BMG Music
Første halvdel av 70-tallet var en veritabel gullalder for rock, og særlig prog og glam blomstret hemningsløst, etter at de store beat- og psykedeliabølgene hadde roet seg noe. Men, om proggen viste seg å avle avleggere nært sagt overalt, var glamrocken i bunn og grunn et britisk fenomen – selv om også vektige, beslektede aktører som Alice Cooper og Kiss regjerte ‘over dammen’. Om du veltet en vilkårlig stein i England på den tida, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hits-samlinger enn dem. Jeg sitter nå med deres kanskje viktigste fire skiver fra storhetstida, og det er på tide å finne ut om de også hadde noe å by på bak veggen av hitlåter. Låt-for-låt-omtaler finnes andre steder fra før, trolig i langt dypere og mer velskrevne varianter enn hva jeg kan få til, men la oss i det minste ta en kikk på hovedlinjene i bandets albumutvikling.
Etter en noe vaklende debut og en oppfølger som dog antydet en mer konsistent retning, fant manager/produsent Chas Chandler ut at tingen var å fange bandet sceneenergi på plate (ja, den gang var det slik det funka, i motsetning til å gjøre mer eller mindre vellykkede forsøk på å gjenskape polerte studioprodukter på scena, som i dag), og tre kvelder i London og £600 seinere var «Slade Alive!» et faktum i mars ‘72. Denne viser et allerede da godt samspilt, lekent og dyktig band, litt i transisjon mellom lett psykedelisk jam og storslagen festrock med svære refrenger. Skiva står den dag i dag som ei påle fra live-skivenes gullalder, og uten dennes døråpninger hadde vi aldri fått det Slade vi digger fremdeles i dag. Av sju låter er kun tre fra egne bryst, men det var fra nå at duoen med bassist Jim Lea og vokalist/gitarist Noddy Holder for alvor virkelig fant formelen.
Allerede i november samme år kom tredje studioskive, «Slayed?», som besatte listetopper i såvel England som Australia, anført av monstersinglene «Gudbuy T’Jane» og «Mama Weer All Crazee Now» – og hvilken skive dette er! Dette er Slade på sitt aller beste, med sprudlende energi og et knippe låter som treffer ganske vinkelrett i fletta. Ikke absolutt alle er av klassikerkaliber, men dødpunktene uteblir. De har funnet både form og identitet, og det blir har ganske klart at bandets største gjenkjennelsesfaktorer ikke er Dave Hills lead-gitar, om enn solid og kompetent nok, men Holders raspestemme, som en Rod Steward på både helium og svært god amfetamin og Jim Leas svært så bevegelige og arrangementsformende basslinjer. Kvartetten fylles av Don Powells bøtter&lokk på suverent vis, og til sammen vises Slade som et band og et lag, slik live-skiva også bar bud om. I mine ører deres klart beste skive, og så tøffe som her ble de aldri igjen.
Da Powell året etter ble utsatt for en bilulykke, valgte bandet å holde momentumet oppe med en samleskive i ventetida, og klokka ble februar ’74 før «Old, New, Borrowed and Blue» traff butikker og platekjøpere en mass. Kanskje hadde de fått litt vel god tid til å tenke seg om, men her avviker de bevisst fra sitt tidligere ‘tut&kjør’-uttrykk og trekker litt i andre retninger, med bl.a. mer pianodrevne singler som «Everyday» og «My Friend Stan» og et generelt større spenn hva både musikalsk intensitet og instrumentering angår – i det hele tatt mer eksperimentelt. All ære for aktivt å motarbeide stagnasjon, men for meg funker de best med svæære refrenger og høy flamboyanse – det blir i det hele en høyere andel ‘fillers’ denne gang og en noe mer ‘voksen’, kontrollert og ‘snillere’ avdempet stemning over det hele, hvilket for meg ikke funker like bra. Mange ser på denne som den ultimate Slade-skiva, men for meg er det mest symptomatisk at periodens, muligens tidenes, kanskje beste Slade-låt ikke finnes verdig en plass; herlige «Merry Xmas Everybody». Misforstå meg rett; dette er ei bra skive de fleste hadde hogd av høyre kne og venstre albue for, men den strekker seg ikke heelt opp mot forgjengeren og bandets generelle toppnivå, selv om det dog er mange som holder denne som bandets peak.
Ny november, ny skive fra Slade, og denne gangen som et soundtrack til filmen «Slade In Flame». Den lett Spinal Tap-liknende – dog ikke like hysteriske – handlingen er lagt til 60-tallet, og låtene er da også skrevet spesielt med tanke på akkurat dette. Igjen nekter de å gjenta seg sjøl, og for meg funker dette veldig bra; de kler denne paletten og varierer flott over de sjatteringsmulighetene den gir. Åpninga med noe innadvendte «How Does It Feel» sitter som et skudd, og reisen drar innom mange soniske hjørner på veien. Det er ikke like mye hardrock som for to skiver siden, og nok en gang holdes årets tøffeste låt som reint singelkutt (annet enn i statene), nemlig «Bangin’ Man». Like fullt; dette er en god, variert og velkomponert skive som byr på langt mer enn bare flotte singler.
Selve utgivelsene kommer som lekre, ‘bokformede’ digipacks, og studioskivene er fylt opp med fine og relevante bonuskutt, deriblant et par intervjuer fra hine, hårde dager. Svaret er, foruten 42, at ja; man trenger også disse skivene for å supplere en Slade-samling utover det man finner på samleskiver som «Sladest» og «Wall of Hits» for å dekke alle bandets sider – men disse er altså en usedvanlig gedigen pangstart for nysgjerrige. Om du trenger bare én i tillegg, vil jeg dog anbefale «Slayed?». Det store, og til dags dato ubesvarte, spørsmålet er jo naturligvis hvem som egentlig vant genrens store panneluggkonkurranse av Dave Hill og The Sweets Andy Scott.
Wilfred Fruke