Steinar Krokstad – Voksen herre med jubileumsår

Få, om noen, musikere i Norge har flere plateinnspillinger på samvittigheten enn Steinar Krokstad. I år feirer han 60 år som menneske, og 40 år som profesjonell trommeslager. Det syns vi i Norway Rock Magazine bør markeres, så vi tok en prat med den sindige trønderen på et hotell i Norges rockehovedstad, Trondheim. Det ble en lang prat med så mye detaljer at vi kunne fylt halve bladet. Her har du essensen i 40 år med musikk.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Daniel Mikkelsen

– Vi må nesten starte med jubileene du har i år. 40 år som profesjonell musiker i mai, og 60-årsdag 25. oktober.
– Ja, tenk det. 60 år… Så begynte jeg som profesjonell musiker våren etter videregående. Dæsken døtte, det har jeg ikke tenkt på en gang.
– Joda, det stemmer det. Da jeg leste meg opp på dine meritter, så jeg at det var tiår på tiår med jubiléer. I tillegg har du vært 27 år med Åge (Aleksandersen), så det er ikke langt unna 30-årsjubileum der heller. Det blir jo feiring på feiring her.
– Steike! Ja, vi får håpe at vi får spilt litt da. Det ble jo ikke den sedvanlige sommerturneen i år. Alt vi fikk til var en strømmekonsert, men den kastet heldigvis fint av seg.
– Nettopp. Den var vel den mest sette konserten i Norge, så vidt jeg har fått med meg.
– Jo, det kan nok stemme det. Det er jo sånn med Åge, at han aldri gjør noe halvhjertet. Da dette skulle bli det eneste i år, så ville han slå på stortromma. Det ble store utgifter med full rigg og mannskap i tillegg til multikamera-produksjon. Vi ville gjøre denne konserten i full skala, og meninga var at den skulle vises kun der og da. Grunnen til at den ble liggende ute et døgn, var rett og slett av det kom så mange meldinger fra folk som jobber turnus, som ikke fikk med seg konserten. Åge er en jævlig kul fyr, så da ble det sånn. Det ble jo litt inntekt på det, men jeg ser jo på kalenderen hver uke hva jeg egentlig skulle gjort. Alt er jo borte, men heldigvis har jeg noe igjen som kan fylle opp noe av hullet. Vi får håpe det går seg til snart.

