Skambankt @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 16.februar 2019

For andre år på rad inviterte Skambankt til fest på Rockefeller, og med tanke på at det var meget godt befolket denne gangen også kan det meget godt bli en årlig tradisjon. Basert på avslutningen til siste oppvarmingsband Frynsete På Nervene som var alt undertegnede fikk med seg, virket det som om de hadde varmet opp publikum bra til hovedakten. Låt bra gjorde de og, til tross for tidenes falskeste tostemt-solo uten at det ødela nevneverdig på det positive inntrykket ellers jeg fikk av gjengen.

Jeg må starte anmeldelsen med en liten pekefinger til konsertstartene i det siste, for dette var den andre konserten på rad på Rockefeller med såpass sen start at jeg som bor utenbys – eller tilhører «bønda på den andre sida av Ring 3», ikke fikk med meg hele konserten da busser måtte rekkes. 23:00 blir litt i seneste laget, selv på en fin lørdag som denne. Nuvel.

En skamfet backdrop dekket hele veggen bak scenen da Skambankt gikk på, og en øredøvende jubel viste at bandet var høyst velkomment. Igjen, imponerende med tanke på at det er under et år sist de fylte samme sted. Starten svarte dog ikke helt til forventningene da lyden var litt i laveste laget og åpningslåten «Anonyme Hatere» var rett og slett litt døll til å starte et såpass fett ball. Dette ble imidlertid fort glemt da de smalt igang deres kamplåt nummer én allerede som låt nummer to – nemlig «Skambankt». Da satte de standarden der den hører hjemme på en konsert med disse gutta, og publikum svarte direkte med taktfaste «Skambankt»-rop. Denne standarden holdt de ihvertfall ut resten av konserten jeg fikk med meg, og jeg har ingen anledning til å tro at dette ikke varte resten av kvelden også.

Sjefs-Skambankter Terje Winterstø Røthing viste oppriktig takknemlighet ovenfor de fremmøtte de gangene han snakket mellom låtene, noe som betyr ekstra med tanke på den fartstiden de har opparbeidet seg. Publikum nølte heller ikke med å vise takknemlighet tilbake, og bare der er mye av ingrediensene til en vellykket rockekveld på plass. At bandet samtidig låt like fett som de alltid gjør, en litt kjip start til tross som nevnt – gjør gryta komplett og konserten knall. Jeg noterte litt tekniske problemer med bassen tidlig i settet, men den etterhvert så rutinerte gjengen på scenen løste det eksemplarisk så det ikke ble ødeleggende for helheten det minste grann.

Høydepunktene undertegnede fikk meg seg foruten den allerede nevnte kampsangen var «Horisonten Brenner» – som når en ekstra høyde i livesetting, sammen med «Desertør» og «O Dessverre», der vi rett og slett fikk bevitne et av Norges feteste liveband som helt fortjent har skambanka seg til topps blant landets ypperste rockeband.

Som allerede nevnt ble det en relativ kort affære for den utsendte, men det var fint lite å utsette på den delen jeg fikk med meg. Dette kan de fint gjøre (minst) en gang i året, men helst litt tidligere på kvelden. Vel spilt godtfolk, vel spilt. 4.5/6

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker