Kip Winger – I det progressive hjørnet

En av rockens hardest arbeidende musikere er utvilsomt Kip Winger, som i tillegg til nye skiver og konserter med både Winger og som soloartist, også har funnet tid til å skrive klassiske stykker. Vi tok en lang prat med Duracellkaninen en time før han gikk på scenen i Oslo, med kun en kassegitar rundt halsen.



Tekst & foto Geir Amundsen

– Hei igjen Kip! Vi snakka såvidt i Milano i mai da dere spilte på Frontiers-festivalen, før nye Winger-skiva «Better Days Comin'» var utgitt.
– Ja, stemmer det! Det var en ganske tøff gig for oss, siden det var første gang vi brukte Donnie på gitar.
– Ja, jeg lurte på hvor dere hadde gjort av John Roth da? Og hvem var det som steppet inn for ham? De fleste i salen trodde det var en roadie!
– John har vært opptatt med Starship siden i vår, og Mickey Thomas er veldig bestemt på å ha med John på alle konserter de gjør. Så vi har brukt Donnie Smith på de fleste konserter siden. Og Milano var hans første show, så han var nok dritnervøs da. Han er en erfaren musikerkompis fra Nashville som egentlig spiller countryrock, men han har gjort en strålende jobb som vikar for John!

– Men la oss snakke litt om den nye skiva deres! Jeg vil påstå at det er muligens Wingers sterkeste, og den mest varierte. Følte du det slik selv da den var ferdig?
– Jeg prøver bare å gjøre det så bra og solid som jeg kan. Jeg er veldig fokusert på å ha så høy kvalitet som mulig, på både låtskrivinga, fremførelsen og produksjon. Jeg vil at vi stadig skal bli et bedre band og gi ut stadig bedre skiver, ikke bare kjapt spille inn noen sammenraskede låter. Noen band jobber ikke med skivene sine lenger, de bare gir ut noen låter – teknologien har gjort det så enkelt å spille inn musikk nærmest hvor som helst, men jeg er av den gamle skolen. Jeg vil jobbe i et ekte studio! Og jeg føler at denne skiva har noen virkelig knallbra låter. Og ikke minst liker jeg lyden bedre enn på noen annen skive vi har gjort.
– Ja, definitivt! Jeg leste for et par år siden at du gikk med planer om å remikse de to første skivene og gjenutgi de?
– Det er noe jeg virkelig har lyst til å få gjort, ja. Jeg har de originale mastertapene, så det er bare snakk om å finne tid. Men det kommer!
– Så hvordan vil du beskrive «Better Days Comin'» for de som ikke har hørt den enda? En fortsettelse fra dere dere slapp med «Karma» fra 2009, eller mer som de første skivene?
– Jeg vil spesifikt beskrive den som en Best Of Winger, med bare nye låter! Den er en miks av alle de beste elementene våre, med bedre lyd og bedre låter. «Karma» var et vendepunkt for oss. Vi måtte gjøre noe etter «IV», som var på ekstremt høyt musikalsk nivå, men det var ikke så mange som tok den. Det var nesten bare andre musikere som skjønte hva vi ville med den skiva!
– Den var veldig progressiv sammenlignet med de tre første skivene.
– Ja. Og det var hva jeg trodde var bandets fremtid. Men vi har nå engang blitt stemplet som et 80-tallsband, og de fleste av fansen fra den epoken likte ikke «IV». Dermed ble «Karma» et slags kompromiss – vi ga fansen litt mer av det de ville høre fra oss, selv om vi satte våre egne preferanser i høysetet. Og «Karma» har mange grisebra låter – «Stone Cold Killer» er en av mine absolutte favoritter noensinne. Men «Better Days Comin'» representerer perfekt hva Winger står for anno 2014.
– Enig. Jeg anmeldte den til vårt forrige nummer og ga den en 5/6-score.
– Nei og nei – bare fem?!? Haha… hva trakk ned?
– Sekseren er forbeholdt udødelige tidløse klassikere, det er nærmest umulig å vite om det er noe slikt du har foran deg, når du har en uke å lytte på før deadline…
– Kjøper den! Du får skrive en oppdatert anmeldelse til neste nummer, haha!

