Five Finger Death Punch – evolusjon og gjenfødelse

Las Vegas-heavy metal-bandet Five Finger Death Punch slapp i februar 2020 sitt åttende album, “F8”. Vi fikk før lanseringen og i forbindelse med Oslo-konserten en prat med grunnlegger og rytmegitarist Zoltan Bathory backstage i Oslo Spektrum om bl.a. hvordan utgivelsen markerer bandets “gjenfødelse”, endring av radioformatet, kyllinger som løp over scenen i Ukraina og kunsten å skrive låter.

Tekst og livefoto: Anne-Marie Forker
Foto: Stephen Jensen

– Hei, Zoltan. Hvordan har turnéen vært så langt?
– Spiller vi inn nå?
– Ja, på min telefon.
(Lener seg inn til telefonen) Halloooooooooo! Dette turnéen er sinnssyk, hvert eneste show er utsolgt! Vi startet i Ukraina, og den første gangen vi spilte der var på en liten klubb i forstaden – jeg husker vagt en kylling som løp over scenen… Der foregikk det nå noe skikkelig vilt; publikum kunne hver eneste strofe på hver eneste sang! Det samme skjedde så i Russland, Finland og Sverige. Norge i kveld er også utsolgt – det er utrolig! (Konserten i Oslo Spektrum er anmeldt her!)
– Du har sagt at det nye albumet, “F8”, markerer bandets gjenfødelse. Hva mener du med det? 
– Bandet vokste ganske fort, men internt skjedde det mye vilt. Et par av karene slet med alkohol og stoffmisbruk – tung festing, og vi var alltid sekunder fra å kollapse. Internt tenkte vi: “Dette kan ende i dag!”, hver morgen. Jeg visste ikke om vi fortsatt var et band på slutten av dagen, men vi overlevde. Vi forsøkte å holde det privat, men det ble umulig; alt vi gjør kommer i media. Ivan er mest i rampelyset, og det var tider vi ikke visste om han kom til å overleve, bokstavelig talt. Alle dro på rehabilitering og ble tørrlagt, Ivan har snart vært tørrlagt i to år!
– Det er flott, jeg håper han er stolt av seg selv?
– Vi er stolte av ham. Han er som en lillebror for meg, og jeg så at han følte seg hjelpesløs. Det var tøft å nesten se ham dø. Nå er alle tørrlagte og fokuserte – fulle av energi! Det er det jeg mener med “gjenfødelse” – alle er oppfrisket. Når det kommer til lydbildet på plata, er det det det samme bandet; du utvikler din egen lyd. AC/DC vil alltid høres ut som AC/DC, det er deres lyd. Ingenting galt med det, og det er virkelig vanskelig å gjøre noe nytt etter sju plater. Likevel, på en merkelig og organisk måte har bandmedlemmenes tørrlegging endret hvem de er. De oppfører seg og tenker annerledes.
– Og har det påvirket musikken?
– Det har det. Til det bedre. Det er en evolusjon og gjenfødelse, og alle er spente. Den nye plata låter Five Finger Death Punch, men det låter likevel annerledes. Det er en annen energi i den, det er det ikke minste tvil om.

– Under innspillingen av det nye albumet sa du at den nye plata begynte å høres tyngre ut, litt som “War Is The Answer” og deres debutalbum “The Way Of The Fist”. Albumet har ikke blitt gitt ut ennå, ble det tyngre? 
– På enkelte måter, ja. Spekteret i musikken ble utvidet. Akustisk gitar, for eksempel, det er ikke forventet av oss, men det passer. På den andre siden av spekteret har vi noen virkelige frekke, tunge låter som er lik de to første platene, og det passer fortsatt sammen. Vi har mange fans som vil at vi skal høres ut som det vi gjorde på de to første platene og også mange fans som tenker: “Dere gir ut de samme platene, hvorfor forandrer dere dere ikke?!”. Disse to erklæringene kan ikke begge være sanne! Som musiker vil du aldri oppnå suksess om du skal gjøre alle fornøyde, det må være noe du har lyst til å skrive som artist. Så gir du det ut og håper at folk liker det, men hvis du begynner å ta imot ønsker, har du tapt. Hvis du er fan av bandet, så er aggressiviteten du kjenner fra de tidlige albumene der, men det har utviklet seg mer, både musikken og tekstene blitt dypere. Ivan er tørrlagt, så han hadde mye å skrive om siden han kom fra et veldig mørkt sted til der han er i dag. Det er en ganske alvorlig reise han kan skrive om. 
– “Inside Out” er en fascinerende låt. Den utvikler seg fra enkle strenger i begynnelsen til noe veldig tungt med Ivan som skriker “Violence and Pain”, og så blendende gitarspill. Kan du beskrive hvordan dere skrev låta og satte den sammen? 
– Det er grunnen til at vi ga ut den først. Den er nummer tre på radio i dag, hvilket er ganske utrolig, da det er en mye tyngre låt enn hva som normalt topper listene. Vi er det mest spilte  rockebandet på amerikansk radio, så vi kan tøye grensene litt både når det gjelder lyden og genren. Radioene blir vanligvis spente når vi har en ny sang, og det er et stort publikum. “Inside Out” forteller deg litt om det kommende albumet, den forteller deg litt om fargene og kantene på plata. Da vi sendte en plate til radiostasjonene, “The Bleeding”, sa de fleste radiostasjonene: “Hva?! Et så dumt bandnavn som Five Finger Death Punch med en så dum sang som dette? Ikke en sjans i helvete!”. Men, vi hadde et par stasjoner som elsket det og begynte å spille det. Da var det som en vill brann tentes, og det eksploderte. Vi er evig takknemlige for det og vet fortsatt hvem disse karene som stod bak dette bandet er. Det var forskjellige typer band på radio da vi kom ut, og vi endret faktisk radio en liten bit. Nå er vi det mest spilte bandet på radio. 
– Det åpner dørene for andre band også.
– Akkurat. Band som Fire From the Gods og Bad Wolves er også nå på radio og gjør det veldig bra. Det er et symbiotisk forhold, radio kan måle om lytterne er fornøyde eller om de faller fra.

