Magnum – Bob Catley kjøres til veggs

Engelske Magnum har forsyne meg holdt det gående i 40 år nå, og kom i høst ut med sitt 16. studioalbum, med tittelen «On The 13th Day». Vi tok i den anledning en prat med den joviale vokalisten Bob Catley, og fikk samtidig lokket ut av ham historiene om hvordan han nesten ble den nye vokalisten i ikke bare Rainbow, men også i Black Sabbath.

Tekst Geir Amundsen | Foto Geir Amundsen & Anne-Marie Forker

– Sir Robert of Catley! Gamle bardun! Står til?
– Haha, jo takk, strålende, og du selv?
– Aldeles utmerket, min gode mann! Vet du, en av mine aller første klubbkonserter var med akkurat Magnum, med debutantene Kingdom Come som supportband, i Oslo i april 1988.
– Ah, ja stemmer, på «Wings Of Heaven»-turneen! Det var en fin tid!
– Men siden har dere så vidt jeg vet ikke satt deres fot i Oslo. Det er snart et kvart århundre siden.
– Det har du nok rett i. Jeg vet vi har spilt i Oslo et par ganger, men det er lenge siden nå. Men vi har spilt i Trondheim flere ganger enn i Oslo, for vi fikk høre at det var Norges rockehovedstad.
– Eller Norges svar på Birmingham. Den største byen midt i landet, full av breiale gærninger, og hjemsted for flere av landets største band.
– Haha, akkurat! Men vi har hatt det fantastisk der, flotte konsertsteder og bra publikum. Nå har vi ikke spilt i Norge på flere år, dessverre.
– Og ikke på kommende turne heller. Men svenskene får stadig besøk.
– Ja, sånn er det, vi skulle gjerne spilt overalt hvor vi har fans, men det er ikke opp til oss. Jeg hater å komme med unnskyldinger, men hvis det ser ut til at det blir underskudd for oss å reise et sted, så kan vi rett og slett ikke gjøre det. Vi skal lønne de som jobbe for oss, og må prioritere de jobbene som holder bandet gående. Vi skal gjøre noe som heter Sweden Rock Cruise snart, i begynnelsen av oktober. Jeg vet ikke helt hvor den går, (Stockholm til Åbo) men der ventes det både nordmenn, svensker, dansker og finner, så det bør bli et par heftige dager. Jeg vet ikke helt hva vi kan forvente oss, men jeg gleder meg!

– Dere kommer med ny skive i disse dager –  «On The 13th Day». Jeg fikk den i postkassa for en time siden, så jeg har dessverre bare fått hørt på den èn gang.
– Okay. Er den noe tess, da?
– Førsteinntrykket? Det låter umiskjennelig som Magnum!
– Det er en ganske rocka skive til oss å være, den roer seg vel ikke ned før på spor 8, som er den første balladen.
– Det var tre låter som skilte seg ut for meg på den ene gjennomhøringa. Åpninga «All The Dreamers» antar jeg vil bli første låt på konsertene på denne turneen også?
– Ja, det er en låt som tekstmessig er rettet mot Magnums tilhengere opp gjennom årene – de som kommer til konsertene, lytter til musikken og har den felles troen på rock’n’roll. De er The dreamers.
– En ny «Sacred Hour», på en måte?
– Ja, det kan du godt si! Den handlet om den hellige timen vi har på scenen sammen med fansen, i en felles hyllest av musikken, som en seremoni. Og ja, «All The Dreamers» åpner konsertene våre, og har fått en knall respons, vi har gjort den et par ganger allerede.

– Og engelske radiostasjoner burde tvangsfores med «So Let It Rain».
– Det er første singelen på skiva, og den mest poppa og lystige låten. I ganske stor kontrast til noen av de andre, lyrisk dystrere låtene, men det er sånn det bør være. «So Let It Rain» handler om å ta kontroll over sitt eget liv, lære av egne feil – ‘sleng hva du vil i trynet på meg, la det regne, jeg kommer meg på beina igjen, uansett!’ Veldig ukuelig optimistisk, og den har fått endel spilletid på radio i det siste.
– I kontrast er kanskje «Dance Of The Black Tattoo» noe av det dystreste og tyngste jeg har hørt fra Magnum, noensinne. 
– Ja, teksten der maler frem noen helt forferdelige bilder over et veldig tungt riff. En anti-krigslåt, som vi ofte har med på våre skiver. Det er en linje som går ‘Your diary’s empty, No words to read’, for det var helt horribelt i fronten. Soldatene klarte nesten ikke å skrive noe i dagboka si, for det var for jævli til å sette ord på det.
– Hva er selve ‘the black tattoo’?
– Det er den faste, tunge rytmen fra èn skarptromme, som trommeslageren slår på når soldatene går til angrep. Det er ‘the black tattoo’. Men det er en ganske fengende låt, til tross for sitt mørke innhold.

