Harem Scarem – Canadas best bevarte hemmelighet

I vår pågående store serie «Band Som Skulle Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til Harem Scarem fra Canada, som på tidlig 90-tall ga ut to-tre skiver som normalt sett burde gjort dem til superstjerner – hvis de hadde blitt gitt ut tre år tidligere. I oktober var de en av hovedattraksjonene på Firefest i Nottingham, og vi tok en prat (og noen drinker) med bandets hovedmenn Harry Hess (vokal) og Pete Lesperance (gitar) dagen derpå.

Tekst & foto Geir Amundsen | Livefoto Marty Moffatt

– I går kveld sto dere på scenen foran 2500 elleville fans og ble tatt imot som helter. Hvordan føltes det?
Harry Hess (HH): – Helt utrolig. Firefest er jo en diger festival innenfor AOR-sjangeren, og at vi fikk være hovedband på fredagen er jo en stor ære. Publikum var fantastiske, alt føltes helt nydelig.
– Harem Scarem har akkurat kommet sammen igjen etter fem års pause. Var dette første konserten deres på like lenge?
HH: – Nei, vi gjorde en oppvarmingsjobb hjemme i Canada i sommer, og vi spilte en festival i Chicago for et par uker siden.
Pete Lesperance (PL): – Og ikke minst har vi nettopp vært en tur i Japan og gjort to konserter!
HH: – Javisst! Så vi har fått reist litt i det siste, men konserten her i går var starten på vår Europaturne, som går i tre uker – og så fortsetter det bare!

– Jeg gikk inn på Firefests nettforum og ba fansen om å komme med spørsmål til dere – så dette er fansen som stiller spørsmål, ikke jeg! Men det vanligste spørsmålet var ‘Er dere gjenforent nå, eller var gårdagens konsert en engangsforeteelse?’
PL: – Godt spørsmål, for da vi bestemte oss for å spille inn «Mood Swings» på nytt og gjøre denne turneen i anledning 20-årsjubileet, så hadde vi ingen planer utenom det. Men nå som vi er i gang og har kommet i siget, så har vi jo snakket om å skrive nye låter og gjøre noe mer. Men det føles litt teit å sitte her og si at ‘Ja, det kommer ny skive!’ for foreløbig har vi ikke skrevet en eneste strofe.
HH: – Men vi liker tanken på det! Og det er ihvertfall planen vår nå.
– Hvem var bassisten deres i går kveld? På skiva spiller du bass, Pete.
PL: – Stan Miczek heter han, og vi har hyret ham inn til å gjøre denne turneen med oss. Vår trommis Darren Smith har spilt med ham tidligere, og de har funnet grooven sammen. Vi kjenner ham ikke så godt, men vi kjenner noen av bandene han har spilt med, som Kim Mitchell, Sass Jordan, The Guess Who..
– The Guess Who? Sammen med Carl? (Dixon, Coney Hatch-vokalisten som tilfeldigvis slang seg ned i sofakroken med oss.)
HH: – Ja, nettopp! Men det visste jeg ikke før i går! Der ser du hvor dårlig vi kjenner ham, Carl kjenner ham mye bedre enn oss!
– Darren Smith er tilbake i bandet nå, men han var ikke med på nyinnspillingen av klassikeren «Mood Swings» i vår. Hvorfor ikke?
HH: – Fordi da regnet vi med at Creighton, vår trommis gjennom de siste tolv årene, skulle gjøre denne turneen med oss, men det lot seg ikke gjøre. Vi spurte faktisk Darren om ikke han ville bli med som bassist, som vi manglet da.
PL: – Darren kan ta alle roller i bandet; trommer, bass, gitar, vokal…
– Ja, var ikke han gitarist i Helix en periode også?
PL: – Stemmer!
HH: – Da vi spilte inn skiva, ante vi ikke om det skulle være noen interesse for å booke oss, men plutselig veltet det inn med nye konsertdatoer, og det ble et problem for Creighton.  Så da han måtte melde pass, var ikke det et problem siden vi uansett skulle ha med oss vår orginaltrommis Darren. Og da gjensto det bare å finne ny bassist. Så det var kanskje det beste for alle involverte, inkludert publikum.
– Darren er litt av en skrue. En av kommentarene på forumet beskrev han som en 10-årig guttunge med ADHD – på en god måte.
PL: – Haha, ja ikke sant? Det er en del av sjarmen hans.
HH: – Jeg vil si han er som en sirkusapekatt. Med ADHD.

