Magnum – På veien til evigheten

Engelske Magnum har holdt det gående i over 40 år, og ga i vinter ut sin tyvende skive, «Lost On The Road To Eternity». Før konserten i Oslo i mars fikk vi bandets soleklare nestor og gitarist Tony Clarkin på tomannshånd – eller, skal vi si på firemannshånd, siden bandets to nye rekrutter Lee Morris og Rick Benton satt ved siden av oss og lyttet og lærte.
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
 
– Siden Magnum kom sammen igjen på starten av årtusenet, har dere vært særs produktive, og regelmessig gitt ut ny skive annethvert år med påfølgende turné.
Tony Clarkin (TC): – Ja, men det er jo det vi gjør. Det er normalen for oss. Når vi er ferdig med en turné, begynner jeg å skrive låter for neste skive mens alle andre tar seg fri fra Magnum i noen måneder. Når jeg har nok låter, spiller vi de inn, og så legger vi ut på en ny turné. Hadde jeg fått skrivesperre og ikke klart å lage flere låter, ville det kanskje gått ti år mellom hver skive, men foreløbig bare renner det på!
– Føler du spesielt stort ansvar siden du alltid har vært bandets eneste låtskriver?
TC: – Ikke egentlig, for jeg har gjort dette siden 1976, og jeg begynte å skrive låter lenge før den tid. Ingen andre i det daværende bandet viste noen interesse for å lage egen musikk, så jeg tvang på dem noen av mine låter og insisterte på at vi skulle spille de. Det fungerte, så da ble det liksom slik – ‘Slapp av, Tony skriver låtene for oss!’. Men det var en gang, rundt 1972, at vi hadde en fast spillejobb på en klubb i Birmingham, og jeg insisterte på at vi skulle spille noen egne låter også – og så fikk vi fyken, haha!
– Så hvordan ville du reagert hvis Bob eller Al hadde kommet opp til deg i høst og sagt ‘Hei Tony, nå har jeg skrevet flere knallbra låter til neste skive!’ – ville du vært positiv til det?
TC: – Jeg aner ikke, for alt jeg vet skriver de bedre låter enn jeg gjør! Men ingen andre i Magnum har noensinne kommet med en ny låt – de bidrar litt på arrangementet av låtene under innspilling, men det er stort sett det. Jeg hadde jo fra starten av en visjon om hva slags band Magnum skulle være, og hva slags musikk vi skulle spille. Jeg la det frem for Bob (Catley, vokalist), og han støttet meg 100% på det, og har gjort det siden. Vi startet nærmest som et Fantasy Rock-band – det var i hvert fall hva vi ble kalt, hva enn det skulle bety…
– Det var kanskje like mye på grunn av albumcoverne?
TC: – Ja, antagelig! Selv om du kunne ikke si det om de to første skivene – debuten hadde bare et stort øye, og toeren hadde kun bokstavene ‘Magnum II’! Men tekstene var mye eventyr og fantasi. Så utviklet det seg derifra. Bandmedlemmer har kommet og gått, men ingen av de kunne skrive låter heller.
– Nei, fansen venter ikke spent på en Wally Lowe soloskive.
TC: – Hahaha! Nei, nettopp!
Lee Morris (LM): – Jeg tenker at man skal ikke klusse med en oppskrift som fungerer ypperlig. Det er Tony’s låter som har gjort bandet til hva det er i dag, så det er ingen grunn til å gjøre endringer nå. ‘If it ain’t broke, don’t fix it!
 
