn av kronisk utmattelse, men to dager før konserten kom nyheten vi ikke ville se, Leif kunngjorde at han ikke kunne delta likevel og at Per Wiberg, kjent fra Opeth, ville steppe inn, som han ofte har gjort de siste årene.

Så sto vi der da i solsteika, og bivånet mesterverket fremført i all sin prakt. Bandet fremsto kledelig i sort, og i meget godt lune. Fra starten av synes jeg lyden var litt ullen men det bedret seg etter hvert og spesielt basslyden var herlig. «Nightfall» er et sterkt album og det ble riktig magisk å bivåne «The Well of Souls», «At the Gallows End», «Samarithan» og «Dark Are the Veils of Death». Candlemass har alltid evnet å bringe frem min melankolske side, det er vel noe av det som har gjort dem til et av mine absolutte favorittband. Jeg tok meg selv i å la tårene trille under «Mourners Lament». Om den låten ikke er trist nok fra før så gjør den meg helt frynsete etter jeg fikk unger selv.

Selv etter alle disse årene blir jeg like imponert over deres evne til å gå ned i tonefall og tempo der du føler at alle andre ville gått opp. Etter avslutningen med «Bewitched» og «Black Candles» tok de et par klassikere fra sine øvrige album. Jeg synes Mats Levén igjen leverer som bandets vokalist, men på «Mirror Mirror» hører vi at han ikke er helt på høyde med Messiah. Det er kanskje litt mye å kreve å følge originalen, den er jo ikke helt enkel den sangen. Til slutt får vi «Dark Reflections» fra «Tales of Creation»-plata, samt to klassikere fra debuten «Epicus Doomicus Metallicus». «Crystal Ball» fremføres med en for meg ny gitarsolo og når Candlemass avslutter med «Solitude» toppet med utskyting av konfetti, da er det festival! En riktig fin stund var det. 4,5/6 | Thomas Rinnan


Candlemass

SWEDEN ROCK SYMPHONY ORCHESTRA: Midt i solsteika på hovedscenen var det nå duket for symfonikonsert. Orkesteret heter til daglig Sweden Symphony Orchestra og ledes av dirigent Ulf Wadenbrandt. For anledningen var det 48 musikere på scenen, akkompagnert av kor, band og gjesteartister. Kompbandet besto av det svenske progrockbandet Freak Kitchen, samt den tidligare Magnum-keyboardisten Mark Stanway.

Seks kjente vokalister fikk synge to låter hver. John Lawton (Uriah Heep) bidro med «July Morning» og «Easy Livin'», før Tarja ga oss først sin egen sololåt «Love To Hate» dernest Nightwish-klassikeren «Nemo». Sistnevnte ble ikke helt ulik Nightwish, og her kom orkesteret virkelig til sin rett. Dernest var det Joe Lynn Turner sin tur til å entre scenen, med låtene «Rising Force (Yngwie Malmsteen) og «I Surrender» (Russ Ballard).

Så var det noen som hadde børstet støv av Nazareth-vokalist Dan McCafferty, som egentlig la opp karrieren for fire år siden. Som den gamle kroken på 70 år han har blitt måtte han nå sitte mens han sang «This Flight Tonight», og selvfølgelig «Love Hurts». Og selv om man kanskje burde la gamle helter få hvile i fred var det selvfølgelig stas å høre denne klassikeren med originalvokalisten, til tross for at stemmen av naturlige årsaker ikke lenger nådde de samme høyder.

Svenske Peter Tägtgren var nestemann ut på scenen, og vi fikk «Roswell 47» (Hypocrisy) og «Shut Your Mouth» (Pain). Med andre ord var det et relativt variert repertoar på programmet. Nok en svenske sto for tur, Joacim Cans fra Hammerfall serverte oss dere hits «Last Man Standing» og «Hearts On Fire». Etter min mening noe av det som funket best i dette konseptet.

