Mike Tramp – i komfortsonen

Mike Tramp vil for evig og alltid bli husket som vokalisten fra White Lion på 80-tallet, og kanskje fra Freak Of Nature på 90-tallet, men han har i det kvarte århundret skapt seg en ganske så respektabel solokarriere. Tidligere i år slapp han sitt ellevte soloalbum, ”Second Time Around”, og vi fikk den alltid joviale dansken hjem i stua via Skype.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jakob Muxoll

– Hvordan er ståa for tida, Mike? Hvor befinner du deg? (Intervjuet ble gjort i midten av mai 2020)
– For tiden er jeg i lockdown i København, og fokuserer på å gjøre promotion for den nye skiva mi som ble sluppet 1.mai.
– Men du bor mer eller mindre i Indonesia for tida, gjør du ikke?
– Ja, min kone og mine barn er i Indonesia, hvor jeg har bodd i flere år, men jeg har også en base her i min hjemby København, hvor også mitt plateselskap (Target Records) holder til. Jeg har egentlig aldri klart å skape meg ett permanent hjem, selv om jeg nærmer meg! Og siden det meste av turnering foregår i Europa eller i nord-Amerika, så er det praktisk å kunne ha en base her også.
– Så du får antagelig ikke møtt familien din på ukesvis?
– Månedsvis! Det er umulig å spå når det er mulig for meg å sette meg på et fly tilbake til Indonesia nå. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, og jeg prøver derfor å ikke tenke for mye på det, ellers blir jeg bare forferdelig lei meg.
– Hvordan rammer denne situasjonen artisten Mike Tramp?
– Jeg skulle ha vært på turné i USA akkurat nå! Mesteparten av 2020 var satt av til å gjøre mest mulig konserter, men jeg tror ikke noe av det kommer til å skje. Jeg skulle turnere USA igjen i september og Europa i oktober, men jeg regner med at alt ryker. Jeg har en turné i Danmark i november og desember, og den er kanskje mulig å få til. Håper jeg.
– Jeg antar at turnering og konserter er den viktigste inntektskilden for deg, i disse dager hvor svært få kjøper musikken din lenger?
– Ja, absolutt, nå for tida er jeg like mye en omreisende CD- og T-skjorteselger som musiker! Det er på konsertene jeg selger mest, og dermed tjener mest.
– 2020 blir et katastrofeår for alle artister, ser det ut til.
– Ja, absolutt.