– Er det andre låter du vil trekke frem som du er særs fornøyd med?
– Ja, «Shadow Town», som muligens blir neste singel. Det er en rask rocka låt, som handler om de økonomiske problemene som rammer småbyene spesielt for tida. De små familiebedriftene stenges i hovedgatene, og står med gråpapir foran vinduene istedet for yrende handel med kunder. Det virker som om folk handler på internet istedet, for det er så mye billigere der. Her hvor jeg bor, i Tamworth, er det helt forferdelig nå. Det pleide å være et livlig sentrum, men nå har alle stengt og det er bare de store shoppingsentrene i utkanten av byen som gjør det bra. Men småbyenes sentrum dør ut. Skyggebyen.
– Kommer dere til å spille mange av disse låtene på kommende turne? Dere er jo ikke kjent for å flyte på gamle laurbær.
– Ja, vi kommer til å åpne med «All The Dreamers», og antagelig også «Dance Of The Black Tattoo», som bør være et monster på scenen – vi kan synkronisere lysene med rytmen, og det er masse symfoniske partier der, vi kan pøse på med røyk og gjøre det skikkelig stemningsfullt for publikum – jeg gleder meg allerede til å synge den live! Vi gjør kanskje også «Blood Red Laughter», og en ny låt som heter «Putting Things In Place», en trist ballade som jeg må lære meg å synge uten å begynne å grine – som det følelsesmennesket jeg er! Den handler om en kvinne som har mistet mannen sin, og hvordan hun sliter med å takle det – hun går bare hjemme, tørker støv, flytter på ting og ser på bildet av ham. Veldig sørgelig, men en vakker melodi med et nydelig pianostykke inni der.

– Kommer dere til å plukke frem noen eldre låter som dere ikke har gjort på lenge?
– Ja, det har vi snakket om! «Days Of No Trust», «Rockin’ Chair» og «The Spirit» har vi ikke gjort på lenge. Og så kommer vi til å plukke frem igjen en låt fra «Sleepwalking» som heter «The Flood».
– Ah! Min favoritt fra «Sleepwalking»!
– Min og! Den handler om hvordan indianerne i Amerika ble behandlet – jaget vekk, massakrert og satt i reservater. Teksten spør ‘Hvordan kan dere behandle oss slik – vi er ikke dyr, vi er mennesker vi også.’ En massiv episk låt som jeg gleder meg til å gjøre på scenen igjen.
– Er det noen av klassikerne som dere aldri kan droppe fra setlista?
– Javisst. «How Far Jerusalem», «Les Morts Dansant», «Kingdom Of Madness» og «Vigilante» kommer vel alltid til å være grunnsteinene i setlista vår. Vi driver og komponerer setlista for kommende turne nå, og vi skal gjøre trettito konserter, men antagelig er det over altfor fort for min del. Det blir greit å komme hjem i tide til jul da!

– Som vanlig er alle låter og tekster skrevet av gitarist Tony Clarkin, og han har produsert skiva. Er Magnum et musikalsk diktatur, eller har dere fire andre noen innvirkning?
– Tony skriver alle låtene, og det synes vi andre er helt greit, for vi lager ikke låter – ikke så bra låter som det han gang på gang kommer opp med, ihvertfall! Men jeg er med på arrangementet på låtene, og utvelgelsen. Tony kom med 36 låtidéer til «On The 13th Day», som han og jeg gikk igjennom sammen. Noen fungerte og andre ikke, så de ble dyttet til side. Og så har vi jobbet mye med å finne riktig toneart for å passe min stemme best mulig. Vi jobber også sammen om refrengene, og når vi har funnet noen ord der, jobber han videre med temaet, og skriver teksten ferdig. Til slutt hadde vi kuttet det ned til seksten fullstendige låter som jeg skulle synge. Likevel fortsatte vi å jobbe med arrangementene inntil det var på tide for resten av bandet å komme i studio og spille inn sine deler. Vår trommis Harry James er tilbake i bandet på heltid nå, siden Thunder nesten ikke gjør noe annet enn en julekonsert og en festival i ny og ne. Han spilte inn alle trommesporene på fire dager. Så legger Al Barrow på bassen, og til slutt glaserer Mark Stanway kaka med sine keyboards. Så ja, i prosessen fra skisse til ferdig låt føler jeg at jeg bidrar mye, selv om Tony kommer med grunnideene. De første tre månedene er det bare Tony og meg som jobber med hans låtideer.