– Det håper vi. La oss gå tilbake til starten. Hvordan startet karrieren din?
Jo, det startet jo med et par kompisband på Risvollan/ Stubban. Det første het Fiction, der var faktisk Terje Storli (Stage Dolls) med på bass. Det gikk over til et band vi kalte Leon Wolff, oppkalt etter en forfatter. Men etter hvert ble jo disse bandene oppløst. Dermed ville jeg selge trommene for å kjøpe meg moped og slalåmutstyr, men da sa mamma nei.
Så vi kan faktisk takke mor for at du er her i dag i form av trommeslager?
– Hehe, ja, absolutt! 100%! Like etter det, fikk jeg tilbud fra et band som het West Company, og den giggen var det faktisk Dag Ingebrigtsen som ordna. Han hadde truffet John Petter Westerlund, som spilte gitar og sang. Dag hadde truffet ham på byen, og fikk høre at de trengte en ny trommis så i januar ´77 begynte jeg der. Det var jo rett inn i setlister som besto av Earth, Wind & Fire, Tower Of Power og Blood, Sweat & Tears osv. Da var jeg 16 år. Så ble det Four Jets høsten samme år. Kai Biermann skulle slutte, så jeg fikk en måned på veien sammen med ham, før jeg tok over trommekrakken. Det ble et år i en utrolig god skole. «Dæm va go, vøttø!» Det var jo et prakteksempel på at fenomenet mengdetrening er bra! En annen ting jeg lærte med Four Jets, var dette med hva man har i Colaen. Jeg oppdaga fort hvor ukult ting kunne bli ut i fjerdesettet enkelte kvelder. Heldigvis skjedde det ikke ofte, men ofte nok til at det har gjort at jeg er fullstendig «av» alkohol i forbindelse med jobb.
Det var jo forholdsvis profesjonelt, når man tenker på hvordan bransjen både var, og er, med tanke på alkohol.
Ja, nettopp. Det har jo alltid vært lov, nærmest hjemlet, at alkohol kan nytes på spillejobb. Dessuten var det jo sånn at da hadde man noen å drikke med. Jeg hadde tre veldig fine år med Four Jets, men så fikk jeg tilbud fra et band som het January, et proft danseband på den tida. Å reise rundt som proff var jo drømmen på den tida. Men så skulle ikke trommisen slutte likevel, noe som skulle vise seg å være heldig for meg. Dermed begynte Morten Skaget og jeg i Rocky istedet. Morten og jeg hadde blitt gode kompiser et par år før det, og er det jo fortsatt. Dette førte til at Skaget og jeg fikk tilbud fra Terje Tysland. Eller; det vil si, jeg fikk tilbudet, men jeg krevde at Morten skulle bli med, ellers sa jeg også nei, så vi begynte der på 20- årsdagen min, faktisk. Ganske ballsy av en 19-åring, hehe.Det ga jo en helt annen «kred» å spille med en såpass etablert artist som Terje, så jeg kom jo allerede da i gang med studiojobbing. Bjørn Nessjø (Nidaros Studio i Trondheim) hadde hørt meg med Four Jets, så jeg begynte å få vikarjobber i studio for Carl Haakon (Waadeland), så jeg var på gang. Jeg har vært heldig, men når flaksen kommer, må man være på hugget. Mitt credo er jo nærmest å være overforberedt. Det å ta hvert sekund du spiller på like stort alvor, da kan du leve av dette. Du ville blitt forbauset over hvor mange musikere som ikke er nøye nok med det! Det syns jeg er så rart, for det er jo kun det du har full kontroll på; dine egne prestasjoner!
– Det er jo en bra tankegang! Jeg mener å ha hørt en gang at du ikke liker å si nei til spillejobber, det være seg i studio eller live.
– Ja, på en måte, men jeg har vel heller sagt at om jeg skal si ja til en jobb, er jeg avhengig av å vite at jeg kommer til å gjøre det bra. Om jeg er i tvil, sier jeg nei. Men så er jeg sånn at jeg har lett for å like ting. Ikke at jeg er fullstendig fordomsfri, eller ikke har sagt teite ting om musikk, men akkurat det å få spille fin musikk med fine musikere, det er jo alltid artig! Hvis de er flinke, veit jeg jo at det blir hyggelig! Men jeg har jo alltid favnet bredt. Det gjorde jeg jo i Stage Dolls-årene også. Det var lange perioder der vi ikke var aktive, og da gjorde vi alt mulig rart. Da kom jo gjerne spørsmålet; «Gjør du dette her?!» – «Ja, har du nå problem med det, eller??», hehe.

Men så begynner vi å nærme oss midten av 80- tallet.
– Ja, første gang jeg slutta hos Tysland, skulle jeg på turné med Gary Holton og Casino Steel. Jeg spilte jo på to skiver med de, og delte trommejobben med Waadeland. Så da sluttet både Skaget og jeg hos Terje. Dermed ble det storstilt turné med Holton og Steel, med gigs på bl.a den originale Marquee Club i London. Deretter ble det innom Lennart Gribb Band og Tore Johansens (Difference) Rykte, men her er jeg noe usikker på rekkefølgen. Men så begynte altså Morten i TNT, den kuken!
– Den svikeren, hehe!
– Ja, rene Judas Iskariot Quisling! Haha. Neida, jeg syns jo det var trist, men så begynte jeg hos Tysland igjen et års tid, og så kom tilbudet fra Stage Dolls i ´85. Det er mulig Nessjø var litt pådriver der. Jeg kjøpte jo førsteskiva og syns det var drittøft! De lå kanskje mer i Tom Petty eller Stones-land på den skiva, og produsent Nessjø ville ha de mer inn i heavyrocken som var på gang i USA på den tida.

