Ronnie Atkins | Make It Count

Frontiers

Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – og vi har riktignok ikke hørt noe mer fra Pretty Maids. Men Ronnie Atkins derimot, viser seg som en seigliva jævel som ikke har noen planer om å la kreften vinne og legge seg ned for å synes synd på seg selv. I mars i fjor debuterte han som soloartist i en alder av 56, med den glimrende «One Shot» (anmeldt her!), og nøyaktig ett år senere kommer hans andre soloskive.

Oppskriften er noenlunde identisk – Ronnie har skrevet låtene i samarbeid med den svenske produsenten Chris Laney, som ble medlem av Pretty Maids i 2016. Laney spiller også gitar og keyboards på skiva, og gitarsoloene leveres av Pontus Norgren, kjent fra Hammerfall og ex-Talisman. Svært mange av Ronnies nåværende og tidligere kolleger fra Pretty Maids bidrar også på trommer og keyboards, samt bassist Pontus Egberg (Treat / King Diamond), men nok en gang glimrer hans nærmeste partner gjennom 40 år, Pretty Maids’ gitarist Ken Hammer, med sitt fravær.

Stilmessig fortsetter «Make It Count» i fotsporene til «One Shot». Det er stort sett melodiøse poprocklåter, med vekt på refrengene, og bare 3-4 av de kjappere hardrockerne som gjerne dominerer Pretty Maids-skivene. Og her er tydeligvis melodilinjene skrevet først, mens all musikk er tilpasset disse, kontra den vanligere metoden hvor bandet først skriver all musikk og deretter ber vokalisten om å synge et eller annet oppå dette. Man kan kanskje tro at en mann med lungekreft ikke har den store vokale kapasiteten, men Atkins særs karakteristiske stemme er fortsatt i god behold, og man er aldri i tvil om hvem man hører på.

Skal vi trekke frem noen høydepunkter, kommer man ikke utenom det poppa åpningssporet «I’ve Hurt Myself (By Hurting You)» med et refreng som har brent seg fast på hjernen min de siste ukene, og den tøffe midtempolåten «Grace» som kommer midtveis i skiva. Og vi må nevne det mektige tittelsporet som avslutter skiva, og teksten her treffer hardt. Spesielt når man vet at dette kommer fra en mann som lever med en dødsdom over hodet, og har bestemt seg for å gjøre maksimalt ut av de månedene eller årene han har igjen å leve – få hver dag til å telle. Dette kommer fra hjertet hans, og det føles. Jeg hadde faenmeg en klump i halsen på tampen av låten. Hvis dette blir den siste låten vi hører fra Ronnie Atkins, er det et musikalsk testamente og en symbolsk avskjed på lik linje med Freddie Mercury som bukket ut med «The Show Must Go On».

Igjen blir man imponert over Ronnie Atkins’ ukuelige livsvilje, hans evne til å stå på og gjøre det han synes er viktig, fremfor å gi opp og legge seg ned for å dø. Hadde jeg skulle lage en skive under slike omstendigheter, hadde det blitt så mørkt og deprimerende at det hadde fått Alice In Chains til å høres ut som Van Halen i sammenligning.

«Make It Count» når kanskje ikke helt opp til forgjengeren, men den er likevel en bunnsolid skive med flere kanonlåter (og ikke en eneste dårlig låt), og Pretty Maids-fansen kan utmerket godt investere i denne uten å nøle. (Vi kommer med intervju med Ronnie Atkins i neste nummer av NRM.)

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 18.mars 2022