Vi mister legende etter legende for tida, virker det som, men heldigvis har vi noen igjen enda. Vi kunne mistet Joe Lynn Turner allerede i 2018, da han fikk hjerteinfarkt. Heldigvis gikk det bra, og når hans nyeste album «Belly Of The Beast» nå er klart, forteller han historien i melodisk form. Siden sist har han skiftet image, og tatt av seg den velkjente parykken, og fremstår nå som en gjenfødt musiker med beina godt plantet på jorda, men et album fylt av tekster der han hudfletter det meste som er galt med verden, og enda litt til. Undertegnede var på tur sammen med Turner og The Jan Holberg Project over tre dager i 2011, og hadde mange samtaler med ham. Etter en liten gjenforeningssamtale, gikk vi over til fagpraten. Det ble et langt og hyggelig, og litt skremmende intervju.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Agata Nigrovskaya
– Fantastisk å se deg igjen. Hvordan står det til?
– Takk det samme. Hvor lenge er det siden sist nå? Ti-elleve år?
– Stemmer det, det var i 2011. Gratulerer med ny look, du ser jo strålende ut!
– Takk! Jeg føler meg fantastisk. Frigjort.
– Det var kanskje på tide?
– Det var det. Og det var det riktige tidspunktet, føler jeg. Det er som en fin vin, den er ikke klar før den er klar. Jeg har pratet med mange om dette den siste tiden, og når de spør hvorfor jeg ikke har gjort det før, så var det rett og slett fordi jeg ikke var klar for det før nå. Jeg gjorde det av flere årsaker. Nummer én; det ser bedre ut, pluss det faktum at jeg har fått så mye støtte fra familien. Kona liker meg mye bedre sånn også, det er en mye mer sexy look, haha! En annen grunn er sannhet; rett og slett fordi sannhet er mangelvare i verden i disse tider, for om jeg skulle ytre meg om sannhet på plata, så måtte jeg være ærlig som person også, ellers ville jeg fremstått som falsk. I tillegg håper jeg å hjelpe andre som strever med motgang, dårlig selvbilde eller hva det måtte være. Jeg vil gjerne oppmuntre og være et forbilde for de som måtte trenge det. Gi de mot til ikke å være skamfulle. Det er ikke sånn at jeg har skjemtes over å være skallet, men jeg gikk gjennom mange psykologiske og emosjonelle traumer som barn. Blant annet så følte jeg meg ofte utstøtt som barn, noe som helt klart har gjort meg sterkere på sikt. Sånn sett kan du si at forbannelsen på mange måter ble en velsignelse. Jeg ble tøffere, og lærte meg å si ‘dra til helvete’ til de som mobba meg. Jeg skal ikke dvele så mye ved dette, men jeg vil si at de som mobber og utelukker andre, rett og slett er tapere! Hat, sjalusi og forakt er problemet med verden i dag.
– Der er du inne på noe viktig, og det kommer vi tilbake til når vi begynner med tekstanalysen. Men nok hårprat. La oss prate om musikk!
– Det gjør vi, men la meg avslutte dette segmentet på denne måten; ‘det er ikke hva som er utenpå hodet ditt som betyr noe, det er det på innsiden!’
– Godt sagt! Du er ikke skvetten, nå som du begir deg inn i «The Belly Of The Beast», og det på en ganske tung måte. Gitarene er virkelig nedstemte og tunge.
– Jepp. Det er den eneste måten! Ja, det ble brukt 8-strengs gitarer, såvidt jeg kan huske. Det samme med bassen, den er virkelig dyp. Men det var sånn vi måtte gjøre det for å finne den blytunge svenske metallen.
– Det samme gjelder jo tekstene, de er virkelig mørke til tider. Nå vet vi jo fra før, at når du skriver tekster, så går du inn i materien på det du skriver om, det være seg esoteriske tekster, historie, religion, eller hva du måtte ha på hjertet.
