Historien til 40-åringen Metallica er veldokumentert og de fleste med sans for bandet vet det meste om gjengen fra San Francisco – eller Los Angeles, som de jo egentlig er fra. Et av navnene som dukker opp helt i starten av eventyret er en fyr ved navn Lloyd Grant, som i 1982 spilte på låten «Hit the Lights» på samlealbumet «Metal Massacre 1». Denne utgivelsen er det aller første Metallica gir ut som band og en milepæl for de da unge gutta. Men hva var egentlig hans rolle i Metallica? Dette måtte vi finne ut av, så vi tok en prat med Lloyd Grant for å få svar.
Tekst: Glenn Knudsen
Fotos: Noah Abrams
– I stort sett alle bøker som er skrevet om Metallica, står det at James Hetfield var den første til å svare Lars Ulrich på annonsen hans i The Recycler i 1981, og at det var slik eventyret Metallica startet. Men det var faktisk ikke slik i det hele tatt. Under jubileumsmarkeringen til Metallica i 2011, kunne nemlig Lars Ulrich fortelle til de fremmøtte at den aller første han spilte musikk med i USA var deg, Lloyd Grant. Det var du som først tok kontakt med Lars Ulrich, etter å ha sett annonsen hans i The Recycler. Det er i år hele 40 år siden, men kan du huske hva det sto i annonsen?
– Det er en stund siden som du er inne på, men jeg husker at det sto ganske enkelt at han søkte en heavy metal gitarist som kunne spille en mer heavy type musikk enn det som skjedde i LA på den tiden. Og så sto navnet hans og telefonnummeret.
– Det er ganske morsomt, for som nevnt så står det jo i de aller fleste bøkene som er skrevet om Metallica at det var James Hetfield som var den første, så det faktum at det var deg er jo en interessant nyhet. Men uansett så svarte du han, og dere møttes for å spille sammen. Husker du når dette var?
– Her også husker jeg ikke sånn helt hundre prosent, men jeg mener det var sent på våren, eller tidlig på sommeren 1981. Jeg husker at jeg hørte mye på «Back in Black» av AC/DC rundt den tiden, og den kom ut sommeren før.
– Jeg vet at Lars Ulrich stakk til Europa sommeren 1981 for å følge Diamond Head på turné, og kom ikke tilbake før tidlig på høsten 1981, så det kan nok stemme godt det. Hva slags utstyr hadde dere da dere begynte å jamme sammen, du og han?
– Jeg jobbet og hadde faktisk en Gibson Flying V og en Les Paul. Så hadde vi Marshall forsterkere. Hva slags trommesett Lars hadde husker jeg ikke.
– Etter at Ron McGovney kom inn i bandet ble garasjen hans brukt til øvingslokale, men hadde dere en fast plass dere øvde sammen, mens det var bare deg og Lars Ulrich?
– De første gangene vi møttes for å spille sammen var vi hjemme hos han, men så fant vi oss noen studioer der vi kunne betale en liten sum for å spille sammen. Etter James Hetfield kom inn i bildet, og Metallica hadde blitt til, skjedde øvingene i garasjen der han og Ron McGovney bodde. Jeg var ikke så ofte med på de øvingene fordi jeg jobbet, og studerte kjemi på det tidspunktet. Jeg hadde ikke tid, men hadde jeg visst at ting kom til å utvikle seg sånn som de gjorde så hadde jeg nok vært mer på, men jeg hadde hatt dårlige erfaringer fra før og trodde vel egentlig ikke at dette heller kom til å bli noe mer enn bare jamming.
– Metallica var jo garasjebandet som ble verdens største band, og de har jo gitt ut en haug med coverversjoner av låter med band som blant annet Diamond Head. Så hva slags sanger spilte dere når dere jammet i garasjen til James Hetfield og Ron McGovney?
– Vi brukte å jamme på litt forskjellig, men hovedsakelig øvde vi på «Hit the Lights».