– I anmeldelsen av «Mood Swings II» i forrige nummer påsto jeg at Harem Scarem ville vært massive om skiva bare hadde kommet ut et par år tidligere. Kommentar?
HH: – Vi blir ofte spurt om hvorfor vi tror vi aldri slo igjennom internasjonalt. Og det er antagelig det eksakte problemet – vi var tre år for seint ute med hver eneste skive. Vi ga aldri ut en skive mens musikkstilen var populær, så vi forble dermed et kultband utenfor Canada.
PL: – Hvis du ser på de bandene som var store da vi begynte, så var det band som hadde holdt på lenge, men de slo først igjennom på slutten av 80-tallet, som Bon Jovi, Whitesnake, Def Leppard… band som ikke var så ulike det vi gjorde låtmessig og produksjonsmessig.
– Mens dere platedebuterte samtidig med Nirvana.
HH: – Ja, nettopp! Og det drepte hele sjangeren. Det var over for oss. Vi fikk høre fra Atlantic at ‘Hei, vi dropper Foreigner!’, som vi turnerte med da. Det var illevarslende, for å si det pent. Men vi så ikke helt hva som skjedde rundt oss, vi var 19-20 år gamle og var bare superfornøyde med å gi ut skiver og turnere med heltene våre, så vi fortsatte ufortrødent.
PL: – Det er vel først i ettertid at vi ser hva Nirvana og «Nevermind» betydde for det musikalske klimaet. Plutselig ville ikke radioene spille oss, bransjen ikke bare ignorerte oss, de ville ikke ha noe med oss å gjøre. Så at vi likevel forble på et stort plateselskap i 11 år og fortsatte å gi ut skiver, er ganske unikt. Og nå sitter vi her.
– Full sirkel. Klimaet har endret seg igjen.
HH: – Ja, band som ikke kunne få spillejobber på småpuber for 10 år siden, er nå på verdensturneer.
– Men dere endret stilen ganske radikalt på siste halvdel av 90-tallet. Var det et bevisst forsøk på å passe inn i det nye musikkmiljøet, eller kom det naturlig?
PL: – Det kom faktisk naturlig for oss. Vi hadde ikke en så stor fanskare at vi var tvunget til å gjøre samme skiva på nytt og på nytt, så vi fulgte alltid vår egen muse. Og det tror jeg du kan høre allerede på «Voice Of Reason» (1995), at vi var inspirert av band som Jellyfish og Alice In Chains, som vi hørte mye på på den tida.
HH: – Det var bare sånn vi utviklet oss. Da Rubber-perioden vår kom, hørte vi mye på powerpop og mye annet rart, og vi var aldri redde for å prøve noe nytt, selv om det kanskje ikke var det folk eller management forventet seg av oss.

– For fansen var det svært forvirrende da dere skiftet navn til Rubber, ny musikkstil på to skiver, og så skiftet dere tilbake til Harem Scarem – mens skivene fra denne perioden ble utgitt under begge navn i ulike territorier.
HH: – Hvis du noengang vil skrive en manual om ‘Hvordan føkke opp karrieren din’, så bare skriv biografien vår.
PL: – Det er viktig å med jevne mellomrom riste av seg fansen så de ikke klarer å følge oss.
HH: – ‘Nå begynner vi å bli litt vel populære, la oss bytte bandnavn!’
PL: – I et par år, og så bytte tilbake!
HH: – Kjempeide! (High fives!) Men årsaken var rett og slett at låtene vi hadde skrevet var så annerledes at Warner i Canada kom til oss og sa at de umulig kunne gi ut dette under Harem Scarem-navnet. Og husk at presse og radio overhodet ikke ville ha noe med oss å gjøre da. Så sånn sett ga det mening å starte på nytt med blanke ark og uten noen fordommer om hvordan vi skulle låte. Og vi hadde akkurat lagd en moderne rockeskive som fortjente oppmerksomhet fra media og radio. Så derfor navnebyttet.
PL: – Men det vi ikke hadde regnet med var at i andre deler av verden brydde de seg ikke om den moderne rocken. Japan, deler av Asia og Europa kjente oss som Harem Scarem, og de lokale kontorene av Warner der ville ikke gi ut skiva under et nytt navn. Dermed kom samme skive ut under to ulike navn. Så jeg vet at fra fansens perspektiv virker dette helt absurd. Og det er det, og vi tar fullt ansvar for det. Delt med plateselskapet.
HH: – Der og da virket det logisk, og det funket faktisk. Vi fikk vår første Topp 20 hit på 6-7 år med «Sunshine» fra Rubber-skiva.
PL: – Og hvis folk hadde visst at Rubber egentlig var Harem Scarem, ville de aldri kjøpt den i utgangspunktet! Til og med radiostasjonene sa at de aldri ville spilt låta om de hadde visst det var folk fra Harem Scarem.
HH: – Men det viser jo bare hvor forhåndsdømte vi var. Folk forventer bare en stil fra deg, og hvis den generelle musikkstilen endres, så er du helt ute i kulda. Det har ikke noe å gjøre med musikken eller med talentet ditt, det har å gjøre med folks oppfatning av deg.
HH: – Jeg følte aldri at vi gjorde noe så veldig annerledes med låtene fra Rubber-skivene, men man kan ikke gjøre denslags produksjon på slike låter, og dermed låt det veldig enkelt. Men vi er de samme to fyrene, vi var ikke Jekyll & Hyde på den tida utifra låtskriving, men arrangementet og lydbildet gjorde det ulikt det vi hadde lagd tidligere. Hvis en låt ikke er gitarbasert og ikke har koringer, så blir det hørende ut som noe helt annet. Men det er en rød tråd i alt vi gjør. Så vi har omsider innsett at hvis vi skal lage en ny Harem Scarem-skive, så bør vi gjøre det som folk liker ved Harem Scarem.