– Dette er det første albumet med trommeslageren Charlie Engen. Ivan nevnte at når dere opptrer med ham er det “ingen svikt i matrisen”. Hvordan er det å jobbe med ham?
– Vår gamle trommeslager Jeremy hadde fysiske plager. Han hadde spilt trommer siden han var seks år; tenk deg at du gikk på en sykkel som seksåring og ikke gikk av den før du var i 40-årene. Han spilte hver dag og det tok ham rett og slett igjen. Han kom til oss en dag og sa: “Hør, karer; jeg kan ikke lenger levere på det nivået dette bandet trenger – jeg kan bare ikke!”. På samme tid var Charlie et fenomen på internett. Han har en mastergrad i perkusjon, og vi kaller ham Professor Charlie fordi han er en seriøs, teknisk trommeslager. Det er livet hans. Han skulle ta en doktorgrad da vi dro ham ut av skolen. Jeremy fortalte oss: “Det er en gutt som virkelig har talent, sjekk ham ut”, så han sendte meg profilen hans, men jeg fulgte ham allerede! Han er en fenomenal trommeslager. Jeremy satt med Charlie og han ga fakkelen bokstavelig talt videre. “Her, gutt, her er stikkene!”. Charlie tok notater og skrev ned musikken. Det er ingenting han ikke kan gjøre, og det gjør oss litt sofistikerte. Ikke det at vi nødvendigvis trenger det, fordi låtskriving og tekniske ting er ikke det samme. 
– Kan du fortelle meg litt mer om det?
– Jeg kunne sagt: ”Kom igjen, karer, la oss lage en skikkelig teknisk låt med merkelige tidssignaturer og shred!”. Selvfølgelig kan vi gjøre det, alle er gjennomført dyktige musikere. Men, det er en stor forskjell på å gjøre det og det å skrive musikk som blir soundtracket til folks liv. Sanger forteller en historie, det er det som er populært. Det er mye vanskeligere å skrive en hitlåt enn enn en teknisk låt, det er ingen regler for å lage en teknisk låt. Hvis alle kunne ha lagd en hitlåt, ville de har gjort det. Det er vanskelig! Se på The Beatles, hvor mange hitlåter hadde de?! Det er heller ikke svulstig eller kjedelig. Som låtskriverkunst? Det er bare fantastisk!
– The Beatles har altså inspirert låtskrivingen din?
– The Beatles og andre artister som er gode låtskrivere. Jeg hører på folk som lager filmmusikk, slik som Hans Zimmer eller Ennio Morricone, musikken må matche filmen. Det betyr at den må ha den perfekte flyten, perfekte følelsen, former, farger og vibrasjoner som passer til filmen. Hvis det beveger seg litt utenfor, ødelegger det filmen umiddelbart, og den som ser på vil spontant merke at noe ikke stemmer. Jeg er ganske sikker på at det har skjedd deg mens du har sett en film og filmmusikken er så grusom at du tenker: “Jesus Kristus, jeg kan ikke se på dette, det stemmer ikke!” Forestill deg at du ser på en skrekkfilm og at det spilles surfemusikk eller noe….
– Med The Beach Boys skrikende i bakgrunnen…
– Haha, det ville vært tåpelig! Det er et ekstremt tilfelle, men hvis du er litt utenfor, er det ikke riktig. Du kan lære mye av artister som komponerer filmmusikk, for de må virkelig følge følelsene. Tenk deg dette; du har en vokalist som har tekster, og du må lage musikk som passer tekstene og som låter fornuftig osvosv. DET er kunsten å skrive låter! Stemningen og vibrasjonene må stemme, det er grunnleggende! Forskjellen mellom europeisk og amerikansk musikk; amerikansk er basert på rhythm&blues, grooven, og europeisk mer på harmonier og hvordan instrumentene spiller sammen og skaper en helhet. Selv om du ikke er fan av klassisk musikk, kan du ikke unngå det. Jeg vokste opp i Europa, og det har påvirket både hvordan jeg hører på musikk og hvordan jeg skriver låter. La oss så koble de to sammen; hva slags melodier går sammen med hvilke type rytmer? Du må også fortelle en historie. Se på klassiske musikere som kan fortelle en historie uten vokalist! Ta “De fire årstider” av Vivaldi – hvis jeg spiller en del av den, vil du umiddelbart vite hvilken årstid som beskrives.
– Som det åpenbare i Beethovens Pastoralesymfoni!