– Enhver kunstner, om det er malere, poeter, låtskrivere eller hva som helst, reflekterer det han observerer rundt seg. Sånn er det med musikk også. Jeg følte ikke at vi er inne i en tid for hjerter og blomster. Vi er inne i mørke og kaotiske tider, og jeg følte at det ikke er noen som tar tak i temaet og prater om det. Kryptisk kanskje, men det holder ikke nå, vi må stå fram og prate direkte om det. Det er jo sånn rockehistorien har vært; den handler om rebeller. Før var vi rebeller og lovløse, nå blir alle rike og berømte, og plutselig er rebellen blitt mann i dress og slips. Plutselig ville alle passe inn i den berømmelige boksen, men jeg vil ikke være en del av det lengre, så noen må reise seg og stå opp mot det. Jeg synes det er fint å kunne ta opp temaet i tekster, for da blir det mer underholdende enn om man bare står rett opp og ned og prater. Plata er steinhard, og veldig bra, og har viktige tekster. Hver og én av låtene har et budskap. Jeg mener at jeg har gått dypere denne gangen, og levert noen virkelig sterke tekster. Jeg tar opp noen personlige syn og observasjoner, og synes jeg lykkes bra med det, pluss at Peter (Tägtgren, gitar og produsent) har lyktes bra låtmessig. Mellom disse to elementene har vi bygd en bro til moderne metal. Låtene har melodier du kan synge, men det er fortsatt metal. Vi har lyktes godt i visjonen vår, fordi vi har vært ærlige med oss selv og hverandre de gangene vi følte at vi var på vei bort fra det originale konseptet vi så for oss. Noe av det kan oppleves som forstyrrende, og du vil kanskje ikke like det, men du glemmer det aldri. Det er grunnkonseptet i ekte kunst. Kunsten skal gjennomsyre hele plata, helt ut til coveret. Coveret har en venn av meg laget. Han er maler og tatovør, og jeg så et bilde han hadde laget. Det er faktisk et selvportrett, og jeg har nesten fått mer kommentarer på coveret enn musikken, noe jeg egentlig syns er jævlig kult!
– Du sier at tekstene kommer fra dypet i ditt sinn, og vi snakker her om uttrykk som «Tortured Soul» og «Kiss Of Judas». Hva genererer disse tekstene?
– Jeg skriver tekster ustanselig. Jeg har notatblokker nærmest over alt. Når jeg hører et stykke musikk- og dette er noe jeg har gjort utallige ganger, med Rainbow og Malmsteen, og med nærmest alle jeg har jobbet med. Jeg vil at tekstene skal gjenspeile musikken. Jeg har alltid syntes at The Beatles hadde en egen evne til akkurat det. Musikken hørtes ut som tekstene og vice versa, om det høres logisk ut. «Dark Night Of The Soul», for eksempel, handler on hjerteinfarktet jeg hadde for noen år siden. Jeg lå på en metallbenk og så opp på en diger Sony TV-skjerm, der jeg så på at legene forsøkte å fjerne blokkeringen i hovedpulsåren min uten å lykkes. Jeg lå der, og spurte legene; ‘kommer jeg til å overleve dette, eller kommer jeg til å dø?’ De visste ikke … Der og da hadde jeg det man kaller «A Dark Night Of The Soul». Uttrykket kommer fra 1500-tallspoeten St. John Of The Cross. Google det, så forstår du hva jeg mener. Kort fortalt er det en åpenbaring eller realisering av hele livet ditt. (Eller at livet passerer i revy, som vi sier i Norge, Joe). Jeg har alltid vært takknemlig for det livet jeg har fått utdelt, men aldri så mye som etter det øyeblikket. Jeg er ikke redd for å dø, og var det heller ikke i det øyeblikket. Jeg følte på en sterk fred der og da. Det eneste som opprørte meg, var lyden av kona mi som gråt ute på gangen. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke var klar for å dra. Jeg hadde fortsatt ting å utrette. Derfor gjorde jeg en avtale med universet. Ikke noe religiøst, men energien i universet. Det finnes positive, og det finnes negative energier, så jeg henvendte meg til det positive, og sa; ‘Hør her. La meg bli en stund til, og jeg lover å levere varene. Jeg lover å bli et bedre menneske.’ Så langt ser det bra ut, jeg var til kontroll for et par måneder siden, og de hadde utviklet en ny teknologi som ikke fantes da jeg var syk, og alt ser bra ut. Jeg føler meg bedre enn noensinne. «The Belly Of The Beast» er en gammel frase, og for meg er dyret, «The Beast», systemet vi lever i. Myndighetene, økonomi, skolesystemene, alt som omgir oss. Jeg mener at de forsøker å tøyle menneskeheten. Det har skjedd før, det er bare å lese bibelen, for eksempel. Og det skjer nå! Det er dette tekstene omhandler, og de er ikke for sarte sjeler, det kan jeg garantere deg. Vi blir forrådt av våre ledere, noen ganger blir man forrådt av de man elsker, foreldre, venner – du vet aldri hvem som kan svikte deg. Jeg har blitt sviktet mange ganger gjennom karrieren, og jeg har lært av det. Derfor er jeg mye mer forsiktig med hvem jeg stoler på. Jeg mener det er viktig å adressere slike ting, og derfor har tekstene blitt som de har på denne plata.