– Dette med kassett-bytting var jo en stor, og viktig del av hele metal-bevegelsen i USA og rundt om i verden på den tiden. Hva betydde det for band som for eksempel Metallica?
– Vi hørte ofte om andre band via venner, eller annonser i for eksempel The Recycler der band ønsket å bytte kassetter. Det var både for at andre skulle få høre dem, men også for at de skulle få høre andre band. Det betydde egentlig alt hvis du skulle bli hørt, fordi det var ingen av oss som hadde et plateselskap i ryggen eller noe sånt. Dette var jo før internett så alt av promotering måtte vi gjøre selv.
– Var dere klar over andre band i området, som drev med det sammen som dere på den tiden i 1981?
– Ja, det var vi. Jeg fikk høre om bandet til Cliff Burton, Trauma, gjennom Lars. Han hadde sett dem spille på The Whiskey i Hollywood, og hadde møtt Cliff. Jeg mener å huske at han fortalte meg at vokalisten i Trauma var en dame, og at hun brukte å ha med seg en slange på scenen under konsertene. Slayer og Exodus var andre band i området vi hadde hørt om på den tiden. San Fransisco hadde mange gode thrash metal band, mens her i LA var det for det meste glam metal som gjaldt.
– Kanskje det viktigste som skjedde på den tiden i historien til Metallica var at James Hetfield, i likhet med deg, svarte på annonsen Lars Ulrich hadde i The Recycler. Husker du når du først hørte om ham?
– Jeg husker at jeg kom på en øving hjemme hos Lars, og da hadde han nettopp møtt James Hetfield. Lars hadde fått en kopi av «Hit the Lights», som jo var en sang James Hetfield hadde med seg fra sitt forrige band, og han sa at jeg måtte høre denne sangen som James hadde med seg. Vi hørte på den, og jeg syntes det var en bra sang, så han lagde en kopi av den til meg sånn at jeg skulle lære meg låten. Jeg tok kassetten med meg hjem, og lærte meg låten på ganske kort tid. Det var sånn jeg først fikk høre om James Hetfield.
– Jeg har lest at James Hetfield var så imponert over spillingen din – spesielt evnene dine som sologitarist, at han ba deg om å vise han noen triks. Enkelte steder står det å lese at du var en slags gitarlærer for han, men det var kanskje å strekke det litt langt?
– Ja, det stemmer til en viss grad. Jeg viste han noen små ting som han ønsket å lære seg.
– «Hit the Lights» ble jo som kjent utgitt på samleplaten «Metal Massacre 1», og er den aller første utgivelsen med Metallica. Her spiller Lars Ulrich trommer, James Hetfield spiller bass, rytmegitar, og synger, og du spiller alle gitarsoloene. Her har jeg gjort MYE research, og funnet ut at James og Lars var så fornøyd med jobben din på «Hit the Lights», at de brukte deler av det du spilte inn på alt de ga ut av demoer osv. der «Hit the Lights» er med, helt fram til selve innspillingen av «Kill ‘Em All»! Det mange ikke vet er at det inkluderer den berømte «No Life ‘til Leather» demoen, som gjorde Metallica til et undergrunnsfenomen. Du står ikke kreditert på demoen, men du er altså med på «Hit the Lights» her også. Cliff Burton står morsomt nok oppført som bassist på demoen, men han spiller ikke på selve opptaket.
– Det visste jeg faktisk ikke, men når jeg begynte å øve på selve låten fikk jeg lov til å gjøre min greie uten at de kom med noen ønsker eller begrensninger. Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med hvordan det ble etterpå. Selve innspillingen av «Hit the Lights» skjedde så fort at vi fikk ikke tid til å gå gjennom det etterpå.