– Nettopp. For Bjørn var jo veldig tidlig ute med denne type produksjon. Mer kjente skiver som Def Leppards «Hysteria» og Van Halens «5150» kom jo henholdsvis senere og samtidig som Stage Dolls´ «Commandos».
– Joda, han hadde en klar visjon om hvordan det skulle låte. Og kanskje hadde han rett i det, at jeg kanskje kunne kle musikken på en litt annen måte enn Erlend (Antonsen).
– Ok, så du mener at Nessjø var involvert i Erlends sorti fra bandet?
– Ja, eller, det var nok en god dose Torstein (Flakne) inni dette også. De ville nok ta det et steg videre. Men det var nok ikke noe enkelt valg å ta. Det er jo forøvrig noe jeg setter stor pris på. Lojaliteten i et band er ofte vanskelig å rokke ved, og Erlend spilte jo helt utmerket han, men kanskje hadde han ikke passet helt sånn som «Commandos»-skiva ble. Dette er jo en del av norsk musikkbransje jeg syns er veldig bra. Det skal ikke være lett å bytte ut musikere. Til og med de som kanskje er litt drikkfeldige får multiple sjanser, noe jeg har opplevd flere ganger. Man forsøker å holde folk gående selv om de kommer i trøbbel. Men jeg startet i Stage Dolls i september 1985. Første giggen tror jeg var i Hegra, og da spilte vi til dans. Fire sett, som var vanlig på den tida. Vi gikk på scenen kl 21:15 med «Summer Of ´69», om det så var 20 eller 500 stykker i salen. Nytt for meg var at vi begynte med eyeliner da. Det gjorde vi aldri med Tysland, hehe. Så på konsertstedene øvde vi på låtene til «Commandos» dagen etter konsert. Låta «Magic» for eksempel, ble øvd inn på Frøya. Tittelkuttet er jo på mange vis et Bjørn Nessjø- og Carl Haakon Waadeland-produkt, med Roland 707 og 727 trommemaskiner. Så spilte jeg trommer oppå dette igjen. Jeg tror faktisk det var 41 trommetracks på den låta (sic!). I tillegg ga vi jo Rolands SRV- 2000 et ansikt med den ekstreme klang-gatinga på for eksempel «Yesterdays Rain». Plata kom i mars 1986, så vi starta ikke turnéen før da, i Kirkenes. Og på resten av året gjorde vi rundt 145 konserter.
– Helt vanvittig. Jeg husker jo godt da jeg hørte plata første gang, da noen huka meg inn på musikkrommet på barneskolen og ba meg høre. «Commandos» er en viktig brikke i mitt musikkliv.
– Så tøft da! Åpningssporet «Prelude» var jo bare et resultat av at Brynjulf Blix som kom opp med en ny Kurtzweil-synth, og der var det sånne demo- musikkstykker. Både den, og paukene før «Magic» var jo forhåndsinnspilte spor på den synthen. Men så skulle vi jo på turné da, og da begynte vi å merke hvilke låter som hadde livets rett og ikke. Vi starta med å spille de fleste låtene, men én etter én begynte de å falle fra. Vi merker jo på konsertene hvilke låter publikum liker eller ikke. Samme med Åge, når vi setter opp setlista. Det blir jo naturlig nok mange låter fra «Levva Livet», mens fra andre skiver blir det ei låt, eller kanskje ingen, til og med. Det er litt synd, for jeg syns jo B-sida, for å bruke LP-terminologien, er veldig bra. Låter som «Don´t Look Back» og «Who´s Lonely Now», det er jo jævlig fine låter, ikke sant, men vi merka fort at enkelte låter ikke fenga like godt. En annen ting er jo det med låter som nesten ikke kommer med på skiva, men som blir det sterkeste kortet. «Heart To Heart» kom jo nesten ikke med, for vi syntes ikke den var spesielt kul. Den ble liggende i «B-skuffa» ei stund, før det ble lagt på gitarer, og vi oppdaga at, «ja, kanskje…», så endte vi opp med at det ble hit´en.
– Oj, såpass.
– Ja, ja. Til og med «Love Don´t Bother me» var veldig diskutert. Et annet eksempel er at Torstein skreiv jo «Spanish Steps» omtrent samtidig, men den var ikke med i i diskusjonen i det hele tatt.

