Ole Paus | Så Nær, Så Nær

Drabant Music

Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl. 73-åringen penner unektelig skarpe tekster, men det er Bent Sæther og Motorpsycho som loser prosjektet i havn. Skivas musikalske krets er lekelysten og tålelig rufsete, anlagt med plenty overskudd, og spenner fra country og boogie til vise-pop og symfonisk rock. Kanskje overdrar ikke trønderne sine ypperste idéer til albumet – med ett overveldende unntak – men utgivelsen opptrer heller ikke som embryonisk hastverksarbeid. Divergerende fordringer, i stil og ornamentikk, etterleves; underveis tilkommer større flater med både mellotron og fiolin, sistnevnte håndtert av Mari Persen, ikke minst i den episke avslutningsreisen “Ruinbyen”, som i egen majestet forsvarer skivas innkjøpspris, i spann med “Hvitt Lys”, “Helt Tilfeldig” og “Ingemannsland”. Uansett hva du måtte mene om fusjoneringsforsøket, kvalitativt scorer “Så Nær, Så Nær” himmelvidt høyere enn ekteskapsinngåelsen mellom Metallica og Lou Reed av 2011.

4/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 31.januar

,