Mogwai @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 10. oktober 2017 

De skotske særingene i Mogwai tok en tur til Tigerstaden for å sjekke om fansen fortsatt hadde hørselen intakt etter tidligere års utblåsninger. Særinger er i dette tilfellet et positivt ladet begrep, men et band som angivelig sparket et medlem fordi han snakket gjennom en hel konsert bandmedlemmene overvar må tåle det stempelet. At alle publikummere som skravler seg gjennom konserter fortjener i det minste dask med en kald øse er en annen sak.

Skiva «Every Country’s Sun» ble sluppet tidligere denne høsten, og vitner om et band som forsøker å dosere ut støyeksplosjonene i litt mindre mengder enn før. Som vanlig er det en skive som krever en god del gjennomlyttinger, men til tross for utmerket håndverk føles det kanskje litt tynt og vagt. Meninger om Mogwais musikk er det heldigvis aldri manko på, og det virker som en god blanding av blodfans og nyfrelste lyttere på Rockefeller denne tirsdagen.

Prisen for ‘Minst pompøse sceneinntreden i 2017′ går utvilsomt til gutta fra Glasgow. Lys, introteip eller røyk er det fint lite av, og alle medlemmene ser så hverdagslige ut at vi instinktivt skjønner at her er det (heldigvis) musikken som skal stå i fokus. «Coolverine» fra det nevnte nye albumet setter i gang kvelden. Et veldig tilgjengelig spor, som kanskje var en noe overraskende singel. Seansen har en litt treg start, men sakte men sikkert siver den velkjente dynamikken i låtene frem. Kontrasten mellom de stillferdige partiene og de massive lydveggene blir utnyttet til det fulle. Det er sjelden man opplever at låtrekkefølgen har en så tydelig plan bak seg som denne kvelden.

Vokalist Stuart Braithwaite (som for øvrig synger på kun to låter) veksler mellom kun «Thank you» og «Thank you very much» mellom låtene, bare sånn for å bekrefte stereotypien om introverte postrockere. «Rano Pano», «New Paths to Helicon Pt.1» og ikke minst den superfengende « Party in the Dark» danner et veldig sterkt midtparti av konserten. «Party in the Dark» er Mogwai på sitt mest tilgjengelige, ja jeg vil nesten si radiovennlige. Et veldig godt eksempel på hvordan bandet porsjonerer ut de mer bråkete partiene i konserten. Alt trenger ikke å ende i et øredøvende crescendo hver gang, og det forstår og perfeksjonerer Mogwai til det fulle.

Et av kveldens største jubelbrøl kommer når bandet må gjøre tre forsøk på å sette i gang en låt grunnet misforståelse mellom trommis og gitarist. Ja, det er kompliserte saker bandet holder på med. Og ja, selv garvede multi-instrumentalister kan bomme innimellom. Derfor er det veldig godt å høre at publikum vet å sette pris på det de får servert. En hyllest til publikummet denne kvelden er for øvrig på sin plass, ingen gjorde seg fortjent til dask med kald øse denne gang. Veldig befriende å slippe å høre sidemannen fortelle en kompis om jobbproblemer gjennom hele konserten.

En massiv versjon av «Remurdered» får det til å gynge godt i øregangene, før «Old Poisons» avslutter det ordinære programmet på en fortreffelig måte.

«Crossing the Road Material» er litt overraskende første ekstranummer. En av låtene fra det nye albumet som i alle fall for undertegnede er fort glemt. En live-versjon (albumversjonen er noe sånt som 16-17 minutter lang) av den fantastiske «Mogwai Fear Satan» avslutter moroa. De skotske herrer setter alle kluter til og pøser på det (gitar)remmer og tøy kan holde. Effekten er enestående, mye takket være et uhyre vel planlagt sett.

Velbalansert, velspilt og kontrastfylt fra Mogwai, samtidig som det aldri blir langtekkelig. Som et følsomt, musikalsk ‘Glasgow Kiss’.

5/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Arash Taheri