– Du slapp nylig din nye skive ”Second Time Around”, som i praksis er en nyinnspilling av låter fra 2009, først utgitt under tittelen ”Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circuz”. Hvorfor velger du å gi ut disse ti år gamle låtene på nytt, innspilt med de samme musikerne og stort sett de samme arrangementene?
– Mye av det du hører her er fra samme innspilling i 2009, så det er ikke sånn at jeg har gått i studio på nytt med de samme musikerne for å spille inn de samme låtene på nytt. Dette er en lang prosess, et prosjekt som startet helt bak i tidlig 2005, da jeg i tre og et halvt år var opptatt med White Lion # II. Innimellom konsertene der skrev jeg låter som endte opp på den første Rock’n’Roll Circuz-skiva, men det skjedde så mye på den tida at jeg føler nesten at resultatet ble litt forhastet. Dessuten hadde jeg en sykt dårlig distribusjonsavtale som førte til at selv om jeg vet at du har et eksemplar, så ble den kun utgitt i Danmark.
– Ja, stemmer, jeg kjøpte den rett fra Targets nettside.
– Nettopp! Og noen år senere kom jeg med ”Cobblestone Street”, som var starten på den neste fasen i min solokarriere.
– Da ble du atskillig mer singer/songwriter enn du hadde vært frem til da ja.
– Det kan du godt si. Og dermed gikk denne skiva litt i glemmeboken, inntil jeg i fjor kom over den på en harddrive jeg hadde hjemme. Jeg hørte på den og innså at her var det mange gode låter som fansen knapt hadde hatt mulighet til å få hørt. Jeg følte at den burde gjøres tilgjengelig, men først ville jeg gjøre den så bra som mulig og rette opp det jeg ikke helt syntes var optimalt. Jeg fjernet det jeg ikke syntes burde være der, og gjorde mye av gitarene på nytt, og endret ørlite på arrangementet her og der. Jeg endte opp med å behandle disse låtene slik jeg har gjort de nyere skivene de siste 5-6 årene. Nå er jeg mye mer fokusert på hva skiva trenger for å fungere maksimalt som en helhet.
– Jeg mener å huske at Rock’n’Roll Circuz ble lansert som et nytt band, ikke bare Mike Tramp solo?
– Tja, men det ble egentlig som alle de andre skivene jeg har gjort. Men det var stort sett med musikere som hadde spilt med meg på turné og på skivene mine i årevis, og i løpet av innspillingen begynte de å låte mer som et band enn som musikerne bak en soloartist. Og en kort periode fortalte jeg meg selv at jeg skulle atter satse på et slags bandprosjekt. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at det var nesten ikke mulig på et såpass sent stadium av min karriere. Dette var profesjonelle musikere med mange jern i ilden, ingen var villige til å forplikte seg til å ha dette bandet som førsteprioritet, og jeg kunne ikke basere meg på de like sterkt som jeg kunne med de andre karene i White Lion eller Freak Of Nature. Jeg innså at dette var stadig min solokarriere, og jeg måtte bare fortsette å betrakte den på den måten. Så selv om nesten alle musikerne har spilt på alle mine skiver siden den gang, så er dette Mike Tramp solo, og det kommer aldri til å bli et band.
– Men pr idag har du et slags backingband med navnet Band Of Brothers?
– Ja, men det er backingbandet, det er mer som en slags storfamilie hvor folk kommer og går, de som er tilgjengelige for en turné er med i bandet de neste månedene. Det har ingen spikret besetning. Hvem som enn er med meg i studio eller på turné er en av mine band brothers. Hører du på skiva, så er det meste av gitarer spilt av Oliver Steffensen, og jeg og ham har nesten førti års felles historie. Vi dro til USA sammen i 1982, og han er en av mine aller nærmeste venner som har spilt med meg med jevne mellomrom av og på – jeg og han startet den første utgaven av Freak Of Nature i 1992. Vi har alltid trivdes i hverandres selskap og med å spille sammen, men har aldri forpliktet oss til å gjøre ting eksklusivt sammen.

– Flere av oss her i Norway Rock Magazine er veldig glade i Freak Of Nature, og jeg vet at du er veldig stolt over de to skivene. Men du har aldri seriøst vurdert å gjenopplive det?
– Nei. Jeg har alltid visst det, og jeg blir bare mer og mer sikker i min sak, at det bandet var nærmest perfekt i den korte tida det eksisterte. Vi fant oppskriften på hvordan et band skulle være, på den riktige måten. Mitt mål med det bandet var at det skulle være et kreativt demokrati, hvor alle bandmedlemmer var likeverdige, hvor alle skulle få spille slik de selv ville, uten at gitaristen skulle legge seg bort i hvordan trommisen spilte, eller motsatt. Vi stolte blindt på hverandres musikalske egenskaper og kreativitet. Vi pleide stå i en sirkel og se hverandre inn i øynene, og det skapte et helt spesielt miljø. Husk at jeg kom rett fra White Lion, som Vito (Bratta, gitar) og jeg startet i 1983, og Vito og jeg hadde skrevet alle låtene. White Lion kunne dermed aldri blitt det som Freak Of Nature ble. Og samtidig var det nærmest for godt til å være sant, og det var derfor vi ga oss etter ”Gathering Of Freaks”.
– Fordi…?
– Fordi det var for sent for oss. Jeg kunne se at gnisten gikk litt ut av oss, vi la så vanvittig mye energi i innspillingen av debutskiva, og så dro vi rett ut på en ti månneders turné hvor vi i praksis bodde hjemme hos fansen og sov på gulvet deres. For å bevare de gode opplevelsene, for at dette ikke skulle bli en negativ opplevelse, så bestemte vi – eller jeg – oss for at vi ikke skulle fortsette etter den andre skiva. Jeg ville ikke at Freak Of Nature skulle bli et band med nye medlemmer allerede på tredjeskiva. Freak Of Nature var oss fem.

