Metallica + Ghost @ Granåsen, Trondheim

Lørdag 13.juli 2019

Å samle nær 40.000 mennesker i skauen utenfor Trondheim leser som et dystopisk mareritt, især om man vemmes ved sendrektige kødannelser og dessuten har et anstrengt forhold til folkemasser uten reell musikkinteresse. Ser man bort fra en generelt bevegelseshemmet menneskeakkumulasjon foran drikkebodene, samt et ventelig helvete for å komme seg hjem igjen, red arrangørene i Trondheim Concerts stormen av da Midt-Norge losjerte Ghost og Metallica.

Glimrende konseptualiserte Ghost (5/6) inntok scenen presis klokken 18.45, etter at trønderske Bokassa angivelig hadde ytt anstendig innsats. Svenskenes liturgisk-visuelle gunst desimeres nødvendigvis under fullt dagslys, men det blir for dumt å klage på den slags når man befinner seg utendørs midt i juli. Lyden sitter overraskende godt, og gruppas ”nye” frontfigur – kardinal Kopia – fungerer langt bedre i konsertsetting enn den forrige paven, selv om begge står i dyp kontrast til de to første Papa Emeritus’ sindige dignitet. På det musikalske Satan-tapetet står et fermt utvalg komposisjoner plukket fra kultusens fire album, med naturlig trykk på ”Meliora” og ”Prequelle”. Et gjenhør med ”Ritual” gleder, men det er i hovedsak ”From The Pinnacle To The Pit”, ”Cirice” og kveldens Ghost-høydepunkt ”Year Zero” som smaker av sort, melodisterk høymesse blant Granåsen-trærne. ”Square Hammer” fra ”Popestar”-EPen danner staselig sluttpunkt for en overbevisende forestilling, vel vitende om at soaréen bærer Metallica-inskripsjon.

”Om få år feirer vi 40-årsjubileum”, melder James Hetfield på et tidspunkt, ”og vi blir bare bedre og bedre!” Man kan vanskelig motargumentere sangeren og gitaristen, for Metallica (5.5/6) er i sitt livs slag, til tross for at de turnérer sin desidert kjedeligste plateutgivelse – ”Hardwired…. To Self-Destruct” svarer for eneste forekomst i bandets langspillkatalog blottet for kontroverser og innovasjon. Kvartetten gjør likevel alt riktig når de innlemmer fire låter fra 2016-skiva i det 135 minutter fyldige settet. Lyden er nær sagt sjokkerende god, og veteranene på podiet oser samspilt svir, virkelyst og profesjonell ro. Hetfield frir uavbrutt til forsamlingen –  sympatisk og uvegerlig – og kan dessuten smykke seg med å ha blitt en enda bedre vokalist etter fylte 50 år. 

Første affektive senit, ”The Unforgiven”, bærer bud om oppvisningens absolutt uangripelige og velbalanserte midtsekvens av tristessetunge ”Sad But True”, formfullendte ”No Leaf Clover”, melodisk aggresjonsdampende ”St. Anger”, klassikeren ”One” og evig relevante ”Master Of Puppets”; nevnte sekvens står til terningkast seks i Granåsen. Det samme gjør ekstranumrene ”Nothing Else Matters” og ”Enter Sandman”. 

Man kan saktens stusse over at kun én låt fra ”Master Of Puppets” finner veien til 2019-repertoaret, mot tre fra ”Ride The Lightning”, samt at forsmedelige ”Harvester Of Sorrow” ikke stedes til hvile, men at fem kutt fra gruppas 1991-opus fortsatt følger amerikanerne på turné fremstår a priori behørig. 

Idet bandet mottar rettmessig ovasjon, under siste fyrverkerisalve, er det neppe bare undertegnede som spør seg hvorvidt man har sett et bedre Metallica.

Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge

,