– Ja, for Lars Ulrich hadde jo fått til en avtale med kompisen sin Brian Slagel, som skulle gi ut samleskiven «Metal Massacre 1» på sitt nystartede plateselskap Metal Blade, om at hvis han klarte å sette sammen et band, så skulle han få være med på utgivelsen. Det var gjennom løftet om å få være med på en offisiell utgivelse, at Lars fikk James Hetfield til å bli en del av bandet han hadde tenkt å starte. Ifølge det som står skrevet fra denne tiden, så var ikke James Hetfield spesielt imponert over spillingen til Lars Ulrich, og hadde ikke tro på at det var noen framtid sammen med han. Det samme gjaldt Brian Slagel, som ikke hadde noen tro på at det ville bli noe av planene til Lars Ulrich. Uansett, så får plutselig Lars Ulrich beskjed fra Brian Slagel tidlig i 1982 om at hvis de skulle være med på skiva, så måtte de komme inn med låten sin NÅ. Sangen manglet gitarsoloer, og da tenkte Lars og James på deg som kjente låten godt, og allerede hadde spilt soloer på den når dere jammet sammen. Så da ringte de deg?
– Ja det stemmer. Jeg hadde ikke vært så mye involvert på en stund, men så ringte Lars meg plutselig, og sa at de ville at jeg skulle spille soloene på «Hit the Lights», og at de hadde liten tid på å gjøre det. Jeg husker at de hadde så liten tid på seg at de ikke kunne vente på at jeg skulle komme meg bort til huset der Ron McGovney og James Hetfield bodde, så de bestemte seg for å ta med seg en «Tascam» 4-track recorder, og komme bort til meg. Jeg kjente jo sangen godt, og hadde en plan over hvordan jeg skulle spille soloene, så jeg trengte ikke så mye tid på meg til å faktisk spille det inn. De kom kort tid etter og jeg spilte inn soloene i leiligheten min, haha.
– Satt soloene på første forsøk, eller fikk du tid til å prøve og feile litt?
– Jeg tror jeg muligens spilte gjennom soloene to ganger. Jeg prøvde på litt rytmegitar også, men det ble ikke noe særlig fordi lyden var ikke så bra på opptaket, så jeg hørte ikke helt hva James Hetfield spilte. Jeg vet James har sagt i et intervju at rytmespillingen min ikke var så bra, men jeg har ingen problem med å spille rytmegitar. Det var bare at jeg ikke hørte hva han spilte på opptaket, og klarte derfor ikke å legge min gitar på hans, skjønner du? Det ble uansett ikke tatt med på låten. Men, alt tatt i betraktning så ble resultatet ganske bra.
– Det har vært mye spekulasjoner rundt hvem som spilte bass på den innspillingen. Var det James Hetfield som faktisk spilte bass, og ikke Ron McGovney som enkelte mener?
– Jeg tror det, fordi det var de to som holdt på med sangen når jeg ikke var til stede. Jeg kan ikke si det 100% sikkert, men jeg vil tro det ja.
– Så kommer altså den første utgaven av «Metal Massacre 1» ut på sommeren 1982, og eventyret som i år har vart i 40 år var godt i gang. Det var bare et lite problem, og det var at Metallica var skrevet feil – til bandets store irritasjon. Den ble senere gitt ut på nytt i et større opplag, og med Metallica skrevet rett, haha. Har du en kopi av den originale utgivelsen av «Metal Massacre 1»?
– Ja, det har jeg. Lars kom innom leiligheten min med albumet rett etter det kom ut. Han kom faktisk også innom med en kopi av «Kill ‘Em All» når det kom ut året etter. Han ville at jeg skulle ha det, og han fortalte meg at de hadde nevnt meg i takkelisten på skiva. Det satte jeg pris på at de gjorde.
– De to skivene du har der er verdt en del penger i dag, så vet du det. Man kan si mye rart om Lars Ulrich, men han er helt rå på dette med å få ting til og han har en helt syk drive i alt han gjør. Jeg vet ikke om Metallica hadde vært det de er i dag uten hans ego og stå på vilje. Var han like målbevisst allerede da dere hadde begynt å spille sammen?
