Lou Gramm | Juke Box Hero – My Five Decades In Rock’n’Roll

Triumph

Når skal rockere skjønne at barndommen deres svært sjelden er særlig interessant for fansen å lese om? Lou Gramms selvbiografi er bare på drøye 200 lettleste sider, og han begynner ikke i Foreigner før rundt side 50, de gir ut sin første skive rundt side 70, og han slutter i bandet på side 136. Altså drøyt seksti sider om det første bandet siden The Beatles som hadde alle sine åtte første singler inne på Billboard-lista. Shadow King, det kriminelt ignorerte bandet han startet sammen med Vivian Campbell, blir avspist med en halv side. De ga riktignok bare ut en (knallbra) skive og spilte en konsert før de havarerte, men dette var en epoke i Gramms liv som jeg hadde gledet meg til å lese om.

Så må han plutselig på rehab – frem til dette punktet har vi hørt minimalt om noe rusmisbruk – hvor han møter Jesus, og det er naturlig nok ikke så veldig saftig å lese om en tørrlagt kristen sanger resten av boka; vi får litt om hans kamp for å holde seg nykter, om samholdet med familien og om hjernesvulsten som holdt på å gjøre kål på mannen på slutten av 90-tallet. Og unøyaktighetene florerer – Gramm klager over at produsent Mutt Lange under innspillingen av Foreigners klassiske «4», prøvde å få ham til å høres ut som Def Leppard – et band som på det tidpunktet ennå ikke hadde gitt ut «High ‘n’ Dry». Og Leppard-gitarist Vivian Campbell blir omtalt som den kjente gitaristen fra bl.a Thin Lizzy – et band han såvidt turnerte med i 2010 – tjue år etter det kortvarige samarbeidet med Gramm. Og Gramms debutskive het «Ready Or Not», ikke «Midnight Blue».

Hele boka er skrevet som om leseren vet null og niks om Lou Gramm og Foreigner fra før, men jeg kan ikke si at jeg har lært veldig mye nytt eller blitt mye bedre kjent med Louis Grammatico. Og man stusser jo når forfatterne i bokens krediteringer oppgir Wikipedia som en av kildene. Enkelte festlige anekdoter er det jo (som da de uvitende ble hyret inn for å spille for et splitter nakent publikum på en nudistkoloni), men boka kunne med fordel ha vært dobbelt så lang og dobbelt så grundig. Grei tidtrøyte for en kveld med de første fem Foreigner-skivene som soundtrack.

3/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 01.05.2013