– Jeg intervjuet Reb (Beach, gitar) for et par år siden. Han sa bl.a. at dere to lager de fleste låtene ved at han kommer opp med riff som han ikke aner hva han skal gjøre med, og du forandrer riffene til fiks ferdige sanger.
– Det er ganske riktig. Jeg kan kanskje ha en grunnide eller en taktart, og han bare øser ut riffs fra øverste hylle. Så har jeg styringa på arrangementer og produksjon derifra. Jeg gjør sikkert 90% av melodilinjene, og 70% av tekstene – men får input og forslag fra de andre.
– Hvor mye bidrar John?
– Han kom opp med tre av låtene på «Better Days Comin'». Han og jeg skrev «So Long China» utifra et riff som Reb hadde kommet med, vi skrev «Storm In Me» og «Be Who You Are, Now».
– «So Long China» er muligens min favoritt, ved siden av «Tin Soldier» – fantastisk låt! Hva kan du fortelle om den? Den er ekstremt ulikt det folk forventer fra Winger.
– Ja, men alle i bandet er fans av 70-talls progrock, vi elsker band som Yes og Jethro Tull og King Crimson. Denne gang gikk vi bevisst for det progressive, vi ville lage en progrocklåt! Låta startet med introen, et pianoriff jeg kom opp med, som går i 4/4, og Reb la på dette intrikate gitarmønsteret som går i 5/4 som Rod (Morgenstein, trommer) kastet seg på. Ellers bare kopierte vi Yes! Vi resonerte ‘Hva ville Yes gjort her?’. Og melodilinja er veldig inspirert av King Crimson, nærmere bestemt «Matte Kudasai» fra «Discipline»-skiva.
– Litt påfallende at den hardeste, kjappeste Wingerlåta noensinne, «Rat Race», ble valgt som første singel?
– Er den det? Tja, når du sier det så! Men jeg tror grunnen til at den var første låt ut, var fordi det var den videoen vi var først ferdig med. Vi har nå videoer ute til fire av låtene. jeg mente at vi burde ha kjørt frem «Queen Babylon» først, men videoen til den var ikke ferdig før nå i forrige uke. Men det fungerte bra med «Rat Race» og!

– Har dere avsluttet turneen for skiva nå, siden du er her i Oslo på egen hånd?
– Nei, vi fortsetter senere i høst, vi avslutter før jul i Japan. Det er mulig det blir noen konserter i januar også. Grunnen til at jeg turnerer solo nå, er fordi Reb er opptatt i studio med Whitesnake for tiden. Jeg skal prøve å få skrevet noen låter til neste skive også mens han er opptatt.
– Så hva er neste skive på din agenda nå? Tenker du å gi ut ny soloskive, eller er det fokus på neste Winger-skive allerede?
– Jeg har låtene til en soloskive klare! Eller, ikke ferdige låter, men massevis av gode grunnideer som jeg kan jobbe videre med. Jeg må bare finne ut hvordan jeg vil arrangere de. Jeg gjør stadig akustiske solokonserter som denne i kveld, og da kan det være greit å arrangere låtene for 12-strengers gitar slik at jeg faktisk kan spille de uten et band i ryggen. På en måte er det vanskeligere å lage soloalbum, fordi jeg føler jeg har truffet så jævli bra med de første soloalbumene – og det neste må dermed være enda bedre. Så jeg tenker veldig mye på det, jeg er skikkelig stressa!
– Men det er da seks år siden «From The Moon To The Sun» – da har du ikke stresset så veldig mye!
– Den kom i 2008, ja. Jeg må bare bruke den tiden som trengs.
– Men dere kommer ikke til å bruke fem år på et nytt Winger-album, slik dere gjorde fra «Karma» til «Better Days Comin'»?
– Det tør jeg ikke love, vi er alle fire veldig travle. Det som er viktig, er at skivene skal tåle tidens tann. Om fem år er «Better Days Comin'» fortsatt ei veldig bra skive. Jeg kunne uten problemer pumpet ut en ny skive hvert eneste år, men hva er poenget hvis de alle stinker?
– Så du har ikke rigide tidsfrister fra plateselskapet å forholde deg til?
– Haha, nei det skulle tatt seg ut! Jeg sier ifra til Frontiers når vi begynner å bli ferdige, og de lar oss jobbe i vårt eget tempo! Jeg signerte for Frontiers i 2000, og sa da klart ifra at jeg vil aldri la utenforstående diktere hvordan jeg skal jobbe med musikken min, aldri igjen! Jeg gjennomgikk det med Atlantic på 90-tallet.
– Føler du at noen av de tre første skivene ikke var helt ferdige da de ble utgitt?
– Ja, den andre! («In The Heart Of The Young») Så definitivt!
– Hva var problemet, mener du? Miksen?
– Ja, miksen var forferdelig! Den låter kanskje ikke så ille, men det er utrolig mye jeg ville gjort annerledes. På den tida var vi på samlebåndet av 80-tallsband som bare ble pøst ut på markedet så fort som mulig, og vi måtte bare gjøre det så bra vi kunne innen fristen, for da ble det utgitt uansett om det var ferdig eller ikke! Du hører enorm forskjell på «Pull», for da hadde jeg brukt den tiden jeg trengte, og det ble en ti ganger så bra skive som forløperen.
– Ja, jeg husker jeg fikk helt bakoversveis første gang jeg hørte «Pull» – bare ‘Wow, er dette Winger???’
– Det var da jeg lærte hvordan man skal lage et album! Mike Shipley, som jobbet med oss på den skiva, er den dyktigste studioteknikeren jeg noengang har møtt.