– Dere har fått et visst kommersielt oppsving i det siste – jeg hører at nyeste skiva var på britisk Topp 15, for første gang siden 1990! Grattis med det!
TC: – Ja, det er helt utrolig!
– Merker dere det på billettsalg på turnéen også?
TC: – Ja, absolutt, på nesten alle markeder i Europa!
LM: – Det som forbauser meg mest på denne turnéen, er alderen på folk i publikum…
TC: – De er alle urgamle…?
LM: – Haha! Nei, jeg observerer flere som ikke kan være mer enn 30, både menn og kvinner, som synger med og kan låtene. Vi kan jo selvsagt ikke regne med at det bare skal være fans som har vært med oss fra Dag 1, men det varmer å se at vi fortsatt er relevante for en del i den nye generasjonen. Vi har klart å krysse barrierene mellom generasjonene.
Rick Benton (RB): – Jeg er mest overrasket over å høre at vi er inne på DJ/Club-lister i Tyskland, noe som virker helt merkelig. Men når du hører på skiva, så er det låter for en hver smak – veldig mange mennesker kan like en eller flere av låtene våre, selv om alle låtene i essens er veldig, veldig Magnum. De har en appell som spenner over mange musikalske sjangere. I Storbritannia var konsertene stort sett utsolgt, her i Oslo er vi flyttet til et større lokale, og det samme mønsteret gjentar seg over hele Europa. Og i England har vi blitt spilt en del på radio.
TC: – Ja, det har virkelig hjulpet.
– Men låtene på denne skiva er ganske lange – den korteste er vel på fem minutter, og det er vel ingen fordel med tanke på radiospilling.
RB: – Men de føles ikke så lange!
TC: – Noen av låtene har blitt redigert og forkortet for radio. Vi gjorde faktisk en egen konsert for BBC Radio 2 nylig. Vi rigget oss inn i et mikroskopisk rom, hvor jeg spilte akustisk gitar, Rick spilte piano og Lee klasket på hva enn han hadde! Men det var veldig gøy, det dro oss ut av komfortsonen, og vi spilte på direkten foran 2,5 millioner lyttere. Og det fikk kjemperespons!
– For første gang har Magnum en gjestevokalist med på skiva. Hvordan kom Tobias Sammet, kjent fra Avantasia, inn i bildet?
TC: – Vi kjenner alle Tobi etter at Bob har jobbet med ham innen Avantasia i flere år, og de to er nære venner. Vi diskuterte å få inn en annen vokalist på tittelsporet, og det er som du sier helt nytt for oss, men igjen, det er alltid interessant å bli skubbet litt utenfor sin egen komfortsone. Vi snakket litt om hvem dette skulle være, men det var ganske åpenbart, og ingen andre ble noengang kontaktet. Tobias passet perfekt, og gjorde en strålende jobb.
 
– Magnum har fått to nye medlemmer det siste året i dere to, Lee og Rick. Og jeg ble ganske overrasket over å høre at DU var den nye trommisen, Lee. Jeg trodde du var en pur heavy metal-trommis, etter å ha sett deg her på Rockefeller et par ganger med Paradise Lost!
LM: – Ja, stemmer nok at jeg har spilt på Rockefeller før! Ellers er jeg jo fra samme landsdel som resten av Magnum, og det har lenge vært bånd mellom oss. Jeg har kjent Tonys manager i flere år, og vår turnémanager Mark spilte i et av mine første band.
TC: – Jaha?!?
LM: – Jepp! Så jeg har kjent folk i Magnum-kretsene lenge, og var tilgjengelig da (bandets tidligere trommis) Harry James bestemte seg for å fokusere på Thunder – han klarte ikke lenger å spille i to store band samtidig. Så jeg var bare på rett sted til rett tid.
TC: – Ja, det kunne gått begge veier. Konsertene i fjor gikk bra, men det var ikke før vi gikk i studio for å spille inn ny skive at jeg ble sikker på at Lee var rett mann for oss.
– Og hvordan kom du inn i bandet, Rick?
RB: – Hovedsakelig takket være turnémanager Mark, som jeg har jobbet med på diverse prosjekter og kjent i over tyve år. Jeg har støtt på Tony i studio i ulike sammenhenger, og har vært fan av Magnum i alle år.
TC: – Dette vil jeg gjerne fortelle, det er ganske interessant. Magnum gjorde en kort turné i desember 2016 da vår ex-keyboardist Mark Stanway plutselig bare stakk.
– Ja, hva pokker var greia der, etter over tretti år?!
TC: – Neida, det var mye kortere enn tretti år, selv om han påstår noe annet! Men uansett, han stakk bare, uten forvarsel, og neste dag reiste vi videre til Irland, hvor vi hadde en fridag før neste konsert. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre, men Mark (turnémanageren) fortalte oss om Rick, og ringte ham for å høre om han var ledig og interessert – og det var han. Vi bestemte oss for å gjennomføre konserten i Dublin uten keyboards, for heldigvis hadde vi opptak av keyboards og piano som vi pleide å bruke på øvinger – for Stanway pleide sjelden å stille opp på øvingene. Så vi brukte keyboardlyd fra en laptop i Dublin, og da vi kom tilbake til England neste dag, hadde Rick brukt det siste døgnet på å transkribere alle låtene på setlista vår, og var klar til å hoppe inn. Vi var veldig usikre på hvordan dette skulle gå, og skalv nok i buksene før vi gikk på scenen – dette var en ganske stor og utsolgt konsert, på hjemmebane i Ricks hjemby Wolverhampton, men han spilte bortimot feilfritt. Og da var det bare litt over to døgn siden han var blitt kontaktet første gang! Du snakker om ilddåp! Alt funket, publikum aksepterte ham umiddelbart, og det har vært en sann fornøyelse å ha ham i bandet siden. Takk, kompis!
RB: – Takk selv, Tony!!
TC: – Når jeg tenker tilbake på de dagene nå, så fatter jeg nesten at vi turde! At vi ikke avlyste de siste konsertene på turnéen og dro hjem for å finne en ny mann. Men, ‘the show must go on!’
 
