Iggy Pop | The Bowie Years

Thousand Mile Inc.

Rockens historie er full av villmenn, og noen av disse synes virkelig ikke å ha blitt levert med full tank. Man tenker da gjerne på engelskmenn som Ozzy Osbourne og Sid Vicious, men The Merrica kan skilte med minst like mentalskadde tilfeller, som G.G. Allin – og Iggy Pop. Sistnevnte kunne gjerne stille sølvmalt til fest, ofte i kjole, for i neste øyeblikk å kaste seg på scenegulvet og rulle rundt, bare fordi noen nettopp hadde knust en flaske akkurat der. Da protopunkbandet The Stooges imploderte i ’74, ramla Jim Osterberg ut i et hardkjør av dop og rus, og det var hans gamle venn David Bowie som dro ham inn igjen og tok ham med som selskap på sin «Station to Station»-turné i ’76. Ved dennes slutt valgte de to å leve nærmest oppå hverandre i Berlin, og kreativiteten formelig boblet av deres virkninger på hverandre. Bowie lagde sine kanskje mørkeste skiver, og Iggy ville bryte ny grunn som soloartist. Bort med råpunken, inn med bl.a. påvirkninger fra tyske samtidslyder som Kraftwerk, og det hele smidd i Bowies uforutsigbare hender – og jaggu ble det et smått banebrytende album av det, også, i alle fall sett i retrospekt. «The Idiot» byr i det hele tatt på lite en da skulle kunne forvente. Her er ribba for røffe hjørner, og Iggys til da sedvanlige snerring og gutturale grynt kommer bare såvidt til fremme i seige «Dum Dum Boys» (dedisert til The Stooges) og «China Girl» (som i grunnen funka langt bedre for Bowie sjøl seinere).

Det låter ellers temmelig lettbeint, synthbetont og repetetivt, dog med en gjennomgående mørk tungstemning – og mtp. at denne da kom i ’77, kan en vel mulig si at den på mange måter var en slags proto-nyveiv-indikator, selv om punken i seg sjøl fremdeles var høyt på banen. Det er i alle fall soleklart at et band som Joy Division, og derigjennom bl.a. Raga Rockers, tok stor lærdom herfra. I ‘2020-visjon’ er dog ikke «The Idiot» noen stor gjenopplevelse, musikalsk sett. Til det låter det for kaldt, sterilt og ganske kjedelig, uten noen større prestasjoner å snakke om – annet enn kanskje for den som har større utbytte av lyrikkstudium enn meg.

Allerede seinere samme år kom oppfølgeren, og «Lust for Life» byr på mer rettframråkk enn forgjengeren. Tittelkuttet samt «The Passenger» står vel ennå som solokarrierens to mest kjente låter, og simplisiteten i disse balanserer godt med innhold, trøkk og tempo. Totalt sett er dog ikke skiva ellers all verden å skulle spre skinkene for, til det blir det i overkant mye intetsigende og diltende påppråkk. Like fullt; også denne har sin klare plass i Den Store Kloke Rockeboken, selv om jeg personlig heller setter på de tre Stooges-skivene tjue ganger hver for hver runde av de to her omtalte.

Disk tre i denne remastrede sjudiskboksen byr på liveskiva «T.V. Eye», der det egentlig bare ble rasket sammen diverse låtopptak fra ’77 og utgitt året etter, da mest for å fullføre en kontrakt. Det låter da heller ikke verken kuler eller krutt av denne; man klarer her verken å ivareta de nye låtenes monotone finslepenhet eller den langt røffere Stooges-feelen, og det er null sprut over det aller meste her. Disk fire burde ha vært en real go’bit, bestående av demoer og slikt snadder, men det bys i grunnen bare på litt forskjellige mikser og klippede versjoner av de ferdige låtene. Det avsluttende intervjuet er både artig og informativt, men dessverre alt for kort. Boksens tre siste disker rommer hvert sitt hele live-show fra ’77.

Lydkvaliteten varierer stort, fra ‘god bootleg’ i London, crisp og god profflyd i Cleveland og ‘TV-lyd’ fra Chicago, men felles for alle er at de er langt å foretrekke framfor «T.V. Eye», i den forstand at bandet gjennomgående fungerer bedre samt at helhetsfølelsen naturlig nok er langt større. Settliste og framføring er temmelig lik, og det hadde da i grunnen vært nok med Cleveland-disken. Jeg gremmes også noe av at de ikke synes å få til en anstendig versjon av «Search and Destroy», men ok. Selve boksen er lekker nok, med hver CD i sitt eget, doble pappcover og med både booklet og fin liten bok på kjøpet, og den inneholder alt en trenger å vite om starten på Iggys solokarriere, og mye mer til, men jeg klarer ikke å fri meg helt fra tanken om at selv ikke nostalgien er hva den en gang var.

Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 29.mai 2020

, ,