– Du bor i Minsk for tida. Hvordan er livet der nå, sånn som den delen av Europa har utviklet seg?
– Uproblematisk. Det eneste som kan være vanskelig innimellom, er at noen bankkort ikke fungerer. Vi har energitilgang, masse deilig mat, alt vi behøver er her. Kona mi er jo herfra, så vi har hus både her og i USA. Jeg har et åpnere syn på dette enn mange andre, jeg ynder å kalle det ’30.000 fot-blikket’, der man ser på ting objektivt, ikke subjektivt, der følelsene påvirker synet ditt.
– Jeg følte vi måtte innom temaet en snartur, for du er nesten midt oppe i det, med tanke på at du faktisk bor i Belarus, som ikke står spesielt høyt i kurs i den vestlige verden om dagen.
– Det skjønner jeg godt, og jeg fikk mange meldinger fra venner og kjente som ba meg komme meg vekk herfra fortere enn svint. Jeg måtte bare si som sant var; ‘hvorfor det?’. Det er ingen uroligheter her. I USA hersker det nærmest panikk nå, både politisk og ute blant folk. Det er alltid bråk et eller annet sted i verden, så også i USA. USA er jo i ferd med å rives opp fra innsiden. Inflasjonen har gått gjennom taket, systemet for psykisk helse er en vits, det er matmangel. Lista er uendelig! Her er det ikke sånn i det hele tatt. Ikke i det hele tatt! Hvor vil man da bo, spør jeg. Jeg bor like ved en furuskog med masse fugler, ekorn og kaniner. Det er helt fantastisk her! Og fredfullt. Ok, hør her. Ingen er uenige i at disse atomtruslene som flyver rundt oss er galskap. Ingen ved sine fulle fem mener noe annet. Vi vet alle at om atombombene faller, er vi ‘fucked’, alle som en. Dermed er vi inne på hvorfor jeg kaller plata «The Belly Of The Beast» igjen, for det er der vi befinner oss akkurat nå. Vi kan ende opp i helvete, eller vi kan ende opp med frelse, for dette er en krig av bibelske proporsjoner. Som jeg sier i åpningen av låta «Fallen World»; ‘Greed and corruption on the eve of destruction’. Det skal bare et trykk på en knapp, før vi alle er borte. Det er så skremmende å tenke på, at jeg bare må adressere det, og det perfekte tidspunkt er nå.
– Det er nettopp det jeg reagerte på da jeg hørte gjennom plata, at enkelte av tekstene, eller bare en enkel linje – du treffer spikeren på hodet flere ganger gjennom hele plata, uten å si det direkte.
– Akkurat! Du har forstått hele budskapet. Jeg blir glad når folk plukker opp budskapene mine, og da jeg så navnet ditt, så skjønte jeg at du kom til å plukke det fra hverandre. Jeg kjenner deg ikke så godt, men etter tre dager på veien sammen med deg, kjenner jeg deg godt nok til å vite at du forstår budskapet.
– Jeg gleder meg til å lese tekstene, for ved å lese i tillegg til å lytte, vil mange av budskapene plutselig få en helt annen historie.