– Merker du stor forskjell på hvordan bandet låter med disse to karene kontra forgjengerne?
TC: – Ja, det er en massiv forskjell! Rick kan faktisk spille! (Latter fra alle) Men det er sant! Og det er stor forskjell mellom Lee og Harry også, selv om jeg elsker Harry, han er stadig en god kompis. Begge to er veldig gode trommiser, men Lee ga oss noe vi ikke har hatt før, og det var en veldig avslappet stemning i studio da vi lagde skiva. Jeg visste ikke helt hva vi fikk med Lee, men jeg ga ham frie tøyler til å spille som han selv ville på låtene, og han innfridde. Det var ikke noe drama, ingen krangler, ikke noe friksjon eller dårlig stemning mellom noen i bandet. Og det var herlig, for en gangs skyld! Noe helt annet enn da Mark Stanway var i bandet.
LM: – Vi var der for alle de riktige årsakene. Jeg var også veldig respektfull over at Tony har en klar visjon for hvordan sangene hans skal låte, og jeg vil gjøre det som er best for låta – ikke på død og liv sette mitt eget stempel på den for å markere meg.
– På denne turnéen gjør dere fire låter fra denne nye skiva. Hvordan velger dere hvilke?
TC: – Det er vanligvis Bob som setter opp setlista, og jeg gjør kanskje noen små endringer her og der. Vi vil jo alltid gjøre noe nytt i stedet for å bare spille de samme gamle låtene om og om igjen, men noen låter funker bare ikke på scenen, og andre funker bedre på scenen enn i studio! Vi hadde veldig lyst til å spille «King of the World», og øvde og øvde på den uten å få den helt til å fungere. Men før eller siden skal vi ta den inn – den kommer til å bli en knall livelåt når vi får den til å sitte!
– Er det mange låter som dere føler dere MÅ spille hver eneste kveld, eller blir dere korsfestet av publikum?
TC: – Det er jo noen vi har spilt i alle år. «All England’s Eyes», «Vigilante», «How Far Jerusalem» og «Les Morts Dansant» kommer vi ikke unna.
– Endrer dere setlista i løpet av turnèen, eller kjører dere stort sett det samme?
RB: – Vi holder oss stort sett til en setliste vi har avtalt før vi begynner turnéen, men det hender vi skipper en låt underveis. Årets setliste er jo helt forskjellig fra det vi spilte i fjor. Vi har tatt inn fire nye, og byttet ut et par av de eldre.
– Dere hadde jo noen hits på 80- og 90-tallet, som «Start Talking Love», «Days Of No Trust», «Just Like An Arrow» og «Rockin’ Chair». Men dere spiller nesten aldri noen av disse låtene. Hvorfor ikke?
TC: – Njaaah, vi spilte da «Just Like An Arrow» seinest i fjor, mener jeg?
LM: – Ja, det gjorde vi, men det tar jeg på min kappe! Det var første låta jeg hørte med Magnum, og på de første øvingene vi gjorde i fjor, ble jeg helt fanboy og tryglet de andre om vi ikke vær så snill kunne ta inn «Just Like An Arrow»! Jeg sa det var den ene låta jeg måtte spille med de for å kunne dø med et smil om munnen. Og Tony lot seg motvillig overtale, vi spilte den vel 3-4 ganger.
– Men deres største hit er «Start Talking Love», som dere ikke har spilt siden 1988-89 – med unntak av på 20-årsjubileet for «Wings Of Heaven i 2008 da dere spilte hele skiva.
TC: – Jeg hater den låta, og det er vel hovedgrunnen til at vi ikke spiller den! På den tida var vi på et stort plateselskap, som maste konstant på at vi måtte ha en hitsingel, vi måtte bli spilt på radioen, vi måtte lage en kommersiell poplåt for å tekkes massene, vi måtte selge to millioner skiver! Så jeg følte meg nærmest tvunget til å skrive en slik type låt, og selvsagt ble den sluppet på singel og promotert og spilt på radio og MTV. Jeg var alltid på kant med plateselskapene våre på den tida – de ville alltid at vi skulle være noe som vi ikke var. Jeg lot meg lede en periode, og vi fikk noen Topp 20 eller Topp 30-hits, jeg vet ikke helt. Men etterhvert fikk jeg helt avsmak på hva vi dreiv på med. Vi ble presset til å gjøre noe av et selskap som ikke har peiling på hva Magnum handler om, de var kun interessert i å tjene penger, og det er ikke slik man skal lage musikk. Til slutt hoppet vi av den karusellen, og siden har vi ikke hatt det problemet.
– Er det noen av deres album som du føler er oversett av fansen? Skiver som ikke har fått den oppmerksomheten de hadde fortjent?
TC: – Ja! Jeg synes «Rock Art» var meget bra. Produsent Stephen Harris gjorde en strålende jobb, men jeg føler at den ble ødelagt i mastering’en i Abbey Road Studios. Den hadde vært så utrolig mye bedre om noen andre hadde mastret den skikkelig. Men den har noen knallbra låter, Bob synger meget bra, og vi spiller bra. Så ja, den føler jeg ble ignorert.
– Problemet var vel like mye at den ble utgitt sommeren 1994, da verden kun ville høre på band fra Seattle.
TC: – Ja, det har du rett i. Med ett var det ingen som var interesserte i band som hadde eksistert mer enn fem år, haha!
– I motsatt ende av skalaen, er det Magnum-skiver som du pr i dag virkelig ikke er stolt av?
TC: – Nå hører jeg ikke så ofte på våre eldre skiver, men det er fordi nesten alle høres litt dvaske ut i mine ører – det er kun de fire nyeste som jeg pr i dag er fornøyd med, fordi lyden er så mye bedre, låtene er bedre, og vi spiller bedre. Der har jeg ingenting å klage på. Når jeg hører på eldre skiver som «On A Storytellers Night», så låter de heller svake. Og hvis det er én skive som jeg gremmes over, så er det «Wings Of Heaven», og det er til dags dato vår mestselgende skive! Alle ser så sjokkerte ut når jeg sier det, men lyden på den skiva er så… 80-talls! Hør på skarptromma for eksempel! «Wings Of Heaven» representerer ikke hva Magnum står for, og jeg fatter ikke helt hvorfor så mange fans er så begeistret for akkurat den skiva.
 