– De fleste band som har holdt det gående siden 80-tallet og lenger, gir nå tilsynelatende bare ut skiver for å ha et påskudd til å turnere – hvis de i det hele tatt gidder, siden nesten ingen kjøper CDer lenger uansett.
– Ja, ikke sant? De bare gir ut noe dritt, fordi de vet folk kun kommer på konserter for å høre de gamle låtene. Den nye CDen er bare ett av merch-produktene. Og det er jeg så kraftig uenig i. Musikk er det universelle språket – du kan virkelig røre ved mennesker med musikk! Så hvis du regner deg selv som musiker, så er det din forbanna plikt og jobb å skape noe som betyr noe! Det har blitt en sovepute for musikere at ingen kjøper musikk lenger. Jeg begynte aldri å skrive låter for å bli mangemillionær – det er noe jeg må gjøre, først og fremst for min egen skyld.
– Så hvordan føles det når… La meg omformulere det; Det irriterer MEG noe for grønnjævlig når folk slenger Winger i samme bås som puddelband som Poison og Danger Danger. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor enerverende det må være for deg! Winger var alltid totalt musikalsk overlegne de andre bandene fra den epoken!
– De som gjør det, er bare uvitende om hva Winger egentlig er. Det er sneversynte mennesker som ikke vil åpne sitt sinn for virkeligheten. Det er de som bare følger trendene, og liker det de blir fortalt de skal like.
– Har du noensinne tenkt ‘Faen, skulle ønske vi aldri hadde gitt ut «Miles Away»!’ ?
– Det var jo egentlig ikke en Winger-låt, det var vår daværende keyboardist Paul Taylor som skrev den, og vi spilte den inn mest for å være hyggelig mot ham! Og det er jo en bra låt, folk elsker den jo! Men problemet var ikke bare den låta, det var hele andreskiva vår. Det var feil album å gi ut da. Og jeg visste det på forhånd, jeg prøvde å stoppe den og tryglet plateselskapet om å gi oss mer tid til å skrive flere og bedre låter, og få mere tid i studio for å få den til å låte riktig. Men som artist har du ikke så mye du skal ha sagt mot Atlantics juridiske avdeling. Det er et veldig naivt album, det er enkelte låter der som grenser mot det stupide! Og da vi senere leverte et album som «Pull», var det for sent, skaden var allerede skjedd.
– Men dere hadde låter av ekstremt høy kvalitet på «ITHOTY» også, som «Rainbow In The Rose»!
– Joda, for all del, det er noen bra låter der også, ikke misforstå!