– Så den kunne like gjerne vært ei Stage Dolls-låt? Den lever jo sitt eget liv, og har vært utgitt med både Ole Edvard Antonsen og Morten Harket. Så kom oppfølgeren, «Stage Dolls» i 1988.
– Ja, og da var på en måte tida med trommeprogrammering kommet skikkelig i gang. Da kom Kjetil Bjerkestrand inn med sin Fairlight-maskin, så skulle jeg spille inn synth-trommer oppå, men den teknologien funka ikke særlig bra enda. Vi øvde inn skiva temmelig nøye i forkant, og da vi kom inn i studio for å spille inn, og synth-trommene ikke funka, endte det opp med at jeg satt med Fairlight-maskina og spilte inn trommesporene med fingrene på den maskina, før jeg la cymbaler på regulært over der igjen. Vi brukte vanvittig lang tid på den prosessen. Jeg syns fortsatt det låter litt kantete av de greiene der, men det ble jo tøft til slutt, da.
Så ble det turné igjen.
– Ja, jeg tror turnéstarten var i Skien, for 2- 3000 mennesker. Men nå erfarte vi noe snedig. Det var så mye keyboards på denne skiva, og fram til da hadde det vært bare oss tre, og vi var rimelig innkjørte. Men nå tok vi med oss Terje Tranaas (Sambandet) for å fylle inn alle keyboard-detaljene vi hadde på plata. Så de første jobbene følte vi at vi ikke hadde den energien vi var vant til. Vi var så opptatte av at alt skulle være så «riktig», at vi «mistet det», på en måte. Men så, etter et par uker, da vi spilte i Ølen, utenfor Haugesund, da kom den der «Ja! Der sitter´n!»
– Var det på denne turnéen dere dro til USA første gang?
– Vi hadde fått et engelsk management, så vi dro til England i desember ´88, der vi spilte support for Magnum, så det var det første utenlandsstuntet. Men vi hadde fått kontrakt i USA, som også var helt tilfeldig. Ray Ovetsky, som drev og pusha Dance With A Stranger til Chrysalis, noe som gikk litt sånn passe. Men så finner han fram en kassett med Stage Dolls, og setter på den. I rommet ved siden av befinner tilfeldigvis den nye sjefen for Chrysalis seg, og hører låta gjennom veggen, og kommer inn, hører litt mer, og sier «Sign it!» Så den store USA- perioden ble 1989- 90. Da ble det turer til Los Angeles for videoinnspillinger og turné, der vi reiste med Blue Murder. Det ble jo en interessant opplevelse for min del, ettersom jeg ble kjent med Carmine Appice. Forrige gang jeg så ham, var i 1974, da han spilte med Rod Stewart i Nidarøhallen. Det var en veldig fin opplevelse. Vi reiste også med Fish, på hans første soloturné, noe som stilmessig ikke passet oss veldig bra. Men der var Mark Brzezicki trommis, og igjen satt jeg med opplevelsen at trommisene vi møtte var veldig trivelige. Det er noe med samholdet trommiser imellom, ikke sant. Vi har jo det årvisse trommisjulebordet i Oslo, men har du hørt om noe gitarist-julebord? Hehe…

