Mike Rutherford – blir aldri lei av veien

Mike Rutherford er et av moderne populærmusikks mest suksessfulle musikere, og etter femti år i bransjen er han fortsatt å treffe på veien, spillende foran publikum over hele verden. Mange forbinder han aller mest med Genesis, bandet som ikke bare var et ledende progrockband, men som også klarte overgangen til popband så godt at de ble et av verdenshistoriens mest solgte band, men på egenhånd har han også hatt stor suksess med soloprosjektet Mike + The Mechanics. Etter noen års pause, kom de sammen igjen i 2010, og har gitt ut skiver og turnert flittig siden. En kveld i april 2019 var det Rockefeller i Oslo som sto for tur, og i den anledning ble det tid til en prat med eders utskremte medarbeider.

Tekst: Trond Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker

– Først av alt: Turnéen nærmer seg nå slutten, og hvordan vil du oppsummere den?
– I kveld er siste kvelden av en turne på femti show (som anmeldes her!), og jeg vil si at det har gått veldig bra. Vi har spilt mange kjente og kjære steder, men også på steder vi ikke har vært før, og mottakelsen har vært veldig god. Bandet er samkjørt, og etter bare få konserter merket vi at vi hadde masse energi og spilleglede som jeg føler ikke har tapt seg til tross for at vi har hatt et ganske tettpakket program med få sjanser for hvile og å ta seg inn. Men vi har klart å holde energien oppe hele veien, og tilbakemeldingene fra arrangører og publikum tyder på at det smitter over.
– Dere har spilt en stor turne nå, men om bare noen få uker skal dere spille et knippe konserter med Phil Collins, blant annet i Bergen. Hvordan kom dette i stand?
– Vi gjorde det samme for … vel, det er vel femten år siden eller noe slikt, og det var en veldig hyggelig opplevelse. Jeg har jo kjent Phil hele mitt voksne liv, og det er alltid morsomt å stå på scenen med han. Vi har samme management, så det var egentlig de som tok initiativet til å gjøre dette. Phils helse er ikke det den en gang var, så jeg var umiddelbart positiv til å gjøre dette, for jeg vet ikke når vi får sjansen igjen.
– Er det separate show med dere som oppvarming, eller vil dere gjøre noe sammen?
– Det er vi ikke helt sikre på ennå, men å gjøre noen låter sammen hadde vært utrolig gøy.
– Du startet å turnere på begynnelsen av syttitallet, og hvordan vil du si det å turnere har endret seg i løpet av alle disse årene?
– Ikke mye, egentlig. Hvis du ser bort fra at utstyret er mer og bedre, og at vi nå har transport som ikke består av ombygde brødbiler der vi lå hulter til bulter i tynne soveposer – som jo var veldig morsomt – så er det veldig likt. Det er fortsatt et sentralt element av reising, mye venting, og den gode følelsen av å stå foran et publikum som verdsetter det vi leverer.
– Så du savner ikke de gode gamle dager med “green shield stamps”?
– Ha ha, akkurat det å ikke ha penger til mat kan jeg godt være uten. Det er hyggelig å se at det fortsatt interesse for å se band spille konserter. I en verden der veldig mye er velregissert og skjer på en telefonskjerm, er det noe magisk med å se et band stå på en scene – med alle sjanser for at noe kan gå galt – og gi av seg selv på en måte som rører folk. Publikum ønsker dette, og det å tilfredsstille den delen av publikums behov er like stor nå som da vi startet.
– Den gjengen du turnerer med nå har spilt sammen siden 2010. Føler du at det er et reellt band, eller er det bare et prosjekt som du gjenoppliver etter behov?
– Selv om vi ikke øver og spiller sammen jevnlig, vil jeg likevel kalle det et band. I den første tiden etter at vokalist Paul Young døde i 2000, følte jeg at dette var “the end of the road”, men jeg skjønte etterhvert at det hadde en egen identitet og at det kunne gjenreises. Det nye bandet er også et resultat av at jeg skrev en rekke nye låter, og når jeg hørte gjennom dem, sa jeg til meg selv at dette er Mechanics-låter, så de burde spilles av The Mechanics. På dette tidspunktet var Paul Carrack i gang med andre prosjekter, og siden vi mot slutten i 2004 egentlig bare var han og meg, følte jeg det helt greit å starte et helt nytt band som jeg kunne kalle The Mechanics. På mange måter var dette tilbake til 1985. Da hadde jeg skrevet en masse låter, og så kom det uunngåelige spørsmålet: hvem skal synge. Jeg er ikke komfortabel med å være leadvokalist, så jeg måtte få med noen andre. Denne gangen visste jeg at jeg ville ha to veldige forskjellige stemmer som kunne veksle på å være i front – en rockestemme og en r’n’b-stemme. Rockestemmen fant jeg hos Tim (Hoar) og den andre hos Andrew (Roachford). Jeg var opptatt av å få to forskjellige stemmer i front denne gangen, fordi de to Paulene i forrige utgave av bandet var to fantastiske soulsvokalister som spilte den minst soulete musikken, nemlig rockemusikk. Jeg ville ha større spennvidde og muligheter nå gjennom å bruke en mer rockete vokalist i utgangspunktet.

– Det nye albumet “Out of the Blue” består av mange nyinnspillinger av gamle klassikere, samt noen nye låter. Kan du fortelle litt hvordan dette kom i stand?
– Det er et resultat av at med denne nye besetningen blir flere av klassikerne spilt på nye og spennende måter som jeg ønsket at et publikum som ikke har hørt oss live gjøre det, skulle få høre. Spesielt de to nye vokalistene har endret låtene emosjonelt og vokalmessig, og vi har også forlenget og endret litt på noen av dem også. Det følte jeg var grunn til å gjøre nyinnspillinger. Siden vi var så godt i gang med å jobbe med gamle låter i ny innpakning, tenkte vi at hvorfor ikke gi publikum en skikkelig bonuspakke med akustiske versjoner av noen av låtene. Jeg liker å høre låtene i en nedstrippet akustisk setting, og vet av tilbakemeldinger at det verdsetter publikum også. Vi har gjort mange radioshow med akustiske instrumenter, og jeg likte soundet av kun gitar, vokal, og kanskje en tamburin.
– Akustiske instrumenter har alltid stått sentralt i det du har gjort, og det var for eksempel lenge et sentralt element i Genesis …
– Ja, jeg er veldig glad i den akustiske gitaren, og det jeg liker klangen av spesielt tolvstrengsgitaren. Den skaper tepper av toner som er er det perfekte underlaget til en god melodi.
– Noe jeg alltid har likt med din musikk hele veien – helt fra Genesis-dagene – er at de har det som kalles et “campfire classic”-element: De går an å spille nedstrippet uten mye fiksfakserier på instrumentsiden ...
– Interessant observasjon!
– … så det jeg ville spørre deg om, er om begynner alltid låtene ut fra enkle gitarlinjer, eller har du en ferdig arrangert “elektrisk” låt inne i hodet
– Det begynner alltid med ganske enkle ting gjerne på et eller to instrumenter, og selv store, komplekse Genesis-låter har startet på den måten. Jeg mener at det må være et element som publikum kan hekte seg på. Fungerer og fenger det på kassegitar, er det stor sjanse for at det blir låtende bra med fullt band, og da følte jeg meg trygg på å ta det med til de andre og begynne å jobbe på den sammen, du vet, den sedvanlige prosessen jeg tror mange band kan kjenne seg igjen i.
– Når du spilte inn de gamle låtene på nytt med nye folk og et nytt sound, følte  du at det er de samme låtene, eller opplever du dem som nye låter?
– Uansett hvordan de spilles, vil de bety det samme for meg. Jeg husker første gang jeg spilte ideene, og jeg får den samme følelsen også av de nye versjonene. I mine øyne er låter ikke statiske og skrevet i sten, akkurat som de som har skrevet dem er i endring.
– Du har tre nye låter til denne skiva. Hadde du noe spesielt i tankene som du ønsket å prøve ut, og har du flere låter på lager?
– Når jeg skriver musikk har jeg i utgangspunktet ett mål, og det er at jeg vil gjøre noe som betyr noe for meg. Jeg tenker ikke hva andre tenker om musikken. Liker jeg ideen, går jeg videre med den. Min erfaring er at gjør du det på en annen måte – å prøve å følge trender eller kun stole på andres vurdering – vil det ikke bli så bra. Du må ha troen på og la deg engasjere av dine egne låter. Jeg har en rekke andre ideer, men valgte i første omgang å gjøre ferdig disse tre.
– Du har kjent Tony Banks i en hel mannsalder. Hvordan har det vært å være venner i så mange år og samtidig være musikere i samme band?
– Jeg møter Tony ganske ofte fordi vi bor nær hverandre, og han er en av mine aller nærmeste venner. I begynnelsen var vi unge menn med sterke meninger, og særlig de to-tre første skivene var vi veldig standhaftige musikanter som visste best og kun ga etter da vi hadde diskutert og kranglet i noe som virket som en evighet. Men nå er det mange år siden vi har hatt seriøse krangler, og vi prøver heller å finne kompromisser. Vel, i alle fall jeg, haha. Det som er veldig godt med Tony er at han er dønn ærlig. Sier han at han ikke er helt sikker på om noe er bra nok, vet du at han mener det. Og det er bra, for det får meg til å ville prøve ut nye ting jeg ikke ville gjort hadde jeg ikke spilt det for han.

