Øyafestivalen 2017

Vi dristet oss til et lite besøk på hovedstadens hipsterfestival i Tøyenparken for å få med oss det lille utvalget på plakaten som kan minne om rock. Det skulle bli fire dager med ujevnt vær, med alt fra høljregn og gjørme til strålende sol, hvor de musikalske høydepunktene var Pixies, Testament, Ryan Adams og Bel Canto.

Tekst Marianne Lauritzen | Foto Tommy Østby & Geir Kihle Hanssen

 

ONSDAG 9. AUGUST

BEL CANTO: Relativt tidlig på åpningsdagen skulle Bel Canto spille på teltscenen Sirkus, noe som også Anneli Drecker hevdet var et stort pluss for dem ettersom det høljeregnet på det tidspunktet og de muligens fikk et noe større publikum på grunn av muligheten til å stå under tak. Av denne grunn stjal de nok en del publikum fra Testament som spilte samtidig på Vindfruen. For øvrig en særs irriterende kræsj i programmet. Når det kun er en håndfull artister du virkelig vil se i løpet av en firedagers festival, er det ganske så frustrerende at to av dem blir satt opp samtidig. Jeg antar at jeg ikke var den eneste som kunne tenkt meg å se både Bel Canto og Testament, så her kunne arrangørene med fordel tenkt litt mer på målgruppen til artistene. Det burde vært mulig å heller sette opp Bel Canto samtidig som en DJ eller noe i den duren.

Bel Canto åpnet med tittelsporet fra debutskiva «White-Out Conditions», som faktisk har 30-årsjubileum i år. Utover i settet fikk vi servert låter fra det meste av katalogen, med unntak av deres siste album «Dorothy’s Victory». Monsterhiten «Shimmering, Warm & Bright» ble selvfølgelig spilt, sammen med «Bombay» hvor Anneli Drecker sågar bød på litt magedans. Bel Cantos fete rytmer, og Anneli Dreckers stemningsfulle vokal, skapte en god atmosfære i teltet og varmet opp et gjennomvått publikum. Drecker kunne fortelle at «Agassiz» var den aller første låta de skrev, og midt under denne måtte undertegnede dessverre gå for å få med seg litt av Testament, men sikre kilder har fortalt at de rundet av med «Rumour» og «Unicorn». Litt skuffet over at de unnlot å spille «Images» tuslet jeg ut i regnet igjen. 4,5/6


Bel Canto

TESTAMENT: Den mest hardbarka delen av publikum trosset værguder og gjørmehav denne dagen for å få med seg Testament i regnværet. Jeg skulle helst ha sett at de spilte noe senere på kvelden, og ikke midt i dagslyset på ettermiddagen. Undertegnede fikk dessverre ikke med seg hele konserten, men det jeg så var solid levert. Old school thrash metal ble servert i form av låter som «Practice What You Preach», «Souls Of Black» og «Over The Wall». Testament sparket såpass bra fra seg at selv værgudene måtte kapitulere og forærte oss med oppholdsvær under siste del av konserten. 4,5/6


Testament

LANA DEL REY: Amerikanske Lana Del Rey var headliner denne åpningsdagen av festivalen. Dette skulle man tro gikk rett hjem hos hipsterne, og tilsynelatende så publikum ut til å glede seg til konserten, men det tok ikke lang tid ut i settet før skravlingen tok fullstendig overhånd. Landa Del Rey slapp sitt nye album «Lust For life» i juli, og var derfor på turné for å promotere denne skiva. Vi fikk derfor servert flest låter fra denne plata, samt gjennombruddsskiva «Born To Die».

Lana har et sart og yndig vesen, som jeg synes virker noe påtatt og uinspirert, men da vi kom til fjerde låt tødde hun litt opp da publikum sang med til «Blue Jeans». Denne ble etterfulgt av en litt tam versjon av «Born To Die» – Lana Del Rey virker enda mer sløv live enn hun gjør på plate. Da låta var ferdig gikk hun ned av scenen, til publikum på første rad for å ta selfies med dem. I utgangspunktet en hyggelig gest, men ikke når den varte i det uendelige. Moro for de på første rad, not so much for resten av Tøyenparken. Blodfansen visste selvfølgelig at dette var noe hun pleide å gjøre, og det forklarte brått hvorfor de ivrigste hadde sikret seg plass to timer tidligere. Hele seansen ble filmet på storskjermene, og innøvde smil som vitnet om «nok en dag på jobben for Lana» gjorde det ikke akkurat mer spennende å se på.

«White Mustang» fra den nye skiva rettet opp stemninga etter dødperioden som ett av høydepunktene, før hun fortsatte med låta med den håpløse tittelen «Music To Watch Boys To», og den like håpløse teksten. Både «Cherry» og tittelsporet fra Lanas favorittskive, selvfølgelig den nyeste «Lust For Life», var et par andre høydepunkter.

Etter en time var publikum rimelig ukonsentrerte, det merktes ekstra godt i rolige, nye og ukjente låter som «Love». Da var det godt hun rundet av med tre litt eldre låter; monsterhiten «Video Games», «Cruel World» og «Off To The Races». Sistnevnte med fyrverkeri på storskjermen, og bandet prøvde å rocke litt på scenen før de gikk av. Kort oppsummert var det en noe skuffende opplevelse – når man fremstår som en diva forventer man litt mer sprut av opptredenen. 4/6