– Har det hendt at du har hørt på noen av ideene som han har vært entusiastisk for, og sagt ‘Ærlig talt Tony, dette låter søppel!’ 
– Hahah – et par ganger kanskje, men ikke ofte! Da sier jeg heller at den ikke funker så bra, men at den låten høres mye bedre ut! Men i 90% av tilfellene deler jeg hans entusiasme og er sugen på å jobbe videre med det han presenterer meg – han er flink til å skille ut søppellåtene selv! Han liker ikke dårlige låter han heller, og vi må jo begge like låtene for at de skal ende opp på skiva, ellers blir ihvertfall ikke sluttresultatet bra. Det er altfor hard konkurranse der ute til at vi kan gi ut en skive med halvbra låter, så vi gir oss ikke før vi føler at hver eneste låt er glimrende.

– Siden Magnum kom sammen igjen i 2001 har dere vært veldig aktive og gitt ut ny skive nesten annethvert år. Er din solokarriere på is for tida? Du ga jo ut seks soloskiver i perioden 1998 til 2008.
– Ja, jeg har ikke tid til det nå. Jeg har gitt Frontiers (plateselskapet) beskjed om at jeg har ikke anledning til å jobbe med andre folk mens jeg er så travelt opptatt med Tony. Magnum er for viktig for meg til å ikke fokusere fullstendig på å gjøre det best mulig for bandet. Så kanskje jeg tar solokarrieren opp igjen i fremtiden en gang, det fungerte parallelt for noen år siden, men ikke nå.

– Men du er stadig involvert i det stjernespekkede Avantasia-prosjektet?
– Ja, jeg fikk nylig tilsendt noen låter som jeg skal synge på til neste års Avantasia-skive.
– Pussig, du er den andre jeg intervjuer denne uken som sier det.
– Åh? Hvem var den andre?
– Joe Lynn Turner.
– Jøss. Men Tony har ikke noe imot at jeg sysler med Avantasia i ny og ne, han er tvert imot stolt og oppmuntrende, spesielt siden det ikke er noe som tar mye tid på bekostning av Magnum, som en parallell solokarriere gjør.

– Til slutt må jeg be deg bekrefte eller avsanne et par høyst interessante historier om deg som jeg akkurat har kommet over.
– Hmmm, spennende! Spør i vei!
– 1. Er det riktig at du nesten endte opp som vokalisten i Rainbow?
– Ja, det stemmer faktisk. Men dette var helt i starten av Magnums karriere, og vi var på en turne i Storbritannia sammen med David Coverdales Whitesnake, mens han spilte med Bernie Marsden og  Micky Moody. Jeg og David kom godt overens, og en dag fortalte han at han hadde snakket med Ritchie Blackmore som var på utkikk etter ny vokalist, for Ronnie Dio hadde slutta, eller fått sparken, jeg vet ikke. Men vi ble introdusert for hverandre, og jeg ble tilbudt jobben. Jeg snakket med Tony om dette og spurte ‘Hva tenker du hvis jeg hopper av og blir med i Blackmores band istedet?’ Da hadde vi akkurat gitt ut debuten vår «Kingdom Of Madness» og var på vår første større turne. Tony syntes det fikk bli helt opp til meg og lovte å støtte meg uansett. Men etter litt betenkningstid måtte jeg følge hjertet mitt og bli hos Magnum som jeg hadde startet med Tony 6-7 år tidligere, istedet for å bli Blackmores lydige disippel. Så jeg svarte ‘Tusen takk, men nei takk, jeg blir hvor jeg er.’ Og hvor lenge hadde jeg vart i Rainbow med Blackmore uansett? Når Ronnie Dio kan bli sendt på dør etter et par år, hvor lenge varer Bob Catley? Spesielt siden Ronnie Dio skrev alle tekstene og komponerte sammen med Blackmore, der har ikke jeg like mye å bidra med. Mens jeg visste at samarbeidet med meg og Tony kom til å forbli bunnsolid, basert på ekte vennskap i tillegg.
– Og Graham Bonnet, som fikk jobben, varte vel bare ett års tid.
– Ja, ikke sant? Istedet har jeg nå hatt en førti år lang karriere med Magnum, med fantastiske låter og fantastiske fans, så i ettertid tror jeg at det var en klok beslutning å takke nei, istedet for å kaste bort alt for noen måneder eller et par år i rampelyset med Rainbow.

