Jon Bon Jovi | A Jon Bon Jovi Christmas

Island

Julen nærmer seg, og som vanlig er det nok av artister som ønsker å tjene noen ekstra kroner i den anledning, og i 2020 må man kunne ha forståelse for akkurat det. Jon Bon Jovi er en av de som har funnet det for godt å servere fansen en førjulsgave, i form av en digital EP med tre juletematiske coverlåter. Vi får Tom Pettys “Christmas All Over Again” fra 1992, Elvis Presleys «If I Get Home on Christmas Day» fra 1971, og endelig «Fairytale of New York», en hit med The Pogues og Kirsty MacColl fra 1987. Alt sammen hovedsakelig innspilt med akustisk gitar, piano, fiolin og perkusjon, som seg hør og bør. Så langt, alt vel – er så dette noe som kommer til å sette deg i julestemning og mane frem duften av granbar og ribbe?

Hør her, Jon. Jeg har vært fan av Bon Jovi siden 80-tallet, jeg har pinlig mange Bon Jovi og JBJ-skiver i samlinga (alt…!), sett Bon Jovi i konsert 7-8 ganger, og forsvarer ofte bandet ditt når musikkpolitiet går til frontalangrep. Det er ikke mange av oss, heller ikke i musikkpolitiet, som ikke står på bordet og kauker med av full hals når vi får servert «Living On A Prayer» på riktig volum med riktig promille. De siste 25 år, etter «These Days», har jeg vaklet i troen, for det har ikke vært mye å rope hurra for, men et og annet gullkorn har det kommet i form av en bra låt her og der. Etter at Richie Sambora forlot det synkende skipet i 2013 har det vært skikkelig trist å være Bon Jovi-fan, men jeg har stort sett prøvd å finne det positive i det du har gitt ut, Jon, til og med årets gjesp av en utgivelse, «2020».

Men dette… det kan bare ikke forsvares. Jon Bon Jovi var aldri den beste vokalisten i sitt eget band engang, bare den tredje beste etter Richie og Tico, og han har blitt stadig grovere i målet og holdt seg i det nedre registeret, i den grad at han vokalt nå minner mer om Bob Dylan enn om den unge JBJ. Men det er greit, det er nok av gamle helter som ikke lenger kan levere som de gjorde i glansperioden, men som klarer å tilpasse seg likevel. Jon Bon Jovi er ikke en av dem.

Fremføringen av disse låtene er noe av det mest pinlige, tannløse og skammelige jeg har hørt. Jeg blir oppriktig flau på Jons vegne, det er så halvhjertet gjennomført at det var vanskelig å ikke kaste seg over stopp-knappen på fjernkontrollen til tross for at herligheten ikke varer mer enn 12 minutter. Både Elvis, Tom og Kirsty ligger garantert og roterer i sine respektive graver nå. Hadde du eller jeg gått på scenen på en halvbrun karaokebule en tirsdagskveld i Tallinn og levert en vokal prestasjon på linje med det Jon gjør i «Fairytale of New York», hadde vi blitt buet ut og stoppet halvveis.

Hans pinglete versjon av Tom Petty-låta hadde jeg sikkert syntes vært ok om det var den 14-årige nabogutten og hans kompiser som hadde spilt den inn på gutterommet, men radbrekkingen av Elvis fortjener han grisebank for. Den er helt jævli, og gjør vondt å høre på. Likevel er den et sant mesterverk sammenlignet med avslutningen på denne EPen, for Jon har gjemt det verste til slutt – om du ikke har skrudd av etter de to første låtene. Det er en brutal voldtekt av The Pogues’ klassiker, hvor han både har endret på teksten, legger på en særs falsk irsk aksent (Som vår irske sjefsfotograf kommenterte: «Sounds as authentic as an American Riverdance reject dressed as a leprechaun vomiting into his pint of fake Guinness on St Paddy’s Day.») og kauker duett med seg selv. At dette har passert noe form for kvalitetskontroll nekter jeg å tro.

Skam deg, Jon Bon Jovi. SKAM DEG! Jeg setter på «Dry County» fra «Keep The Faith» og tørker nostalgitårene så lenge.

1/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 07.desember 2020

, ,