– Kan vi snakke litt om alle de andre prosjektene du har vært involvert i de siste årene? For et par år siden lagde du et klassisk stykke, «Ghosts». Er det utgitt på CD eller vinyl eller digitalt?
– Nei. Det ble innspilt i Steve Vais studio Digital, og det lå vel ute på nett en periode, men jeg fikk fjernet det nylig fordi San Francisco Ballet Orchestra skal spille det inn på nytt. Og da vil det bli utgitt på en CD du kan få kjøpt. Jeg har nylig ferdigkomponert et nytt klassisk stykke ved navn «Conversations With Nijinsky» som skal spilles inn på Skywalker Sound – dette skal gjøres skikkelig!
– Jeg har ikke hørt «Ghosts» og vet ikke helt hva jeg skal forvente – er det en utvidet halvtimes versjon av den treminutters låta ved samme navn fra «From The Moon To The Sun»?
– Ja, bortsett fra at nå er det med fullt strykeorkester. Versjonen på «From The Moon…» ble innspilt i Austin av en gruppe på syv personer. De gjorde en god jobb, men stykket ble skrevet for et fullt 30-manns orkester, så den nye versjonen er naturlig nok mye vektigere. Jeg skrev den som en ballett, San Francisco-balletten har fremført den i over fem år nå. Og den ble satt opp i Paris nå i juni.
– Var det første gang i Europa?
– Nei, den har blitt fremført i Hamburg og i London. Jeg er en heldig fyr!
– Så når regner du med at dette vil bli utgitt?
– Sommeren 2015, hvis alt går som planlagt. Det er fortsatt litt arbeid som gjenstår med det.

– I 2008 var du involvert i The Mob, som ga ut en selvtitulert skive hvor du spilte bass, produserte og hadde vært med på å skrive de fleste låtene. Men du var ikke listet som bandmedlem.
– Det var Reb som var sjefen for det prosjektet, etter et initiativ fra Frontiers. Han hadde med seg Timothy Drury (fra The Eagles og Whitesnake på keyboards), Kelly Keagy (fra Night Ranger på trommer og vokal) og Doug Pinnick (fra Kings X på vokal) og de prøvde å lage en skive, men klarte ikke å bli ferdige. De jobbet med den i månedsvis uten å komme i mål, så Frontiers ba meg steppe inn og hjelpe dem med å avslutte den.
– Som vanlig må du arrangere og gjøre ferdig Rebs låter?
– Ja, som produsent klarte jeg å få et overblikk over det de hadde stirret seg blind på. De hadde alle bitene, jeg måtte bare lime de sammen! Og det er noen riktig kule låter på den skiva.
– Ja, og Doug Pinnicks stemme gjør den så veldig annerledes enn de andre Frontiers-utgivelsene.
– Doug er helt fantastisk, alle elsker Doug Pinnick! Han er ikke så utholdende i studio da. Han gjør ett opptak av en låt, og så er han ferdig for dagen! Han jobber ikke 24/7 akkurat!
– Har du hørt hans nye prosjekt med George Lynch, KXM ?
– Nei, ikke enda, men tar det som en selvfølge at det er bra! Doug har verdens høyeste kulhetsfaktor!
– Tidenes minst etterlengtede comebackskive (ved siden av Tom Pettys kortlivede gjenforening av Mudclutch) må være Blackwood Creek – et band du hadde med brødrene dine i tenårene, men aldri ga ut skive med – før i 2009.
– Haha, joda! Det var først og fremst for moro skyld, jeg spilte sammen med brødrene mine i et band som het Blackwood Creek, og de maste i mange år om at vi måtte lage en skive. Det tok oss fire år å bli ferdig med den, innimellom alt annet jeg har gjort – det var ikke noen førsteprioritet hos meg! Jeg lagde den fullstendig på min egen fritid uten noen økonomisk kompensasjon. Men den ble ikke så verst. Låtene er bra og vi hadde fortsatt kjemien – «Nothing But The Sun» burde jo vært en hitlåt!
– Gjorde dere noen konserter etter at skiva kom ut?
– En. I Colorado. Men brødrene mine og gitarist Peter Fletcher kom ikke overens, så det blir nok ikke noe mer. Det var egentlig et mareritt for meg å være involvert i, for det er vanskelig å være kritisk mot din egen familie. Hvis du hører på basspillet på den skiva, så er det slik jeg egentlig er – jeg var vant til å spille i en trio, og det kreves noe helt annet av bassen med Winger. Men det var med Blackwood Creek jeg lærte meg min spillestil.