Helt til slutt skulle de runde av med en låt hvor alle seks vokalistene skulle bidra sammen. Med så varierte sangere var de nesten nødt til å gå i baret her. Spesielt når de hadde valgt seg ut AC/DCs «Thunderstruck». Her er det bare å prøve å se for seg både Tarjas operalignende stemme og en rusten 70-åring så skjønner man at dette ikke ble særlig vakkert. Skal man sette sammen flere vokalister på en låt bør man sørge for å finne en låt som passer alle stemmeleier. Jeg likte symfonikonseptet, men skal de gjenta dette neste år bør de kanskje vurdere hva som er viktigst av kjente navn på plakaten eller stemmer som kler musikken. Kudos til dirigent Wadenbrandt som virkelig levde seg inn i rollen, og tydelig trivdes godt i et mer rocka landskap enn han muligens får bevege seg i ellers. 3/6 | Marianne Lauritzen


Sweden Rock Symphony Orchestra

DARE: Det er alltid digg med litt rolige avbrekk på en festival som dette. Og da tenker jeg på behagelig melodiøs hardrock. Engelske Dare er et fint avbrekk i så måte, og med den tidligere Thin Lizzy-keyboardisten Darren Wharton i front på vokal, så møter vi et band som stiller med god lyd og blide fjes. Darren Wharton stiller i åpen hvit skjorte, og er en sympatisk og snakkesalig brite som setter pris på sitt publikum. Det merkes, for det smitter. Fremførelsen er det ingenting å si på, men man venter liksom på at det skal ta av litt mer, toppe seg på en måte. Vi blir uansett servert flere gode låter, mange har keltiske undertoner i seg. En roligere versjon av «Emerald» (Thin Lizzy) kommer også. Man sitter med en følelse av at Wharton er opptatt av det britiske høylandskapet, det er en del «Home where i belong»-vibber i tekstene. Jeg kjenner kun til de to første albumene av Dare, og høydepunktet på konserten blir at de to beste låtene fra den skiva blir spilt etter hverandre, nemlig «Abandon og «Into The Fire». Og dermed er en hyggelig konsert med rødvinshardrockbandet Dare over. 4/6 | Sverre Rokseth


Dare

ARTCH: Det eneste norske innslag på festivalen i år er Artch. Og er det ett band i Norge som fortjener plass her, så er det disse østfoldingene. Artch har jo alltid vært underdogs, men de som kan sin historie vet at Artch var et toppnavn i diverse metalkretser på slutten av 80-tallet i Sverige, flere musikere (b.la. medlemmer fra Hammerfall og Dissection) ble fan av debutalbumet. I tillegg fikk de også bra anmeldelser i sin tid, og de ble sendt på Sveriges største radioprogram for hardrock. Moro å se nordmenn og svensker i utvaskede Artch-t-skjorter på festivalens siste dag. Men slitne hardrockere i publikum er klare for mer. Noe som er gledelig siden sist jeg så dem live er at de starter med tittellåta fra den første skiva. Det blir heller aldri feil med låter som «Shot To Kill», «Paradox», «Metal Life» og «Burn Down The Bridges». Vi fikk også en ny låt i kveld som funket bra. Artch spiller old school heavy metal på sitt ypperste, og man er faktisk litt stolt over å se Artch på scena under denne festivalen. Vi krysser fingra for at Artch spiller inn mer musikk! 5/6 | Sverre Rokseth


Artch

SAXON: Blant de levende og aktive skal du jaggu lete lenge etter en mer solid pakke enn Saxon. Iallfall i konsertsammenheng. Selv kan jeg ikke huske å ha sett dem bedre, for i halvannen time voldtok de de titusener av fremmøtte med høy, drivende og faen så autoritær heavy metal, og i front fremstod Biff Byford som en gudebenådet forkynner. Materialet til Saxon er ikke alltid like sterkt, men kraftleveransen fra scenen gjorde det faktisk mulig å drite i det faktum. Hvis du enda ikke har utsatt deg for Saxon, se dem i år! 5/6 | Bjørn David Dolmen


Saxon

VENOM: Det var dags for mine gamle favoritter Venom, dette bandet som har fulgt meg siden jeg oppdaget ondskapsfull musikk i mine tidlige tenår. For meg, og mange av mine samtidige, gikk de fra å være selve urkilden til sort metall til å bli lettere latterliggjort på grunn av deres skjødesløse tilnærming til musikk. Vi respekterte dem til tross for at vi syntes de kunne vært bedre musikere. Mange år er gått siden da, og i de senere år synes Venoms utgivelser å inneha en betraktelig høyere musikalsk kvalitet, og spesielt «From the Very Depths», som kom i 2015, er et meget sterkt album i mine øyne.

Det er alltid gåsehud involvert når “Ladies and Gentlemen, From the very Depths of Hell – Venom” runger ut av høyttalerne. Cronos virket i storslag og jeg synes det var helt på sin plass at de startet med en serie låter fra akkurat «From the Very Depths». Dessverre ble årets spilling på Sweden Rock rammet av en av de verre dobbeltbookinger jeg har opplevd på festival, ettersom de spilte samtidig som Saxon. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg traff som uttrykte frustrasjon over å måtte enten velge side eller basere seg på jogging mellom Sweden- og Rock Stage.