– Helt klart, og det forstår jeg godt at du mener. Tekstene mine er historier, men fortalt på en kryptisk måte, så man må faktisk følge med for å forstå budskapet. Jeg stikker jo virkelig hodet fram denne gangen, med tanke på vaksiner og den dritten der. Det er gift! Sjekk «Conversations With The Devil» av Napoleon Hill på YouTube. Jeg tror du kommer til å like den. Et av spørsmålene han stiller djevelen er ‘hvordan kontrollerer du menneskene?’ Det første punktet er frykt! Redselen for å dø, for fattigdom, sykdom og kritikk. Jeg mener å huske at det var fem hovedpunkter med frykt. Det er et to timer langt klipp, men det er virkelig interessant. Den kommer til å åpne sinnet ditt på måter du aldri har forestilt deg! Frykten er et fengsel, og jeg levde i det fengselet lenge, helt fra jeg var barn. Jeg vil ikke være redd lengre, så jeg leste meg opp på det jeg mener er viktig, og overkom frykten.
– Det høres i tekstene, og for ordens skyld; den nye look-en din passer musikken mye bedre enn den gamle.
– Det er en mening bak alt dette. Det er som et samlingspunkt, der alle elementene endelig møtes. Vennene mine sier at jeg har oppdatert meg selv, hehe.
– Øyeblikket var nå?
– Øyeblikket var nå, akkurat! Ved et tidligere tidspunkt hadde det ikke fungert på samme måte som nå. Da hadde jeg ikke hatt samme effekt av denne handlingen som jeg nyter godt av nå, og all den omtanke og kjærlighet jeg opplever nå, all støtte og support fra fansen, har vært helt fantastisk! Helt utrolig, rett og slett! Søstra mi sa det best; ‘Joe, de elsker deg høyere nå!’ Og hun har rett. Alt jeg måtte gjøre, var å kvitte meg med frykten og si; ‘her er jeg!’, og de elsker meg høyere. Hvorfor har jeg vært så redd for å gjøre dette? ‘For en idiot!’ Frykten er djevelens venn, men ikke min. Jeg overvant frykten.
– Og andre med alopecia blir inspirert av deg til å overkomme sin egen frykt.
– Nettopp! Og ikke bare alopecia, det kan være hvilken frykt som helst. Jeg ble forresten invitert av den britiske alopecia-foreningen til å bli ambassadør for dem, og den utfordringen tar jeg. Jeg skal dit og holde et foredrag etter hvert. Og som jeg sa, det gjelder ikke bare alopecia. Det spiller ingen rolle hva du plages med, eller lider av. La meg fortelle en historie fra tida mi i Rainbow, om jeg får lov. Vi gikk av scenen etter en konsert for sikkert 25.000 mennesker, og backstage var «Make A Wish»-foreningen, og flere barn og unge satt i sine rullestoler og ventet på oss. Vi hilste på dem alle, og da jeg kom fram til den siste i rekka, satte jeg meg ned for å prate med ham. Jeg ba ham være sterk, og overkomme sin frykt, og han bare så meg rett inn i øynene. Jeg stoppa midt i setningen, og nærmest frøys til. Plutselig slo det meg; ‘Her står jeg og ber ham være sterk? Jeg??’ Jeg brøyt sammen i gråt i fanget hans. Han kunne like gjerne ha irettesatt meg der og da, men han gjorde ikke det. Han forsto, og var så utrolig vennlig mot meg. Det var et utrolig sterkt øyeblikk, og det har fulgt meg helt til denne dag, trettifem til førti år senere.
– Tida går fort her nå, hvor mye tid har vi? Vi må innom turnéen også.
– Jeg har tid til deg, dette er en veldig interessant samtale. Joda, vi skal på turné, men det blir ikke før i 2023. Det er så fullt på turnélisten til artister nå, at vi må begrense hvor mange som drar ut samtidig, ellers blir det ikke nok publikum på konsertene. Folk har ikke råd til å se alle konsertene de har lyst til å se sånn som ståa er nå.
– Nettopp. Og når i tillegg drivstoffprisene stiger, matvareprisene stiger, renta økes …
– Der har du det, ikke sant. Og dette har ikke noe med krigen å gjøre. Dette er våre lederes verk. De er ikke tvunget til å gjøre alt dette, de måtte ikke utføre disse handlingene. Og dette vil jeg si, selv om de fleste ikke vil høre det; rubelen er den sterkeste valutaen i verden per dags dato. Ok, de har pushet opp dollaren igjen, men den valutaen er falsk, for dollaren kommer til å falle langt ned igjen, det vet jeg!
– Sånn som ståa er nå, kommer du til å bli i Minsk i overskuelig framtid?
– La meg si det sånn; søstra mi og vennene mine er i USA, det samme er dattera mi og mine to barnebarn, så jeg kommer til å reise dit innimellom. Men bli der? Neppe. Jeg har et fredfylt og rolig liv her. Jeg får meldinger fra mennesker jeg stoler på der borte, og de sier at det er et helvete der borte. Som søstra mi sier; om man forsøker å få seg en legetime der, så er det nærmest umulig. Helsevesenet er ødelagt, skolesystemet er ødelagt, butikkene er fylt opp med genmanipulert mat. Jeg vil ikke leve sånn, og jeg har muligheten til å unngå det. Enn så lenge bor dattera mi og sønnene hennes i huset mitt, så det er godt ivaretatt. Jeg reiser om det er behov for meg der, og kommer nok til å dra en tur i løpet av de nærmeste ukene.
– Vi må pense litt inn på historie, for et prosjekt du var med å starte, fortsetter nå uten deg. Jeg tenker selvfølgelig på Sunstorm. Hvordan føles det?
– Vet du, de gjorde en kjempesak ut av dette. Jeg måtte skrive to ganske lange uttalelser om temaet. Min umiddelbare tanke var ganske enkelt at de kunne ha kalt prosjektet noe annet. Kall det Moonstorm, for alt jeg bryr meg. Forsøker de å gi meg fingeren? Jeg vet ikke, men de var ikke veldig fornøyde med at jeg dro. Jeg hadde ingen kontrakt med Frontiers lengre, og følte ikke for å fortsette sammen med dem lengre. Jeg likte ikke tilbudene deres, og jeg likte ikke avtalene de satte opp i kontraktforslagene. Og først og fremst, så likte jeg ikke disrespekten de viste meg. Strengt tatt er dette er problem i hele bransjen, men jeg følte at Serafino (Perugino) ville eie merkevaren Joe Lynn Turner, og det er ikke jeg interessert i. Jeg er merkevaren Joe Lynn Turner. Han oppførte seg som om jeg var avhengig av ham for å eksistere, noe jeg overhodet ikke er. Jeg behøver ikke pengene til Serafino, økonomisk har jeg så jeg klarer meg, og vel så det. Jeg er ikke avhengig av ham i det hele tatt. Jeg kunne dratt til andre selskaper, men jeg unnlot å gjøre det, for jeg ville lage plata før jeg inngikk noen avtaler, så jeg hadde full kontroll over det kunstneriske innholdet. Peter og jeg startet denne prosessen for nesten fem år siden, da vi skrev den første låta; «Don´t Fear The Dark». Vi likte den begge to, og ble enige om å gjøre noe mer, men vi ble opptatte med hver vår turné, så da ble ting utsatt, og så traff pandemien. Jeg fikk anledning til å dra hjem til ham, i hans studio, der vi spilte inn to låter til, på sparket. Mens han spilte inn riff, skrev jeg tekster, og da var «Tortured Soul» og «Black Sun» født. Resten ble gjort over nettet, ettersom verden var nedstengt, og ingen av oss kom seg noen vei. Det blir feil å si at pandemien var et lykketreff, men den ga oss tiden vi behøvde til å lage resten av plata.
– Den samme historien som vi har fått fra nærmest alle artistene vi har pratet med de siste to årene. Hvordan begynte samarbeidet med Mascot, som er ditt nye selskap?