– Så hvem vil du trekke frem som dine fremste forbilder på bass?
– Mel Schacher fra Grand Funk Railroad. Dale Peterson fra James Gang, og Dennis Dunaway fra Alice Cooper.
– Dennis Dunaway ruler! I neste uke møter jeg forresten Billy Sheenan her i Oslo – neste nummer av NRM blir bassistnummeret!
– Billy er også helt rå! Spiller han her med Mr. Big?
– Nei, det er en bassklinikk, men Mr. Big kommer med ny skive i neste uke også. Hva har du å si om soloskivene dine? Du solodebuterte i 1996 med «This Conversation Seems Like A Dream». Hvordan oppsummerer du den?
– Den var fullstendig eksperimentell. Winger ble jo latterliggjort av Beavis & Butthead på MTV på første halvdel av 90-tallet, vi fikk ikke spillejobber lenger, så jeg flyttet opp i fjellene i New Mexico og gjorde totalt om på måten jeg skrev låter på. Jeg startet med blanke ark og begynte å eksperimentere med andre musikkstiler. Jeg ignorerte alle musikalske grenser og båssettingen, jeg ville lage musikk med masse perkusjon og uten skrikende vokal eller heavy metal-gitarer. Og det er en skive jeg står 100% for fortsatt. Den har blitt en slags kultklassiker blant de som følger solokarrieren min.
– Spiller du noen låter derifra i kveld?
– Jeg spiller «Steam», men ellers er låtene på den skiva veldig vanskelig å fremføre med kun en kassegitar, for det er så mange lag med gitarer og andre instrumenter på den.

– Hva med «Down Incognito»-skiva?
– Jeg hadde allerede begynt å gjøre akustiske sologigs da, med låter fra hele karrieren min, så den skiva var bare ment som en akustisk oppsummering. Jeg spilte den inn på under en måned. (Den er også utgitt under tittelen «Another Day»)
– Soloskiva «Songs From The Ocean Floor» kom i 2006.
– Det var en veldig mørk skive. Min kone hadde akkurat dødd (i en bilulykke), og jeg hadde skrevet musikken til de fleste låtene før hun døde, men skrev tekstene etterpå. Det var en forferdelig periode av mitt liv, og det resulterte i noen virkelig intense låter. Etter det flyttet jeg til Nashville hvor vi spilte inn «Winger IV».
– Til slutt har vi din foreløbig nyeste soloskive fra 2008, «From The Moon To The Sun».
– Det er en samling låter jeg hadde skrevet opp gjennom årene, i samarbeid med diverse andre musikere, først og fremst min tyrkiske venn Cenk Eroglu.
– Ja, hva skjedde med ham? Han var jo medlem av Winger en periode!
– Han og jeg er sjelebrødre, og jeg ville virkelig ha ham med i bandet, men det ble for vanskelig å få det til å fungere når han bor med familien på den andre siden av verden, i Istanbul. Men han er en utrolig talentfull fyr, og hvis jeg skal plukke en person som tenker mest likt meg selv musikalsk, så er det ham. Vi har en nærmest telepatisk forståelse av hverandre. Vi skrev noen fantastiske låter sammen, som «Every Story Told» og «Nothing» og «Reason To Believe». Jeg regner det som noe av det aller ypperste jeg noensinne har lagd.
– «Cross» og «Every Story Told» er nok mine to favoritter fra soloskivene dine.
– Takk takk! Jeg har prøvd å gjøre «Every Story Told» på disse akustiske solokonsertene, men den funker ikke så bra. Vi skrev aldri noe mellomparti på den, den bare sklir ut i dette merkelige lydskapet midtveis. Jeg får pønske ut en måte å gjøre den på.