Selv om Cronos hårfeste er blitt en tanke høyere med årene skal ingen holde alderen mot ham, for steike som mannen jobbet på scenen. Det finnes bedre sangere i bransjen, men jeg synes han holder seg bedre enn de fleste og det er mulig mitt minne er preget av tidens tann, men jeg kan da ikke huske at han var en så god bassist? På «Fallen Angels» synes jeg det røsket noe borti natta. Samspillet med Rage på gitar fungerte upåklagelig og det er klart at mye av den nyvunne kvaliteten også kommer av en svært kompetent lineup.

Jeg glapp noen låter innimellom, men jeg synes det er er verd å fremheve fremførelsen av de nyeste sangene og ikke minst et par av de klassiske kuttene. Spesielt «Warhead» var diabolsk. Dante bak trommesettet skal ha stor skryt, for hans muskuløse tilnærming til trommeslagerrollen hamret gjennom budskapet på praktfullt vis. Helt mot slutten fikk vi selvsagt også låten jeg alltid har hatt som min personlige favoritt: «Black Metal», og da er det bare fete glis å se, både på scenen og blant oss i mølja. Allsang, røyk, flammer og ondskap.

Så spørs det da om man burde være bekymret over det jeg hørte mange si i etterkant: Er Venom rett og slett blitt for bra? Det er da liksom ingenting igjen å le av. Jeg kan bare si jeg gleder meg stort til å se dem igjen, for ikke faen om dette er et band på nedadgående. Det blir kanskje litt feil å gi karakter på en konsert der jeg var delvis fraværende, men det jeg så var glatt en femmer. 5/6 | Thomas Rinnan


Venom

IN FLAMES: For andre år på rad skulle festivalens siste dag headlines av et svensk band. Til delte meninger. I år var det In Flames sin tur, men etter min mening mestret de ikke oppgaven like bra som sine forgjengere i Sabaton. De sparket igang med «Wallflower» og «Alias», og resten av konserten fikk vi et variert repertoar fra nesten hele karrieren, med hovedvekt på fjorårets skive «Battles».

Før de skulle sette igang med «Here Until Forever» hadde de noen tekniske problemer, og Anders Fridén ble tvunget til å holde en lengre monolog. Det var da vi skjønte hvorfor det var litt lite publikumskontakt ellers i konserten, for her kom det mye vås. Samt en lite innovativ oppfordring om å huske å leve i nuet. Fridén var vel ikke akkurat nykter, det kunne både høres og ses, ettersom de for anledningen zoomet inn nærbilde av ham på storskjermene. Jeg synes for øvrig heller ikke han leverte en top-notch konsert vokalmessig, litt slapp og umotivert – jeg har definitivt hørt ham bedre før. Deretter rundet de av med «The Truth», «Paralyzed», «The Quiet Place», «The End» og «Take This Life».

Blir du bedt om å avslutte hele Sweden Rock så tar du oppgaven på alvor og leverer. Jeg synes de tok altfor lett på dette, i kontrast til Sabaton året før, som ikke kunne vært mer ydmyke. Til tross for at Anders Fridén midtveis i settet ymtet noe à la «Tenk at Steven Tyler har stått på denne scenen». Muligens har In Flames blitt såpass store – eller enda verre; tror at de har blitt såpass store – at de tok det som en selvfølge. Men skal man dømme utfra størrelsen på moshpiten, som strakte seg fra scenekanten og langt bakover, nesten helt frem til miksebordet, så var nok fansen fornøyd med kveldens konsert. For mange var det kanskje et friskt avbrekk fra all gæmlisrocken på festivalen. Selv syntes jeg det ble en smule platt og kjedelig. De skal ha pluss for en bra lysproduksjon. Og for å gå av scenen til Soundgardens «Black Hole Sun». Og med det forlot også vi arenaen for i år. 3/6 | Marianne Lauritzen


In Flames

Takk for oss Sverige, vi ses igjen neste år! Det blir spennende å følge med på bandslippene fremover. For var det en ting vi diskuterte en del på denne turen så var det hvor Sweden Rock er om typ fem år. Med dagens konsept som for det meste favner classic rock og gammel hardrock, begynner det å minske på alternativene. De fleste band innen sjangeren har enten begynt å falle fra eller har spilt der i løpet av de siste årene, så for ikke å gjenta seg selv for mye må de kanskje tenke litt nytt hva gjelder sjangre. Fremtiden vil vise. Vi heier uansett på svenskene!