Tirsdag 01. november 2022
Hvor skal man begynne? Jeg kan begynne med starten, der jeg ble fullstendig religiøs etter «As I Die» herja metall-TVen midtveis 90-talls og en meget pubertal skribent klikket således i vinkel.
Men det var da, nå er nå. 25 år har gått siden sist jeg så Paradise Lost live, og mye av grunnen til det er deres trang til å gå full synthgoth. Men det var ikke problemet denne høstkveld i Oslo by. Ja, det var regn. Ja, det var høst. Alle ingredienser som skulle til for å sementete en god gothkveld var tilstede og vel så det.
Men hjelpes å kjedelig. Jeg beklager til fans av bandet, men når selv ikke deres helt egen Kramgoa Låt #01 klarer å redde kvelden vet jeg ikke helt hva jeg kan skrive for å forsvare tidsbruken denne tidlige november kveld. Jeg holdt på kjede meg ihjel.
Det som redda konserten på mange måter var den nypunka Gregor MacKintosh på venstre flanke og Aaron Aedy på høyre flanke, der de begge to faktisk så ut til å kose seg med det de drev på med. Ellers var det en plankekjøring jeg sjeldent har bevitnet. Godt mulig en ny tid har satt en ny standard på hva som er innafor live, men da må forsyne meg de klassiske metallbanda stå opp og følge med på hva som funker og hva som ikke funker.
Det var ikke et tilfelle med Paradise Lost denne kvelden der både sesong og vær burde ha vært til bandets ubestridte fordel dessverre.
3/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker