Michael Schenker – sin egen lykkes smed

Tysklands fremste gitarvirtuos Michael Schenker har hatt en lang karriere siden han debuterte sammen med sin bror Rudolf på første skiva til Scorpions på tidlig 70-tall, via massiv suksess med UFO til sitt eget Michael Schenker Group på 80- og 90-tallet. Etter noen år i tåkeheimen er han nå i full vigør igjen, og har akkurat gjenopplivet sin gyldne æra med en serie konserter og en live DVD/CD, hvor han med seg alle tre MSG-vokalistene fra 80-tallet. Da vi først fikk Schenker på tråden fra sitt hjem i Brighton, skravlet han non stop i en time. Her er et komprimert utdrag av ordflommen.

Tekst Geir Amundsen | Foto Tommy Østby

– Tidligere i år kom «Michael Schenker Fest», en dobbel CD og DVD fra fjorårets konsert i Japan hvor du hadde med deg både Gary Barden, Graham Bonnet og Robin McAuley, som sang på 80-tallsskivene til Michael Schenker Group. Hvordan kom nå dette i stand?
– Det gikk gradvis. Jeg turnerte sammen med mitt band Temple Of Rock i 2015, og vår promotør i Japan foreslo å ha Graham Bonnet Band som supportband på noen konserter der, og da kunne han kanskje ta noen låter med oss. Og med en gang jeg hørte det, gikk det opp et lys for meg. At jeg i størst mulig grad burde fremføre låter fra min fortid sammen med vokalisten som sang på disse låtene. Vi spiller jo en god del eldre låter med Temple Of Rock også, men der er det Doogie (White, ex-Rainbow, Malmsteen) som synger alle låtene, både Barden-låtene, Scorpions-låtene, UFO-låtene og så videre. Temple Of Rock har turnert nærmest uten stans de siste fire årene, og vi har nytt kanonmateriale på gang, men vi hadde behov for en pause nå, så jeg fant ut at dette var et bra tidspunkt for å høre med Robin, Gary og Graham om de kunne tenke seg å gjøre noe sammen med meg – og det var de klare for!

– Og så er jeg veldig fornøyd med at du ikke bare har spurt vokalistene – du har også fått med rytmeseksjonen som spiller på «Assault Attack» og «Built To Destroy».
– Ja, det var naturlig å da høre med Chris (Glen, bass) og Ted (McKenna, trommer) om de hadde mulighet til å bli med. De spilte jo sammen med både Gary og Graham, og dessuten fikk vi med Steve Mann (keyboards og rytmegitar) som spilte sammen med meg og Robin McAuley, og dermed fikk vi det beste fra hver verden. Det kunne ikke klaffet bedre, det var ment å skje. Alle var tilgjengelige og gira på å være med på dette. Vår første konsert sammen var i Sverige, på Sweden Rock Festival i 2016, og derifra begynte bare snøballen å rulle. Vi fikk et tilbud fra Japan om å headline andre kveld på Loud Park-festivalen, og jeg spurte hvem som skulle headline første kveld. Scorpions, svarte de, og jeg sa tvert; ‘Beklager, da vil jeg ikke gjøre det!’ For jeg stoler ikke på min bror Rudolf lenger, han skal alltid stikke kjepper i hjulene for mine planer, så jeg gidder rett og slett ikke ha noe mer med ham å gjøre, på noe vis.
– Jøss. Jeg snakket med Rudolf for halvannet år siden, da virket det som om du og han hadde planer om å lage en skive sammen under navnet Schenker Brothers!?
– Glem det, det kommer ikke til å skje! Uansett, da min vanlige konsertpromotør fant ut av dette, satte han opp noen egne konserter for oss i Osaka, Tokyo og Sapporo i august 2016, og det ble utsolgt på timen! Jeg investerte egne penger i å få filmet dette og gi det ut på DVD, for det var en begivenhet jeg følte burde dokumenteres. Og det var vel anvendte penger, for konserten var fantastisk, og publikum på 5000 var glade for å se oss sammen på en scene igjen. Det var en virkelig spesiell aften! Siden dette ble utgitt i mars, har vi fått tilbud fra arrangører over hele verden. Så nå skal vi gjøre en turne med tyve konserter på en måned i USA i februar/mars, men før den tid skal vi spille i Europa i oktober (i Spania, Tyskland, Nederland og England). I sommer har jeg noen konserter på festivaler – jeg spilte en festival i Spania med Robin McAuley i forrige uke, og har en annen med Gary Barden i juli. Jeg kan høre med Graham, eller med Doogie om det er det konsertarrangøren ønsker – mulighetene er uendelige!

– Hvordan synes du denne bandbesetningen funker sammen?
– Jeg har jo i alle år spilt med mange ulike band og musikere, og nå viser det seg å være en fordel, fordi jeg har et utall av kombinasjoner jeg kan presentere på en scene.
– De siste fire årene, når du har turnert med Temple Of Rock, så spilte dere nesten bare nye Temple-låter pluss noen 70-tallslåter fra UFO og Scorpions. Nå er det helt andre musikere, og fokus på 80-tallsmaterialet.
– Ja, da har vi etablert oss som et nytt band med nye låter, og supplert med de mest populære låtene fra min karriere. Det kommer jo bare til å videreutvikle seg i den retningen, men i en større skala, i større konsertlokaler. Vi holder folk på tåspissene for at det ikke skal stagnere og bli forutsigbart. Vi vil gi fansen en grunn til å være interesserte i det vi gjør, og komme tilbake og se oss igjen og igjen, vi skal ikke bare repetere oss selv.

– Det må ha vært spesielt å gjøre en konsert med Robin igjen – du har vel knapt spilt låter fra McAuley-Schenker Group som «Save Yourself» og «Love Is Not A Game» på et kvart århundre, og Chris og Ted har aldri spilt de før.
– Ja, det var gøy! Robins stemme er stadig like bra som den var på 90-tallet. Vi har et knallbra band som kan spille alle låter jeg ønsker. Det som er kult for fansen med at vi har tre vokalister, er at selv om du skulle mislike en av sangerne, så er det to andre sangere der for å variere, så du kommer ikke til å kjede deg ihjel. Det endrer seg hele tiden, du får stadig servert noe annet.
– Det korteste samarbeidet var med Graham Bonnet i 1982 – det varte en skive og en håndfull konserter før han løp av scenen i Sheffield etter å ha veiva med kuken og skjelt ut både publikum og band. (Les hele intervjuet med Graham Bonnet på våre nettsider hvor han redegjør i detalj for hva som skjedde!) Hva husker du om den skjebnesvangre kvelden?
– Akkurat det fikk jeg ærlig talt ikke med meg – jeg var fokusert på mitt eget gitarspill, og etter 15 minutter av konserten titter jeg til høyre, og der er ingen Graham – han hadde bare forlatt scenen! Så da fikk vi overtalt Gary til å komme tilbake. Før jeg ansatte Graham, ville min manager Peter Mensch at jeg skulle jobbe sammen med David Coverdale. Jeg bodde hjemme hos Mensch en periode, og skrev låta «Dancer» der, og Coverdale var også innom en dag og sang med på låta. Jeg spurte han om han ikke ville begynne i MSG, men han ville heller at jeg, Chris Glen og Cozy Powell skulle begynne i Whitesnake, noe jeg takket nei til, jeg ville gjøre min egen greie. Han fikk jo lokket Cozy over til Whitesnake da.

– Samarbeidet mellom deg og Gary Barden har vært av og på og av og på i 37 år nå. Er dette fjerde gangen dere jobber sammen siden 1980?
– Vi sluttet egentlig å jobbe sammen i 1984, da ble i praksis MSG oppløst. Men i 2007-08 fikk jeg trangen til å stå på en scene og spille rock igjen. I mellomtiden hadde jeg stort sett fokusert på gitarspill og gitt ut flere instrumentale skiver og eksperimentert. Du vet, jeg hadde oppnådd alt en musiker kan drømme om av suksess innen jeg var 23, og derfor følte jeg meg fri til å eksperimentere med musikk i stedet for å fortsette i den samme stilen bare fordi fansen forventet det. I 1993 var jeg min egen manager og helt uavhengig av bransjen. Jeg kunne endelig gjøre akkurat det jeg ønsket. Så jeg endte opp med å turnere med Scorpions for å hjelpe dem, og umiddelbart etterpå dro jeg på turne med UFO. Og samtidig holdt jeg på med MSG. I 2000 fikk jeg nok av UFO og ga Phil Mogg rettighetene til merkenavnet UFO, som jeg eide 50% av. Jeg ba ikke om noe, jeg bare ga det til ham, så da er han vel fornøyd, tenker jeg! Nå er han den stolte eier av et merkenavn som jeg i praksis etablerte to ganger, først på 70-tallet og så på 90-tallet. I 1992 kom han til meg i Los Angeles, helt sønderknust, og tryglet meg om å hjelpe ham å få UFO opp på bena igjen, og det gjorde jeg.
– Med «Walk On Water»-skiva, som omsider kom ut i 1995?
– Riktig. Men vi hadde først hatt en gjenforeningsturne i 1993-94.  Det gikk veldig bra, selv om Phil var sjuk mesteparten av tida. Jeg hadde allerede en gunstig platekontrakt med et japansk selskap, og spurte om de kunne gi UFO den samme avtalen, og de gjorde de. Så jeg lagde «Walk On Water» med UFO, og ett år senere «Written In The Sand» med MSG på samme kontrakt, begge produsert av Ron Nevison. Jeg hadde tre betingelser til Phil da han spurte meg om å få UFO opp igjen. Jeg ville ha 50% av UFO-navnet så ikke min innsats skulle gå rett i dass på et senere tidspunkt. Jeg ville ha hele den klassiske besetningen fra 70-tallet, med Andy Parker, Pete Way, Paul Raymond –  og produsent Ron Nevison. Og jeg ville at vi skulle selge skiva selv, på konserter. Fordi jeg hadde hatt en utrolig bra opplevelse med min første «Thank You»-skive. Jeg fikk egentlig ikke betalt for konserter før i 1991. Men det merket jeg nesten ikke, fordi jeg manglet aldri penger! Men jeg hadde en samtale med sjåføren i en limo, som sa at ‘Michael, du vet at du blir svindlet rundt?’. Jeg sa ‘Jaha, blir jeg det?’. Managementet sa alltid at det ikke var penger igjen etter at alle regninger var betalt, men etter det gikk jeg til de og sa at jeg spiller ikke en eneste konsert til med mindre jeg er garantert å få betalt – og siden da har jeg alltid fått det jeg skal ha! Da begynte jeg å lure på hvorfor jeg holdt meg med folk som bare ville suge meg tom for penger, og lagde mitt første akustiske instrumentalalbum, «Thank You», for å si takk til fansen. Så satte jeg meg på en Greyhound-buss og reiste på tvers av USA, 10000 miles, og banket på døra til hundrevis av radiostasjoner – 80% av de slapp meg inn uten noen forhåndsavtale. Så jeg spilte «Thank You»-skiva på direkten, gjorde intervjuer, og da jeg kom hjem, var jeg rik! Bevis på hva limosjåføren sa! Ved å distansere meg fra hele maskineriet, fant jeg fred og frihet. Så lenge jeg solgt 2-3 CDer pr dag, hadde jeg nok til et måltid og en seng for natten. Men jeg endte opp med tre hus, et studio og et landsted på Hawaii. Plutselig fikk jeg selv inntektene som til nå hadde gått i andre folks lommer. Men det var ikke viktig, for meg var det å kunne spille gitar og være en artist det essensielle. Jeg kunne vært lykkelig selv om jeg bodde under ei bru, så lenge jeg fikk drive med det jeg brenner for. Selvsagt er det hyggelig å kunne nyte av de materiell godene her i verden, men det er ikke øverst på prioriteringslista mi her i livet. Uansett, da UFO endte i 2000 ga jeg navnet tilbake til Phil – jeg ville ikke ha noe mer med de å gjøre, det ble for dumt. Phil brøt avtalen vår, for etter noen uker på turne med «Walk On Water» var vi den femte mestselgende turneen i USA. Han var ikke vant til å ikke være sjefen, så da han ville ha full distribusjon på skiva og ikke bare selge den på konsertene, sa jeg ‘Dessverre Phil, da må vi gi oss, det var ikke dette som var avtalen’. Så vi sluttet, men kom sammen igjen av og på resten av 90-tallet.
– Dette kunne blitt en interessant bok!
– Jeg har faktisk skrevet en liten essay, mine tanker og historier bak hver av skivene jeg har lagd. Jeg gikk inn i min egen tidsmaskin da jeg skrev dette, jeg gjenopplevde hele mitt liv, det var kjempeinteressant.  Den blir redigert nå, men jeg tror ikke det er nok til å utgjøre en bok – da må jeg isåfall plusse på flere historier. Det vil nok bli publisert et sted, men antagelig bare på min nettside og Facebook. Kanskje lager jeg en tynn bok og selger på konsertene. Jeg vil at fansen skal få lese det – for hva folk vet, og hva som virkelig skjedde, er to helt forskjellige ting.
– Du er jo en fremtredende figur i UFO-bassist Pete Ways biografi «A Fast Way Out Of Here». Både morsom og tragisk. 
– Ja, det tror jeg på… Det er en egen type mennesker som skriver bøker om sitt liv. Og det er vanligvis folk som ikke kan spille gitar! Jeg vil heller la musikken min tale for seg. Noen begynner å spille musikk for å leve rock’n roll-livet fullt ut med å være teite og motbydelige og pælme TVer ut av hotellrom. Idioti som det virker de er stolte av! Da jeg var ung og spilte i Scorpions og UFO, så var jeg likevel fokusert på musikken, på å holde alt samlet musikalsk. Det var og er min førsteprioritet.  All galskapen og idiotien ble utført av de som ikke hadde så mye å bidra med musikalsk, mens de seriøse musikerne satt og øvde og skrev låter. Hadde jeg vært like gæern som Pete Way, og drukket og festet like mye, så ville aldri UFO kommet noen vei. Jeg var limet som holdt bandet sammen. Jeg ville være den som skapte trender, ikke den som kopierte andre. Jeg åpnet opp gitarspillet fra innsiden og slapp nye friske farger ut, og det er derfor så mange kopierte gitarspillet mitt og ble rike på 80-tallet med min stil. Jeg pleier å si at jeg har flere platiniumskiver enn noen annen her på jord, fordi alle 80-tallsgitarister kopierte min stil, så dermed henger jeg også på alle andres vegger, hahaha!

– Det sies at du har blitt forespurt om å bli med i en del riktig store band.
– Ja. Deep Purple spurte meg i 1993, og Ozzy spurte meg i 1982. Og min manager sendte meg til Boston for å møte Steven Tyler i 1982, jeg skjønte ikke helt hvorfor. Jeg hadde min egen visjon av hva jeg ville gjøre resten av livet, og det innebar ikke å stå og spille låter som noen andre hadde lagd for lenge siden. Slik har jeg alltid vært, allerede som 20-åring, og dermed har jeg alltid stått litt på utsiden av rockens kretser. Jeg vil heller ha fred med meg selv i stedet for å være med i et musikalsk rotterace, hvor band og gitarister konkurrerer mot hverandre. Og bare tanken er jo en vits, du kan ikke konkurrere i musikk.

– Men du har snakket deg litt bort her. Jeg spurte om samarbeidet ditt med Gary Barden opp gjennom årene!
– Ja, riktig! Rundt 2007 fikk jeg som sagt tilbake trangen til å stå på en scene og spille rock igjen. Jeg lagde «In The Midst Of Beauty» med Gary, og da tok jeg på en måte opp tråden igjen der hvor jeg ubevisst stoppet tyve år tidligere. Og vi gjorde en jubileumsturné da det første MSG-albumet fylte 30 år i 2010, med Simon Phillips på trommer og Neil Murray på bass.
– Og det ryktes at i kjølvannet av Michael Schenker Fest er det en ny studioskive på gang – med alle tre sangerne?
– Det stemmer! Jeg har akkurat signert kontrakt med Nuclear Blast, og vi skal lage en ny skive med både Gary, Graham, Robin og Temple Of Rock-vokalist Doogie White, som skal komme til våren 2018. Men det skjer jo stadig ting, og hvem vet hvilken overraskelser livet har på lur for oss…