– I løpet av åttitallet endret Genesis måten å skrive låter på, i den forstand at dere gikk over til å jamme frem låter heller enn at noen kom inn med ferdige låter. Ser du noen styrker og svakheter med å skrive på disse forskjellige måtene?
– Det er i bunn og grunn det samme. Både alene og i band improviserer du når du skriver en låt, men det som er det fine med å improvisere i et band, er at du så lett kan kaste ball med hverandre. Man bygger ut fra hva man hører de andre gjør, du reagerer på det, og nye dører åpner seg.
– Får du etter så mange år siden du startet som ung gutt å skrive musikk, den følelsen av “Wow, nå har jeg skrevet noe sykt bra”?
– Jeg må nok innse det at den beste perioden låtskrivermessig har vært. Det blir vanskeligere og vanskeligere å klare å utfordre seg selv når man har gjort det i så mange år, men det går greit, og noe jeg har avfunnet meg med. Men det vil ikke si at jeg fortsatt er glad i både skrive og høre på nye låter. Noe som er litt interessant er at en bekjent hørte en av de nye låtene på radio uten å vite at det var oss, men sa “det hørtes ut som dere”. Morsomt å vite at man har et gjenkjennelig sound til tross for at vi har så mange nye mennesker med.
– Hva er dine favorittsanger med de forskjellige prosjektene du har vært involvert i?
– Med Mechanics er det uten tvil “The Living Years”. Den betyr så mye for meg, og var også en enorm hit. Å plukke en Genesis-låt er vanskelig, fordi vi skrev så mye musikk som jeg er stolt av. Jeg kan jo si – og har sagt – “Suppers’ Ready”, men det er urettferdig mot alle de andre fine låtene vi skrev. Jeg har begynt å høre litt på de gamle åttitallsskivene igjen, og må si jeg liker veldig godt mye av det vi gjorde der. Det var pop, men også med elementer av noe annet som gjorde at vi skilte oss ut fra mengden. Vi spiller “Land Of Confusion” på denne Mechanics-turneeen, og da jeg lyttet på flersporsinnspillingene for å lage noter, ble jeg slått i bakken av hvor mye spennende det egentlig skjuler seg på noe som var en kommersiell poplåt som ble spilte masse på radio og MTV. Særlig Phil gjør noen fantastiske ting på trommer, perkusjon og vokal, og Tonys keyboardarbeid er ikke akkurat helt standard.
– På engelsk radio sa du nylig i et intervju at man aldri skulle utelukke en gjenforening med Genesis. Jeg skal ikke spørre om det blir noe av, men hvordan ville settlista på en turne sett ut? Hva ville vært med, og hva ville ikke vært med?
– Har ingen anelse! For det første vil det avhenge av hvem som er med, og for det andre har smaken vår endret seg, så kanskje vi ville gjøre noe nytt og uventet.
– Noe jeg ville hørt dere gjort på en slik turne var noe av det fra førstesiden på “Abacab”. Jeg synes særlig tittelsporet er en grom livelåt, som er tung og drivende, og med det veldig bra “call and response”-parti i solodelen.
– Morsomt at du minner meg på den, fordi jeg har ikke hørt på den låta på flere år. Jeg husker at vi likte å spille den live, fordi den alltid dro energinivået opp.
– Genesis har jo alltid vært flink til å spille materiale fra alle perioder, og ikke kun fra den nyeste skiva dere er ute for å promotere.
– Mange har en oppfatning om at det var en stor endring når Pete forlot oss og at vi la alt det gamle, eksperimentelle stoffet bak oss for å kunne spille pop. Det er egentlig ikke riktig, fordi mye av det vi gjorde med Pete ble med videre. Vi liker også låter fra alle delene av karrieren vår, så vi synes det er viktig å spille materiale fra alle skivene så langt det lar seg gjøre.

– Du er nå i slutten av sekstiåra. Når ser du får deg at du trer inn i pensjonistenes rekker?
– Jeg har ingen anelse. Jeg gjør ikke dette for pengene, men fordi det er det jeg kan. Dette har vært jobben min i snart femti år, og jeg kan ikke se for meg et liv uten musikk på en eller annen måte. Men jeg er litt usikker på om det å turnere femti konserter på kryss og tvers i Europa er det jeg vil gjøre mange flere ganger. Da blir det kanskje heller å gjøre noen få større konserter med litt mellomrom mellom på noen steder, litt som Phil gjør det. Det kunne også vært interessant å hatt en konsertrekke på et sted og la folk komme til seg, litt slik som Kate Bush gjorde det for noen år siden.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019

, ,