– Jeg har sett litt på lista over artister du har spilt med. Den var pokker så lang, gitt…
– Ja, jeg har begynt å få ei ganske bra liste. Det er jo flere, men jeg har forsøkt å ikke legge lista for lavt med tanke på namedropping. Det fins jo de som namedropper om de har vaska trappa hjemme til bestemora til Bon Jovi, ikke sant, så jeg har forsøkt å ha det som hovedregel at jeg må ha jobbet med folk to- tre ganger før jeg legger de på lista mi, men jeg har lagt vekk den tankegangen litt de siste årene, for har du nå spilt med Steve Vai én gang, så hvorfor ikke skrive det? Han var jo veldig trivelig han, Nuno Bettencourt også, for ikke å snakke om Devin Townsend. Han var virkelig en fin fyr. Som en digresjon, når vi nå er inne på internasjonale artister, så  har jeg forresten ei historie. Jeg har ganske god hukommelse på dette med hvem jeg har spilt med, og i forbindelse med en av konsertene med Åge på Sverresborg (utendørsarena i Trondheim), så skulle Ian Hunter være med oss på noen låter. Han har jo jobbet endel med Bjørn Nessjø, så jeg ringte Bjørn og spurte; «Hva kan vi forvente oss av denne karen, er han ok?» Bjørn svarte bare; «Det må da du vite, du har jo spilt med ham i studio!» Det hadde jeg faktisk glemt! Nå skal det sies at det var ei låt som ble spilt inn på tampen av en annen session, hehe. Det rare med samarbeidet med Hunter på Åge-konserten, var lista med låter vi fikk fra managementet hans. Vi fikk ei liste med seks låter, og der var ikke «All The Young Dudes» med. Jeg er jo på en måte tillitsmann i Sambandet, så det er på en måte jeg som samarbeider med gjesteartistene, så jeg bestemte meg for å ta det opp med Hunter, og spørre da vi skulle øve med ham. Jeg foreslo for ham at han måtte bare ta med seg publikum på allsang underveis om han føler for det. «Jeg kunne jo gjort det om vi spilte «Dudes»», var svaret jeg fikk.  «Joda, men hvorfor spiller vi ikke «Dudes» da?», spurte jeg. «Ikke veit jeg!», var svaret han kom med, så der hadde managementet pratet rundt hverandre.

– Fantastisk historie! Nå er du i Trondheim noen dager igjen, og nå skal dere ha noen dager i Nidaros studio igjen, med konseptet «Komp-dager» med Skjalg Raaen og Morten Skaget. Si litt om det.
– Det er faktisk sjette gangen vi gjør dette opplegget, og det er ei fin utfordring for oss også. Vi gjør slots på halvannen time med både kjente og ukjente artister, som får komme og jobbe med oss. For de nye og ferske artistene er det jo først og fremst moro å komme og jobbe i Nidaros studio, i tillegg til å ha, i all beskjedenhet, et drevent ensemble på låta si. Jeg har jo et produsenthode, og Skjalg driver jo sitt eget studio i samme bygg som Nidaros, så vi har noen timer bak oss med tanke på produksjon og arrangement. Vi jobber litt på samme måte som jeg er vant med fra Voksne Herrers Orkester fra før. Vi spiller jo nesten hver mandag, og har med gjesteartister hver gang. Da øver vi kjapt gjennom materialet samme dag. I slike sammenhenger er det fint å kunne noter, i hvert fall litt. Det går litt kjappere da. Jeg trives veldig godt i studio, det må jeg si. Og jeg har jo fått gjort kolossalt mye gjennom årene, spesielt i Nidaros, der har jeg vært MYE!