– Ja, riktig. Jeg vokste opp med disse greiene, det er historier som følger disse bitene. Hvordan kan vi forstå hvilken årstid det er? Hva er det inne i oss som gjør at vi forstår? Er det genetisk bestemt, eller er det noe kulturen har lært deg? De fire årstider ble skrevet på en tid da det verken var TV eller radio, så du kunne ikke ha lært det gjennom den kulturen, og det var bare for de få privilegerte som fikk høre det på den tiden. Det var ikke tilgjengelig for dem som stod utenfor overklassen, men jeg er ganske sikker på at de kunne høre forskjell på vinter eller vår. Det er noe genetisk inne i oss som gjør at vi skjønner det. Jeg kan spille et gitarriff for deg, og alt jeg skal gjøre er å legge til tre forskjellige rytmer til. En av dem litt avslappet med skarpen litt bakpå, en shuffle-beat, og du vil føle at det er avslappende. Så vil jeg legge til en standard rocke-rytme, og du vil føle noe oppløftende; “La oss gjøre noe!” Eller, jeg kan øke det litt og slå på skarpen litt før. Vi snakker bare om et mikrosekund, men det vil skape angst i deg. Bare ved hjelp av rytmer og aksenter har jeg altså da totalt endret hva riffet gjør med følelsene dine, og dette er bare grunnleggende fysiologiske endringer du kan skape med musikk. 
– Det er makt i det. 
– Riktig. Når noen sier: “Dette er en enkel sang”, tenker jeg: “Kanskje for deg, fordi du ikke forstår hva som skjer”. Når en sang høres enkel ut, forstår du kanskje ikke kompleksiteten bak den; det er en annen form for kunst. Jeg kan sitte og spille gitar i åtte timer hver dag og bli en gal shredder. Det er ikke noe galt i det, men jeg kan bli litt selvsentrert. “Se på meg og hva jeg kan gjøre!” Ikke alle forstår det – ikke alle forstår Yngwie Malmsteen… Jeg elsker Yngwie Malmsteen, men det har nesten et annet formål. Dette bandet fungerer mer gjennom å lage låter som vil påvirke deg følelsesmessig og sette deg i en spesifikk stemning. Det er kunsten.
– Du må se det blant publikum når du spiller live?
– Det er sluttresultatet, at det fungerer slik jeg trodde at det skulle gjøre. Når du skriver musikk, er alt dette elementer du enten bevisst kjenner eller føler. Vi kunne bare ha spilt som gale(shred,shred,shred,shred), men det er så mye mer dybde i det å lage låter som virkelig griper folk – til og med haterne har en reaksjon. Folk enten elsker eller hater oss, vi polariserer og vekker følelser. Det har fortsatt en virkning. Det er usannsynlig at noen vil si: “Ah, samma, det..”, det er mer sannsynlig at de vil si: “Ahhhh, jeg hater det bandet!”.
– Bedre det enn likegyldighet! 
– Eksakt. Likegyldighet er døden.
– Hva skjer nå videre fremover med Five Finger Death Punch?
– Suksessen til bandet var ingen tilfeldighet. Livet er en krig og et sjakkspill, og du må velge som i en hvilken som helst bransje. Å være med i et band er ganske likt. Jeg kan være en sofaartist og sitte hjemme, eller jeg kan velge å gjøre noe ut av det. Det øyeblikket du setter bandet på veien har du en forretning. Du har ansvaret for folks liv og levebrød, og du spiller spillet. Vi har allerede passert det vi hadde forestilt oss. Nå er alle tørrlagte, denne plata er sannsynligvis vår beste og hver eneste konsert er utsolgt. Det er ingenting å klage på, men vi kan ikke bli tilfreds. Så, hva er det neste? Et større show? Rockemusikk er fortsatt ikke i rampelyset. Vi har bare en tiendedel av publikummet til de største popstjernene, deres utstrekning er sinnsyk. Men, vi vil kjempe! Se hva Metallica gjorde! Det er mulig, og det har ennå ikke dukket opp et nytt Metallica. Kan vi nå de høydene…? Vi må bare prøve! Uavhengig av hvor suksessfull du er, må du holde på arbeidsprinsippene, gå fremover og spille sjakkspillet og gjøre ting litt større og litt bedre.
– Det er et flott perspektiv på livet.
– Du har egentlig ikke et valg, hvis du tenker over det, du vet, haha. Det er sånn spillet fungerer. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020