– 2. Det ryktes også at du på et tidspunkt var aktuell for Black Sabbath.
– Ja visst. Dette var på begynnelsen av 80-tallet, vi hadde gitt ut «The Eleventh Hour», men den gjorde det ikke så bra som vi hadde håpet. Plateselskapet var ikke så interesserte i oss lenger, og Tony ble veldig syk og klarte ikke å turnere. Vi gjorde faktisk noen konserter uten Tony, Laurence Archer steppa inn på gitar, men det ble selvsagt ikke det samme. En forferdelig epoke for bandet, dette må ha vært ’83-’84 – vår trommis Kex Gorin slutta, og Mark Stanway begynte å spille med Phil Lynott’s Grand Slam sammen med Laurence. Så jeg trodde det var over, vi hadde egentlig ikke noe band lenger, og jeg begynte dermed å se meg om etter andre å synge med. Vi delte management med Black Sabbath, og de trengte også ny vokalist etter at Ozzy Osbourne hadde slutta (du mener vel Ian Gillan, Bob!) …men det funka ikke!
– Nei, jeg har store problemer med å forestille meg deg synge «Iron Man» eller «Symptom Of The Universe»! Dio-materialet derimot kunne sikkert passa deg.
– Det er mulig, men det var ikke ment å skje. Uansett kom Magnum sammen igjen like etterpå. Vi splitta jo aldri, vi bare var inaktive i noen måneder. Mark Stanway kom tilbake, vi fikk ny trommis, og  begynte å jobbe på skiva som virkelig reddet karrieren vår. «On A Storytellers Night» ble det største albumet vårt, ga oss et mye større publikum, og det er mange fans’ favorittalbum fortsatt.

– Hva er ditt eget favorittalbum da, bortsett fra denne nyeste?
– Jeg er glad i alle skivene våre, jeg har egentlig ingen spesiell favoritt. Det er derimot enkelte skiver som ikke helt fungerte. «Goodnight LA» for eksempel, det var en dårlig ide! Å dra til USA og spille inn skive med Keith Olsen virket som en kjempeide der og da, men i ettertid kom det ikke noe positivt ut av det. Det er riktignok noen knallbra låter der, som «Born To Be King», og «Rockin’ Chair» er ikke så verst. «Heartbroke & Busted» er ganske bra. Men Polydor insisterte på at Tony måtte skrive noen låter sammen med disse amerikanske låtskriverne , noe jeg aldri så poenget med, det var ikke låtmaterialet vårt som var problemet. Og vi kunne likegjerne spilt det inn i England på utstyr vi var vant med, for halve prisen, tro du meg. Så vi hadde det kult i California, men enkelte av låtene ble altfor amerikanske, de høres ikke ut som Tonys låter engang.
– Så dette var plateselskapets måte å få dere til å slå igjennom i USA?
– Ja, og det skjedde ikke, fordi Keith Olsens management ville overta ansvaret for oss i statene, noe vårt daværende management selvsagt ikke gikk med på. Så det ble mye kaos, og skiva ble til slutt ikke utgitt i statene engang, så hva pokker var da poenget? Og vi kom tilbake til England og ble slaktet for å låte amerikanske og glatte, og vi mistet masse fans som trodde at vi hadde tatt en Def Leppard. Du vet, ‘So long suckers, we’re off to America!’ Så det gjør vi ikke igjen, vi er fornøyd med å være 100% europeiske nå!

– Oki Bob, takk for praten – har du noe mer på hjertet?
– Ja, til våre norske fans: Keep rocking! Og vi håper dere får sjansen til å komme og se oss på denne turneen, og at dere liker musikken vår fortsatt.