– Tekstmessig var dere kanskje et fantasyband i starten, men du har veldig mange tekster som er basert på historiske begivenheter. Leser du mye historie for inspirasjon?
TC: – Jeg er kanskje gammel nok til å huske mange av de begivenhetene…
– The Maginot Line…?
TC: – Jeg er ikke gammel! Haha! Men både min bestefar, min far og min onkel ble alle skadd i krig, og de fortalte meg historier fra begge verdenskrigene som gjorde voldsomt inntrykk på meg. Noen av disse historiene har dukket opp i tekstene, kanskje ikke nøyaktig, men slik jeg husker de ble fortalt meg som guttunge. Jeg husker spesielt en historie min far fortalte meg fra skyttergravene, da en granat havnet like ved siden av ham og gikk av. De fleste rundt ham ble drept, men han overlevde – og bestevennen hans satt ved siden av ham med øynene åpne, men faren min skjønte likevel at han var død fordi han hadde sand i øynene uten å blunke. Det bildet brukte jeg i en tekst, selv om jeg følte at det kanskje ikke burde foreviges i en låt, det var for grotesk og for realistisk. Etter å ha forklart det for Bob og diskutert det, lot vi det være sånn. Nå husker jeg ikke helt hvilken låt det var…hmmm…
– Kan det ha vært «Unwritten Sacrifice» fra forrige skive «Escape From The Shadow Garden»?
TC: – Takk! Ja, det var det! Men jeg liker å få inn et perspektiv fra virkeligheten, jeg synes ikke krig skal romantiseres som noe nobelt og ærefullt.
 