– Var det derfor dere gikk tilbake til den mer melodiøse stilen vi kjenner fra dere fra og med «Weight Of The World» fra 2002?
PL: – Ja, definitivt – vi innså hvem vi var. Selv om vi hadde veldig tro på det vi gjorde som Rubber, anså mange at vi hadde solgt oss og hoppa på den nye trenden. Men langt i fra, heller tvert i mot. Vi ødela våre egne karrierer med det. Vi gjorde det greit i Canada, men i resten av verden skjønte ikke folk hva vi holdt på med. Så vi gjenopplivet vår egen identitet fra og med «Weight…». Vi hadde noen låter på Rubber-skivene som jeg sang på, noen låter med country-preg – det blir bare feil å gjøre slikt som Harem Scarem. Harem Scarem dreier seg om Harrys stemme og tekster, min gitarspilling og mine riff – setter man det sammen, så hører du det Harem Scarem som folk tilsynelatende tiltrekkes av.
– Hvorfor valgte dere å spille inn «Mood Swings» helt på nytt fra grunnen av? Hvorfor ikke bare remixe skiva hvis dere ikke var fornøyd med lyden?
PL: – Fordi Warner eier masterteipen. Og fordi vi ville eie rettighetene til vårt eget album. Vi har utviklet oss, og teknologien har blitt mye bedre. Og vi synes ikke at låtene på skiva ble ytt rettferdighet første gang, vi var ikke så drevne i studioteknikk den gang som vi er nå.
HH: – Hvis vi skulle gjøre noe med orginalsporene, måtte vi kjøpt de av Warner, eller gjort en avtale med de angående inntektene eller noe slikt. Den eneste måten vi kunne unngå det, var ved å spille inn låtene helt på nytt for å markere at ‘Dette er vår innspilling av våre låter, Warner har ingen som helst rettigheter på disse innspillingene.’ Warner finansierte innspillingen i 1993, og dermed eier de rettighetene, vi kan ikke komme og si at vi vil remixe sporene, gi det ut på nytt og ta alle inntektene selv. Så det var eneste måte. Vi ville ikke engang kunne turnert i Europa nå om vi ikke hadde eid rettighetene til nyinnspillingen.
– Det er vel noe vi kommer til å se mer og mer av i tiden fremover. Twisted Sister gjorde det med «Stay Hungry», Def Leppard har gjort det…
HH: – Riktig, fordi man fikk en elendig kontrakt i utgangspunktet, på et tidspunkt da man var 20 år og bare superfornøyd med å i det hele tatt få platekontrakt. Vi gikk ikke igjennom kontrakten med lupe og kranglet på detaljene, vi bare skrev under og sprettet champagnen! Ikke et vondt ord om Warner, men på en standard kontrakt tjener artisten 13% – og da skal du selge sykt mange skiver for å bli rik! Men selvsagt, i starten av karrieren din finansierer de alt, som turneer, studio, videoinnspilling osv. Men det er ikke tilfelle her. Vi har vårt eget studio nå og gjør alt arbeidet – alt Warner hadde trengt å gjøre var å distribuere skiva. Men det gir mye mer mening for band som oss å ta kontrollen selv.