Lana Del Rey

TORSDAG 10. AUGUST

RYAN ADAMS: Med seg på scenen hadde han fire musikere. Og to tigere. Og selv var han ikledd en Emperor-trøye. Noe overraskende, men vi får tro det ikke bare var publikumsfrieri. Settet ble fyrt igang med et hat-trick fra sisteskiva; «Dommsday», «Outbound Train» og «Do You Still Love Me?». Låtutvalget gjennom konserten var variert, men vi fikk aller flest låter fra hans nyeste «Prisoner» som kom ut tidligere i år. Han skal ha kudos for å spille såpass mange nye låter i festivalsammenheng. Faktisk kommenterte han akkurat det selv, da han som introduksjon til «Breakdown» ytret følgende: «At festivals they tell you to play songs people know, so in the light of that, here’s another new one». Under sistelåta «Shakedown on 9th Street» fikk bandet selskap på scenen av en mann med maske og kappe som akkompagnerte på tamburin. Det ble en fornøyelig ettermiddag i Tøyenparken sammen med Ryan Adams og hans ensemble, hvor låta med høyest tempo var «Let It Ride», ifølge Ryan selv som viste seg å være ganske så charmig bak luggen. Dog opplevdes det noe forstyrrende med lyd fra andre scener hvor det foregikk konserter samtidig, spesielt under de rolige partiene i låtene. 5/6


Ryan Adams

GABRIELLE: Bergensjenta Gabrielle spilte opp til dans i teltet torsdag kveld. Og det gjorde hun med masse energi og spilleglede, og ga oss en følelse av å være på russetreff igjen. Teltet var stappfullt, og det var en ydmyk Gabrielle som kunne fortelle at hun aldri hadde trodd det skulle komme så mange folk.

Etter hennes to første album fra 2012 og 2013 har Gabrielle, som resultat av dagens popmusikkindustri, kun gitt ut singler – 11 stk har det blitt, og 10 av dem ble spilt i løpet av dagens konsert. Ergo leverte hun en ren hitparade – for de som følger med på dagens radiovennlige musikk vel å merke. Såpass mange hits har hun visst fått at det ble knapt tid til gjennombruddslåtene – både «Ring meg» og «Bordet» fikk vi kun deler av i en medley med fire låter fra debutplata «Mildt Sagt». Full forståelse for at det er mer moro å spille nytt materiale, men litt pussig valg i en festivalsetting. Men da hun rundet av med «Mellom skyene» og «5 fine frøkne» glemte vi det, og under avslutningslåta hoppet hele teltet på oppfordring. 4/6


Gabrielle

FREDAG 11. AUGUST

PIXIES: Pixies er et band jeg hadde et nært forhold til frem til de la opp i 1993, men aldri fikk sett. At de plutselig var booket som headliner på Øyafestivalen var derfor stor stas, og hovedtrekkplasteret for undertegnede på årets festival. Det ble en fartsfylt seanse vi ble vitne til på hovedscenen. Pixies sine låter er relativt kjappe og effektive, og de rakk derfor å spille hele 27 låter. Fra det meste av karrieren, men hovedvekten lå på utgivelsene «Surfer Rosa» og «Doolittle». «Trompe le Monde» derimot, ble ikke representert på kveldens spilleliste. De sparket igang ballet med «Gouge Away», og vi fikk åtte låter fra 80-tallet før de nærmet seg den nyere delen av katalogen, deriblant «Broken Face», «Isla de Encanta» og «Caribou». Og «Hey» var en tydelig kjenning for publikum.

«Bel Esprit» var den første nye låta de spilte, hentet fra fjorårets «Head Carrier». Her fikk bassist Paz Lenchantin bidratt mer på vokal. Dessverre kan hun ikke måle seg med sin forgjenger Kim Deal, spesielt hva gjelder vokalprestasjoner, men også når det gjelder karisma. Videre fikk vi flere klassikere som «Monkey Gone To Heaven», «Velouria», «Havalina» og selvfølgelig «Bone Machine». Paz tødde opp litt da hun fremførte «All I Think About Now», fra fjorårets utgivelse – en låt som høres ut som om de har prøvd å lage en ny «Where Is My Mind?» (hvilket jo er umulig). Likheten ble enda mer slående da «originalen» fulgte rett etterpå, til stor glede for publikum, som besto av overraskende mange unge fans.

«Vamos» bød på flere kjente toner, og mens hele scenen, og Tøyenparken, ble pakket inn i hvit røyk, avsluttet de denne energiske kvelden med «Into the White», B-siden på «Here Comes Your Man» fra «Doolittle», som de oppsiktsvekkende nok ikke spilte. Ei heller spilte de «Break My Body», men vi skal ikke klage på antall låter vi fikk servert denne fredagskvelden. Derimot kan vi klage bittelitt på at Black Francis & Co hadde null kontakt med publikum. 5/6


Pixies

LØRDAG 12. AUGUST

Undertegnede fikk dessverre ikke med seg THE HELLACOPTERS som avsluttet festivalens siste dag, men som et plaster på såret har vi lurt inn noen bilder i bildegalleriet.


The Hellacopters

Øyafestivalen kan best beskrives som skravlefestival nummer 1. Det er overraskende mange som år etter år ikke er på denne festivalen for musikken sin del. Eller det er kanskje ikke så rart. På en festival som ligger midt i sentrum kommer det nødvendigvis en haug av folk som synes det er superb å endelig få lov til å drikke utendørs i en park i Oslo. Og det fire dager til ende. Men uhyre slitsomt for oss som er der for artistene sin del. Og artistene selv, som må spille for døve ører og et utakknemlig publikum.

Når det gjelder mat og drikke har festivalen i mange år profilert seg som den alternative festivalen. På hvilke andre festivaler kan du for eksempel få kjøpt økologisk, håndlaget daddelis på pinne, med ekstra lakristopping? Eller en toast med lasagne i midten? Festivalen skal ha et stort pluss for logistikken – rikelig med festivaldoer gjør at man nærmest aldri står i dokø i Tøyenparken. Og kanskje viktigst av alt; det var generelt veldig god lyd under samtlige konserter undertegnede var på.