– De har vist meg at de har tro på meg. La meg si det slik; man har frihet til et visst punkt. Jeg er en rebell, og forholdsvis frittalende, og har nok dempet akkurat den delen av personligheten min, men rent bortsett fra det, har jeg full frihet hos Mascot. Det var noen avtaler som måtte ferdigstilles og undertegnes mellom Peter og meg før jeg inngikk noen kontrakter med Mascot, så de måtte vente rundt fire måneder før vi signerte avtalen, noe de ikke hadde noen problemer med, for de elsket albumet. De er flinke folk, og de vet hva de gjør, pluss at jeg virkelig likte energien der. Da snakker jeg altså om folkene der. Når jeg møter mennesker jeg føler har en positiv energi, så vet jeg at det er folk jeg vil like å jobbe med. Vi var innom Nuclear Blast og Universal, og tro du meg; du vil virkelig ikke drukne i mengden til selskap som Universal. Vibben er viktig for meg, og jeg har følt vibben i både små og store plateselskaper, så jeg tror jeg vet hva jeg prater om, haha!
– Det har vært fantastisk å se deg igjen. Kom deg ut på turné og promoter skiva.
– Det skal vi. Vi holder på å sette sammen et fantastisk band, og drar ut til neste år. Kom på en av konsertene, så tar vi en øl og prater litt om alt annet enn musikk.
– Det er en god plan! Hvordan ser du for deg at konsertene blir, blir det noen nye og mye gammelt, eller blir nyskiva det viktigste?
– Vi kommer til å spille hele plata, og én ting kan jeg garantere; mange spør etter «Stone Cold» og «I Surrender», men de kommer vi ikke til å spille, det er ihvertfall helt sikkert! Jeg kommer ikke til å spille den typen låter. Jeg kommer nok til å holde meg innafor den type tekster som vi har vært innom, så «Babylon» blir kanskje med, og «Eyes Of Fire» fra Rainbow, «Dark Days» fra «Slam», Blood Money», du tar tegninga. Og de skal bli tunge!
– Hvem spiller på skiva, forresten?
– Peter Tägtgren gjør alle kompgitarene, bass og programmering, mens sønnen hans, Sebastian spiller trommer på alle låtene.
– Han spiller dødsbra på plata!
– Absolutt! Peter var opprinnelig trommis, men Sebastian har virkelig tatt igjen faren sin. De fleste gitarsoloene har Dynazty-gitarist Rob Love Magnusson gjort. De var jo backingbandet mitt når jeg turnerte i årevis. I tillegg har Jonas Kjellgren gjort noen soloer. Han skrev for øvrig sistekuttet på skiva, «Requiem» sammen med meg. Han spilte på den, og på «Don´t Fear The Dark», som faktisk var fra demoen på låta. Jeg hørte allerede da at den soloen kom til å bli med på plata, for haka mi lå igjen nede på gulvet, så bra var den! Sånn hadde vi det med flere vokalspor også. Peter kunne stoppe etter et take, og si; ‘ok, dett var dett, du er ferdig!’, og da la vi egentlig bare ledevokal.
– Det er faktisk en av greiene jeg liker med plata; vokalen høres uanstrengt og naturlig ut. Veldig troverdig.
– Tusen takk! Det betyr mye for meg at du sier det, og kanskje er det som du sier; det blir naturlig fordi jeg er avslappet, i tillegg til at jeg mener og tror på det jeg synger selv. Hva synes du om plata?
– Jeg har kjørt den noen runder nå, og den har virkelig sneket seg inn på minnet. Den skal få en fin anmeldelse, haha! Alvorlig talt, så har stemmen din holdt seg veldig godt etter alle disse årene, og den låter virkelig bra på denne plata.
– Det setter jeg stor pris på, broder, tusen takk! Det er jo bare dette jeg kan. Hva skulle jeg ellers ha holdt på med? Jeg sa det til en journalist her om dagen; ‘Jeg kommer til å holde på så lenge jeg kan, men så snart stemmen ikke holder mål lengre, da slutter jeg.’
– Og med de ordene takker jeg for en lang og trivelig prat, Joe. Gleder meg til å se deg neste gang.
– Takk det samme, det var en veldig fin prat. Vi sees neste år, garantert!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022