– Du skulle egentlig ha startet en turné i disse dager – var det for å promotere denne skiva? For jeg vet at du skulle også gjøre en turné med bare White Lion-låter.
– Ja, jeg skulle gjøre et 2,5 timers sett med White Lion-låter, meg og en annen gitarist. Men å promotere denne skiva vil nesten like mye si å selge den på konsertene og snakke om den i intervjuene jeg gjør i løpet av turnéen. På scenen gir jeg folk en kveld med de klassiske låtene, både av respekt for fansen som alltid etterspør de, og for å si takk for at dere har vært med meg på denne reisen i så mange år – jeg hadde nesten glemt hvordan jeg først møtte dere!
– Og dette skulle du gjøre med en duo? Du og Marcus Nand?
– Ja, og med litt trommer på en loop bak oss. Vi prøver ikke å være White Lion eller å spille de nøyaktig slik vi gjorde det på skivene, men det gir meg sjansen til å gjøre det litt til en Storytellers-aften, hvor jeg kan fortelle litt om låtene, hva som inspirerte teksten eller anekdoter knyttet til låta. Jeg kan bare spille den som det føles der og da uten å føle presset om å eksakt gjenskape det jeg gjorde da jeg var 27. 
– Du har heller ingen interesse av å gjøre disse låtene slik de ble spilt på 80-tallet?
– Nei, det har jeg aldri hatt, og det har jeg alltid gjort tindrende klart. Folk spør alltid om han spiller White Lion-låter – vel, han spiller faktisk sine egne låter, for han skrev White Lion-låtene. Jeg kombinerer alt, og det viktigste er å spille låter som folk liker, uansett om det egentlig var en sololåt eller en White Lion-låt.

– Jeg har skjønt at du har tatt opp kontakten med Vito igjen, etter mange års isfront?
– Ja! Først må jeg si at jeg ville egentlig aldri gjøre noen skive med en ny versjon av White Lion, uten Vito, men det er selvsagt mitt ansvar at jeg gjorde det likevel. Da jeg omsider fikk stengt det ned og ryddet opp og kommet meg videre, begynte Vito og jeg å ha noen gode samtaler og fikk snakket ut om fortiden og om hvordan vi ønsket at noen kunne vært der for oss og støttet oss i en tøff tid. Vi er ganske samstemte i henhold til alt som skjedde med White Lion, det er ingenting der som vi noensinne kranglet om, som låtskriving eller den musikalske retningen. Det var oss to som startet bandet, og vi er stolte av det vi gjorde, men vi innser at vi var ikke sterke nok til å påvirke noen av beslutningene som ble tatt på våre vegne – av folk som skulle være på vårt lag, folk som fikk provisjoner av bandets inntekt. De var ikke der da vi virkelig trengte det. Vi konsentrerte oss om å skrive låter og spille konserter. Alt annet var slikt som management og plateselskap og regnskapsførerne skulle håndtere. Mange av disse sviktet oss, med det sluttresultatet at jeg følte jeg ble dyttet utenfor stupet inntil jeg sa til Vito at jeg ikke kunne fortsette på denne måten. Hadde vi hatt en sterk manager som kunne rådet oss til å ta en pause eller finne en måte å løse problemene på, så kunne vi kanskje ha fortsatt på en bra måte. Vi hadde allerede begynt å bevege oss i en ny retning, vi ønsket aldri å bli slengt i samme bås som Ratt og Poison og Mötley Crüe. Jeg kan se for meg at vi heller hadde gått i retning av band som Journey, noe mer seriøst enn ’hair metal’-bandene. Men det ville tatt tid og planlegging, og vi kunne ikke gjøre det sammen begge to, slik som det ble.
– Han trakk seg fullstendig ut av ethvert aspekt av musikkbransjen?
– Så vidt jeg vet, ja. Jeg snakket med ham for et par uker siden, og han spiller fortsatt litt gitar fordi han elsker det, men han bare fnyser av musikkbransjen nå til dags, han forstår det bare ikke.
– Så hva sysler han med for tida?
– Det vet jeg ærlig talt ikke. Det er slikt som jeg og han ikke prater om.   
– Men du har forståelse for hans beslutning om å brått pensjonere seg totalt fra musikken? Han har så vidt jeg vet ikke stått på en scene eller vært i et studio på 29 år!
– Javisst, hvis man blir møkka lei og ikke har noen glede av det lenger, så har man da ingen plikt til å fortsette. Jeg har også hatt mine perioder hvor jeg har vært lei og følt for å gi opp, men jeg har gjort det til et poeng å skape min egen reise. Jeg har ikke lenger et stort apparat i ryggen, men det var den delen av bransjen som frustrerte oss uansett! Jeg har funnet en helt ny måte å turnere på, bare meg og en kassegitar. Det er en annen livsstil, men jeg er lykkeligere nå enn jeg var da vi hadde en karriere med White Lion.