– Han var sjefen fra dag én. Han var utrolig fokusert, og ønsket å lære hele tiden. Mens jeg kunne bruke mye tid på å fokusere på små ting, og ting som skjedde her og nå, så var han mye mer fokusert på det store bildet, og det som skulle skje lengre fram i tid. Han var veldig målbevisst. Men man trenger mer enn det for å få det til, så han var nok også heldig med at han var på rett plass til rett tid med tanke på Metallica, og alt han har fått til siden tiden med annonser i The Recycler.
– Du fikk aldri spilt konserter med Metallica på den tiden, men så i 2011 under 30-årsjubileumsfeiringen dukker du for første gang opp på en scene med bandet. Du spiller «Hit the Lights» live med Metallica, sammen med Ron McGovney og Dave Mustaine. Hvordan var det?
– Det var helt fantastisk, og en stor ære for meg. Lars ringte meg personlig for å invitere meg til å spille med dem. Å få stå på en scene med verdens største metalband var helt utrolig, og for meg var det som en slags reise tilbake i tid. Alt gikk så fort på grunn av gleden, og spenningen rundt det å skulle spille «Hit the Lights» med Metallica igjen.
– Det som er kult er at hvis du ser på videoene av konserten som ligger ute, så står Kirk Hammett, og ser på deg mens du spiller soloene dine med et stort smil om munnen. Han virker til å være imponert over spillingen din. Måtte du gå tilbake å lytte på låten mens du øvde for å få det til å sitte som det skulle?
– Det var da tretti år siden sist, så ja jeg måtte det, haha. Jeg øvde en del ganger før konserten, men jeg gjorde likevel et par feil. Det ble ikke helt sånn som det var, men det var nær, haha.
– Etter «Kill ‘em All» tok jo ting etter hvert av for Metallica, og de ble hele verdens kjæledegge, men når møtte du dem igjen?
– Jeg var og så dem en del ganger, og hang med dem backstage under «Black Album»-turnéen. Før det hadde det aldri helt passet for meg fordi jeg jobbet veldig mye, og studerte kjemi. I tillegg holdt jeg på med mitt eget band Defcon på den tiden. Jeg så faktisk ikke Metallica Live før «The Black Album» kom ut, men som sagt under den samme turneen hang jeg en del med dem, og festet backstage etter konsertene. Jeg var også til stede som deres gjest når de ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. De fløy meg over, og betalte for alt, så det var kult gjort av dem.
– I likhet med Ron McGovney så gikk du videre med et nytt band etter Metallica, for så og mer eller mindre bli borte fra musikkverdenen. Bandet du spilte i het Defcon, og jeg lurte på om du kunne fortelle litt om det?
– Jeg startet Defcon i 1983 sammen med en fyr som heter Steve Hallas, og vi holdt det gående noen år. Vi spilte konserter i og rundt LA og lagde en demo i 1985 – som faktisk ligger ute på Youtube for de som vil sjekke den ut. Vi kom vel egentlig ikke noen vei, og demoen vår ga oss ikke den oppmerksomheten vi håpte på, så vi ga oss.
– Jeg har hørt demoen dere ga ut, og den er veldig bra. Synd at det ikke ble noe mer av Defcon, fordi jeg hører mye Metallica i sangene på demoen, og gitarspillingen din er det som utmerker seg på låtene. Brukte du det du lærte mens du spilte med Lars Ulrich, og James Hetfield som inspirasjon når det kom til låtskrivingen i Defcon?
– Etter «Metal Massacre 1» kom ut ble jeg kjent i området som han fyren som spilte soloene på Metallica sin «Hit the Lights», og jeg tok nok det med meg videre til Defcon ja.
– Til slutt lurer jeg på om det faktum at du spiller på «Hit the Lights» med Metallica påvirket livet ditt i ettertid på noen måte?
– Utenfor musikken har det nok ikke gjort det, men innenfor musikken så har det absolutt det. Spesielt når det kommer til de som er fan av Metallica. Det har nok åpnet noen dører, og gitt meg noen opplevelser jeg ellers ikke ville fått muligheten til å få oppleve.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021