– Dere to har produsert samtlige skiver med Harem Scarem siden debuten. Så hvordan har dere gjenskapt en skive fra 1993 med dagens teknologi? Hva har dere endret, og hva har dere motvillig latt være som det var?
PL: – Vi har diskutert og tatt for oss alle aspekter ved skiva som vi ikke likte lenger. Det er enkelte lyder vi har endret. «Just Like I Planned» gjorde vi opprinnelig som en ren a cappella, og jeg synes det nye versjonen med kassegitarer er mye varmere og riktig med fokus på hovedvokalen. Og «Jealousy» var vi aldri helt fornøyde med sluttresultatet på.  På den annen side ville vi ikke endre det opprinnelige uttrykket eller endre arrangementene for mye, vi ville ikke miste det som gjør at fansen elsker denne skiva. Vi har ikke gjenskapt hvert eneste lille cymbalslag, men vi har ville skape et lydbilde fra 2013.
– Så arrangementene er stort sett identiske?
HH: – Ja. Vi prøvde andre varianter her og der, men det føltes bare feil når vi hørte på det etterpå. Mulig at ideen faktisk var bedre, men det føltes feil – sikkert bare nostalgien! Når man har hørt en låt tusen ganger, virker det uansett feil å gjøre den om.  Så det ble en hårfin balansegang. Den orginale skiva er nedsyltet i reverb, og masse delay på refrengene. Det ville vi aldri gjort i dag, og trommene er også ekte og organiske her, ikke med klikk og samplinger og triggere som dengang. Lyden er så utdatert og mekanisk, noe vi har unngått denne gang. Men vi prøvde jo hele tiden å kopiere Mutt Langes lydbilde i 1993, vi ville at «Mood Swings» skulle høres ut som Def Leppard!
PL: – Og TNT!
HH: – Javisst, «Intuition»-skiva var en enorm inspirasjonskilde for oss!
– Seriøst??
PL: – Ja herregud, vi elsket den skiva og hørte på den non stop…
– Og der fikk dere frontcoveret på neste Norway Rock Magazine.
HH: – Haha! Nei, vi var superfans, vi prøvde til og med å få tak i Bjørn Nessjø til å produsere oss! Men vi spilte «Intuition» for vår studiotekniker Kevin Doyle og sa at denne gitarlyden vil vi ha! Akkurat denne!
PL: – Et annet kompisband av oss ved navn Haywire gikk til det skritt å reise til Norge for å spille inn skiva med Bjørn Nessjø.
HH: – Så ja, vi var store fans, for å si det mildt.

– Dere har spilt inn tre bonuslåter til «Mood Swings II», og de glir rett inn på skiva. En novise ville aldri klare å gjette hvilke låter som er nye. Prøvde dere bevisst å skrive låter i den samme stilen, eller var det bare de tre beste låtene dere hadde å by på der og da?
PL: – Litt av begge deler, tror jeg. Opp igjennom årene har jeg mange ganger begynt å skrive låter til en instrumental soloskive. Og da vi skulle lage noen bonuslåter til «MS2» sendte jeg Harry noen riff og utkast som var ment å være til soloskiva mi.
HH: – Men da jeg fikk høre de, sa jeg øyeblikkelig ‘Den tar jeg, takk!!’
PL: – Så han begynte å lage melodilinjer til de han likte best, og gjorde de om til Harem Scarem-låter. Det var selvsagt viktig for oss at de passet inn helhetlig – vi liker å tenke på disse låtene som en kombinasjon av «Mood swings» og oppfølgeren «Voice Of Reason». De er litt mørkere, men passer likevel inn. Og de er ganske representative for den retningen vi kommer til å bevege oss fremover, når vi begynner å jobbe med den nye skiva.
HH: – Eller det kommer ihvertfall til å være utgangspunktet vårt, så får vi se hvor veien fører oss. Vi vil at en ny Harem Scarem-skive skal være basert på gitarer og riff, med digre refrenger. Vi er ferdige med den enkle tregreps powerpopen, vi vil gjøre noe mer intrikat, med fete koringer.
– Det tror jeg er akkurat hva fansen vil høre! Lykke til med resten av turneen, gleder meg til å høre en ny skive fra dere i 2014!