Fredag 17. november 2017
Sivert Høyem er for tiden ute og promoterer sin nye supergruppe Paradise. Et band som foruten Sivert på vokal består av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Ensemblet inviterte til norsk premiereoppvisning i Oslos storstue.
Men før vi kom så langt skulle vi bli underholdt av Munroe/Knutsen, en ny duo bestående av Marie Munroe og Christer Knutsen. Christer Knutsen har tre soloskiver på baken, men er nok best kjent som fast gitarist i Sivert Høyems band de siste årene. Marie Munroe er også kjent for Sivert-fansen, ettersom hun deltok på duetten «My Thieving Heart» på hans nyeste album. Munroe har også tre soloplater på samvittigheten, hvorav de to første er gitt ut under navnet Hilde Marie Kjersem. Duoen slipper sin debutskive 26. januar, men tre smakebiter er allerede gitt ut, hvorav den ferskeste «Parallel Tracks» ble sluppet samme dag som konserten.
Munroe/Knutsen serverte oss seks godbiter i løpet av en halvtime. Første singel «Let’s Let Go» ble selvfølgelig spilt, dette er for øvrig en nyinnspilling av en av låtene fra debutskiva til Munroe. Like etter Tom Pettys bortgang ga de ut en vakker versjon av «Insider», som ikke var noe mindre vakker live. Stemmene deres passer ypperlig sammen, med Munroes tidvis kraftige stemme og Knutsens mer hese vokal. Knutsen spilte også både gitar og piano. Foruten disse tre utgitte låtene fikk vi to nye egne låter, samt Tom Waits’ «Hold On».
Det var overraskende mange som hadde kommet tidlig nok til å få med seg oppvarmingen – det vil si, de fleste var vel ikke der for å høre på musikken skal vi dømme etter skravlenivået. Makan til respektløs oppførsel overfor artistene på scenen. Utrolig slitsomt for de få av oss som faktisk hadde kommet for å høre disse fine låtene, men rolig repertoar i julebordsesongen er visst en smule optimistisk. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å ikke dra på konserter i førjulstiden mer, etter den skandaløse konserten med Sivert Høyem på Sentrum Scene i fjor, men det er visst vanskelig å komme unna når det legges så mye konserter til nettopp november og desember. Men jeg kommer garantert til å se denne duoen live igjen, når fullengderen deres er ute, og julebordsesongen er over. 4/6
Sivert Høyem og resten av Paradise entret scenen på et utsolgt Rockefeller etter en lang intro med en italiensk kvinnestemme på anlegget. Monologen ble avsluttet med «Benvenuti in paradiso. Welcome to paradise.», før kvartetten åpnet med «Humiliation» fra deres nye EP «Yellow».
Paradise har foreløpig bare gitt ut fire låter, så det var naturlig å forvente både solomateriale og låter fra Madrugada-katalogen, samt muligens høydepunkter fra de øvrige bandmedlemmenes karrierer. Men Sivert gjorde det tidlig klart at dette var et nytt band som bare skulle spille nye egne låter. Det er jo forståelig nok, men da hadde jeg heller sett at de hadde utsatt konserten til fullengderen er ute – for en enda bedre konsertopplevelse. Ni av kveldens 13 låter var dermed helt ukjent territorium for publikum, og konserten varte ikke lenger enn en time.
Av det ukjente materialet var det en låt ved navn «Call My Name» som skilte seg best ut for undertegnede, sammen med den påfølgende «Ecstasy» hvor gitarist Rob McVey konverterte til pianist for anledningen. Disse to låtene ble etterfulgt av kveldens høydepunkt «Crying» – gullkornet fra EPen. Dette må vel kunne sies å være den låta som minner mest om Sivert Høyem som vi er vant til å høre ham, enten i soloformat eller med Madrugada, den følger nærmest opp tråden fra fjorårets plate «Lioness». Så det var litt av et tress vi fikk her midt i settet, det var konsertens klart beste periode.
Dessverre var det litt dårlig lyd på vokalen denne kvelden, særlig i starten av konserten, samt litt grøtete lyd generelt. På høyre side hvor jeg sto ble det meste overdøvet av gitaren til Rob McVey. Litt skuffende når man tidligere har opplevd Høyem i Oslo Spektrum til terningkast 6, og dermed har skyhøye forventninger til alt han foretar seg. Sceneeffektene var også minimale, de begrenset seg til en Paradise-logo i neonlys som skiftet farger. For øvrig et håpløst generisk bandnavn de har valgt seg, som ikke er spesielt søkbart et eneste sted.
Ingen tvil om at det er dyktige musikere Høyem har fått med seg, men det hele slo meg som en tanke sjelløst. Bassist Simone Butler virket utrolig anonym på scenen, og jeg tok meg i å savne Christer Knutsen på gitar. Muligens vil det gå seg til etter hvert som de blir mer samspilte, men noe kommunikasjonsproblemer var vel også tilstede ettersom Høyem for det meste pratet norsk til publikum. Utover en sedvanlig fortreffelig vokalprestasjon begrenset Høyems instrumentering seg til bruk av kastanjetter denne gangen.
Kveldens tilsynelatende siste låt, som Sivert så riktig annonserte den, var «Goodbye 21st Century», singelen fra «Yellow». Deretter forlot de scenen for en liten pust i bakken på bakrommet. Høyem og McVey kom ut igjen alene, og i tospann fremførte de en låt kalt «Wonderful Life». De fikk etter hvert selskap av resten av ensemblet, og før kveldens aller siste låt ble også Christer Knutsen introdusert som gjesteartist på piano. Låta het «I May Not Know You Anymore», men Sivert måtte legge til at de selvfølgelig gjerne ville kjenne oss resten av livet. Og selvsagt håper vi at vi også kjenner Sivert Høyem i mange år fremover, med eller uten band. 4/6
Marianne Lauritzen
Foto: Michal D. Tomaszewicz