– Vi sporet litt av her med Freak Of Nature og White Lion – tilbake til nye skiva. Du har en låt på ”Second Time Around”, med en tilhørende video, ved navn ”The Road”, som nærmest er den kvintessensielle Mike Tramp-låta i dette millennium.
– Ja, jeg er helt enig, og den låta var en av hovedgrunnene til at jeg valgte å gjøre denne skiva, den fortjente virkelig en sjanse til! Og selv for meg føles denne skiva som et nytt album, som en naturlig fortsettelse etter ”Stray From The Flock” (2019), noe som igjen understreker hvor konsistent jeg har vært i min solokarriere. Du kan like meg eller du kan mislike meg, det er greit, men på hver skive er det en klar linje som viser hvem jeg er som artist, og jeg vil hevde at det er det ingen andre artister, fra den tidsepoken som jeg er kjent for, som har klart å etablere.
– Du har for eksempel en kar som Kip Winger, som skifter stil for hver skive han gjør. De tre siste utgivelsene med hans navn på har vært en rockeskive, en klassisk skive  – og en reinspikka musical! 
– Kip er en god venn av meg, og han trives med å bevege seg til høyre og til venstre musikalsk, opp og ned ettersom det passer ham, og all ære til ham for det – men jeg er Mike Tramp, og jeg gjør Mike Tramp-musikk, og ikke noe annet. Og det står jeg 100% for. Jeg må gjøre det jeg er komfortabel med. Det er som med klær, jeg trives i mine jeans og mine boots og skinnjakka, og jeg er ikke interessert i å prøve å være noen andre.

– Her om dagen, 16.mai, var det ti år siden Ronnie James Dio døde. Jeg vet at du var stor fan og har til og med spilt inn en hyllestlåt til ham, ”Hymn To Ronnie”. Har du noen minner om ham, møtte du ham?
– Ja visst, jeg var heldig nok til å få turnere sammen med ham i halvannen måned på høsten i 1993, da Freak Of Nature var forband for Dio på deres ”Strange Highways”-turné, og på den tiden rakk vi å bli gode venner og oppleve mange spesielle øyeblikk sammen. Og visst var det stort for meg også, å få turnere med en jeg hadde sett på scenen med Rainbow allerede i 1976 i Danmark, og sytten år senere sitter man på en turnébuss og drikker te og skravler om rock’n’roll som to gamle kompiser. Det er slikt som gjør livet spesielt.
– I går var også dødsdagen til en annen vokal gud, Chris Cornell. Hadde han noen innflytelse på dine 90-tallsutgivelser?
– Ikke på samme måte som Ronnie, så klart, eller andre storheter fra 70-tallet som Queen, Slade, Thin Lizzy – det var alltid det største for meg. Og senere oppdaget jeg AC/DC, Bruce Springsteen og Tom Petty, som alle er en del av mitt musikalske DNA. Da White Lion endte og vi startet Freak Of Nature i 1992, så var det en musikalsk revolusjon på gang, med Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden i spissen. Klart vi hørte mye på det, dette var det nye store soundet og de hadde brått enorm påvirkning på musikkmiljøet verden over. Det er vanskelig å fornekte trøkket i stemmen på Chris Cornell, han var uten tvil den beste sangeren fra grungebandene. Jeg var aldri noen fan av Soundgarden på noen måte, men jeg var fan av Chris Cornell og hans stemme. Han skilte seg virkelig ut, men jeg synes at det beste han noensinne gjorde, var Temple Of The Dog. Der blir låtskrivinga hans og vokalen hans gitt komplett frihet. Den skiva er et mesterverk i seg selv. Det var tragisk at vi mistet ham så tidlig, og vi rister fortsatt på hodet og kan ikke forstå hvordan en slik mann, som tilsynelatende hadde et fantastisk liv, kunne bli drevet til en slik handling, men vi er alle skjøre mennesker, og av og til kommer noen av oss litt for nær avgrunnen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020

Retro-intervju med Mike Tramp her!

, ,