– Hvor gammel var du da du begynte å spille gitar, og hvem inspirerte deg da?
TC: – Jeg fikk en gitar av mine foreldre da jeg var 9-10 år gammel, men brukte den bare som et leketøy inntil min mor truet med å selge den til noen som faktisk ville bruke den til å spille på. Da var jeg kanskje 14. Jeg hadde mange gitar-LPer, men det var nok ikke en konkret person som inspirerte meg, det var mer lyden av gitaren, selv om jeg hørte mest på bluesfolk som Buddy Guy og hans like. Alt man hørte av britiske artister var skikkelig glattpolert, mens de amerikanske bluesartistene kom til England og spilte inn skivene sine live i studio. Det låt mye råere, selv om det rent sonisk låt grusomt – men det var ekte!
– Er det noen av de yngre gitaristene som du beundrer og har lært noe fra?
TC: – Absolutt, man blir aldri for gammel til å lære, og det er hundrevis av fenomenale gitarister der ute, selv om jeg ikke kan nevne en eneste – men jeg er interessert! De fleste 15-årige gitarister spiller i dag fletta av de beste fra 60-tallet, de er så teknisk dyktige at det er helt sykt!
 
– Dere avslutter turneen i april – noen flere planer for året? Ingen flere jubileumsturnéer i anledning at f.eks debuten er 40 år i år, eller at «Wings Of Heaven» er 30?
TC: – Nei. Jeg ville aldri gjøre den 20-årsturnéen i 2008 engang, men ble overtalt etter at en tilsvarende «On A Storyteller’s Night 20»-turné ble en suksess. Men det er ikke noe jeg liker å gjøre – da må vi liksom spille de svake låtene på skiva også!
– Men markedsføringsfolka deres elsker vel jubileer.
TC: – Nettopp. Men markedsførere bør ikke få diktere kunst.
– Så hvor lenge ser du for deg at Magnum kan fortsette? Både du og Bob har passert 70 nå…
TC: – Hva!? Hvordan våger du?! Det er det frekkeste! Haha!
– Ja, ikke sant, hva så, både Chuck Berry og B.B. King holdt på til de var godt over 80.
TC: – Nettopp! Jeg ser for meg at vi fortsetter til det gror mose på oss, så fremst vi er fysisk i stand til det. Så lenge vi fortsatt er kreative og brenner for dette.
RB: – Ja, du våger ikke trekke deg tilbake nå, jeg og Lee har for faen ikke meldt oss på for å gjøre dette i noen få måneder, vi ser for oss 10-15 år frem!
TC: – Hehe. Skal bli!


Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2018