– Man mister jo venner og kolleger i denne bransjen også. I fjor gikk Terje Nilsen bort, men der rakk dere å gjøre noen fine konserter og et portrettprogram på NRK før han døde.
– Ja, ikke sant. Det som var så fint, var at han fikk den siste runden før det var slutt. Han hadde jo slitt med helsa lenge, og hadde lagt gitaren på hylla. Da jeg besøkte ham like etter han la opp, sa jeg at om han ombestemte seg, så måtte han ringe meg. Det tok et år, så ringte han, og det førte til at jeg produserte skiva hans, og vi fikk den fantastiske KORK-konserten, i tillegg til portrettprogrammet. Det programmet tok det for øvrig lang tid før jeg så. Det ble for nært, på en måte. Jeg er glad for at han fikk den avslutninga på livet. Han var jo aldri interessert i å være kjendis, eller i oppmerksomhet i det hele tatt i så måte. Dette endra seg på slutten. Han begynte å like  at folk likte ham. Det ble noen fantastiske konserter før han døde. Han var en liveartist av guds nåde.

– Før vi avslutter, så er det ett band til vi innom, og det er selvfølgelig Vagabond. Dere står svært høyt i kurs i mange musikkmiljøer rundt om.
– Vi var jo på mange måter et eksperiment. Jeg hadde jo slutta i Stage Dolls, og TNT hadde vel pause.  Vi prøvde flere forskjellige vokalister, både før og etter jeg ble med. For eksempel, så var jo Hans-Olav Solli fra Sons Of Angels og prøvesang, før Jørn Lande dukket opp. Dermed reiste vi til Toten for å prøve han. Da var Ronnis Studio Studio fortsatt i Raufoss, så vi måtte bruke et annet lokale for å spille sammen i. Vi var der i tre-fire dager før vi spilte inn låtene i studio. Det ble jo et bra resultat det. Jeg vet jo at de fleste liker førsteskiva best, men det er vel ingen hemmelighet at vi liker andreskiva «A Huge Fan Of Life» best. Vi følte oss mye mer som et band mens vi jobba med den plata. Dessverre ble det bare med de to skivene. Det var kanskje ikke riktig tid? Jeg husker en journalist kalte førsteskiva «70-tallsoppgulp» eller noe sånt. Det var ei veldig artig tid, vi fikk være kreative på våre premisser, og ikke så rigide i stilen som vi var vante med fra Stage Dolls og TNT. Vi har jo prata løst om å prøve noe igjen, men jeg er usikker på om vi får til noe, men det hadde utvilsomt vært moro. «Om det skjer, er det artig, om det ikke skjer, er det artig det også». Parallelt jobba vi jo med Rypdal/ Tekrö, det var jo samme besetning som Vagabond, men med Terje Rypdal og supertrommis Audun Kleive. I tillegg begynte jeg jo å spille med Åge på den tida, så det ble noen baller i lufta. Ikke at det var kjempetravelt der heller, for mellom 1993 og 2003 var han ikke så populær som han er nå. Da var ikke jobbene like godt betalte som de er nå, så det ble noen jobber der hyra var så som så, men vi sa ja likevel, for å holde skuta flytende. Så dro vi i gang Sambandet igjen, og brukte endel penger på produksjon. Ikke på samme nivå som i dag, så klart, men den gang var det ganske mye. Medlemmene i bandet reiste rundt på konserter uten garanti i bunn den første sommeren. Jeg har faktisk fortsatt en faktura jeg sendte på 236,- for en konsert. men Åge er såpass kul, at siden vi var med mens det var trangt, så får vi også nyte godt av de gode dagene vi har nå, så vi spiller fortsatt på prosenter av inntektene. Vi ligger godt over tariffen i dag, for å si det sånn. Vi håper å fortsette til 2025, som er målet hans før han gir seg.
– Da rekker du jo 30-årsjubileet ditt der da.
– Håper det. Vi mistet jo et år nå, men vi satser på at verden normaliserer seg snart, så vi får spilt for folk igjen.

– Framtiden da?
– Da blir det mer Åge, og så hadde jeg kunne tenkt meg å produsere litt mer, noe jeg syns er jævlig interessant. Jeg liker å påvirke ting. Pluss sessions både her og der. Akkurat nå er det jo ingenting.
– Vi håper verden blir normal snart. Takk for praten, Steinar.
– Sjøl takk, vi sees neste gang.

, ,