Film: «Lords Of Chaos»

Regi: Jonas Åkerlund
Norsk førpremiere: Kosmorama Internasjonale Filmfestival, Trondheim, 6. mars

”Basert på sannhet, løgn og det som faktisk skjedde” – slik intonerer ”Lords Of Chaos”; filmen som sier seg inspirert av Moynihan og Søderlinds sensasjonsmodellerte bok med samme navn, og som i alle henseender omsetter historien om norsk svartmetalls fremvekst  gjennom Jonas Åkerlunds distinkte filmdialektiske linse. Det skulle være unødig å understreke opplagte faktum, men gitt trykket fra abderittiske mediesosiale røster skader det neppe å hamre inn: Dette er verken en dokumentar eller en bokadapsjon; det er en spillefilm. Keitete kritikk som undergraver nevnte forhold må ignoreres.

Jeg stilte til førpremiere med betydelig skepsis, og innledningsvis så det stygt ut. Filmen påbegynner i 1987, rimeligvis med kaskader av hormonelt fyll og fanteri, hvor deler av persongalleriet presenteres overflatisk. Ille er det at Mayhems daværende øvingsrom smykkes med Celtic Frosts ”Cold Lake”-motiv, samt at man, noe senere, smeller opp en Venom-billedskive i platebutikken Helvete som aldri har eksistert. Det blir dermed kjapt klart at ”Lords Of Chaos” ikke vil forløses dersom du plasserer historievitenskapelige briller over nesen. Visse kronologiske brytninger påstøtes også kontra den reelle diskurs, eksempelvis slippes ikke Burzums ”Aske” før våren 1993, og plata ble dessuten promotert med lighter-vedlegg, ikke fyrstikker.

Forfattere og regissører som arbeider med ”faktiske hendelser” stilles uavlatelig overfor nådeløse avveininger. Til syvende og sist utvirkes valg på bakgrunn av hva som tjener det narratologiske utlegget.

Kanskje kunne deler av filmen blitt smidigere fortalt. Kanskje burde det hele tilvirkes norskspråklig. Åkerlunds mest radikale grep er imidlertid at han gir Øystein Aarseth fortellerstemme – et grep jeg innledningsvis krympet meg over, men som etterhånden viser seg elegant, og til sist absolutt genialt. Aarseth får nemlig siste ord i saken.

De som kjenner Åkerlunds filmografi – særlig høydepunktene ”Spun” (2002) og ”Small Apartments” (2012) – vet at svensken, som for øvrig tjente som Bathorys tidlige trommeslager, ikke skyr sterke virkemidler hvor så behøves. ”Lords Of Chaos” skildrer tre drap, inkludert Pelle ”Dead” Ohlins møysommelige selvdrap, og er blant det vondeste du vil se på lerret i år. Det skal naturligvis gjøre vondt. Minnes jeg riktig snakker vi om til sammen 47 tidkrevende knivhugg… Jon Øigarden i rollen som Magne Andreassen (drept i Lillehammer-parken, august 1992) kommer for øvrig som en positiv overraskelse.

Åkerlunds beske humor ligger immanent i råmaterialet, og danser suverent i balanse med det destruktivt mørke. Avdragsvis blir ”Lords Of Chaos” et karakterstudium av Aarseth og Varg Vikernes, og det er da filmen blir virkelig god. Aarseth skildres som sensitiv og intelligent visjonær, mens Vikernes gis i overkant psykopatiske trekk, som sammen med karakterens infantile fremferd danner et særdeles uhyggelig portrett. Hvorvidt grev Burzum faktisk tok seg tid til å blande og drikke et glass sjokolademelk mens han tok livet av sin fordums kompanjong, har jeg ikke forutsetninger for å lodde sannhetsgehalten av, men det fungerer likefremt utmerket i artifisiell, estetisk form.

At de det gjelder – den daværende indre, svartmetalliske sirkel og disses nærmeste – neppe vil flagge filmprosjektet, er forståelig. Ingen av de impliserte artistene har gitt tillatelse til bruk av originalmusikk, noe Åkerlund løser elegant ved å oppføre Mayhems komposisjoner som del av reallyden.

Jeg forstår motviljen mot å slå underholdningsmynt på tre tragedier. Like fullt fortjener historiene å berettes retrospektivt audiovisuelt, og jeg kan vanskelig forestille meg mer egnet regissør herom enn Åkerlund. Om ikke annet fungerer ”Lords Of Chaos” som smertelig påminnelse om hvilken kreativ kraft Norge mistet natt til 10. august 1993.

Med fare for å komme på kant med egen forfektelse: Det som synes virkelig unødvendig er Lillehammer-drapets kynisk-kalkulerte natur. Filmens lyter til tross, både historiske som egendikteriske (og dem er det mange av), er ”Lords Of Chaos” blitt atskillig bedre enn fryktet. Mye av æren tilfaller Rory Culkin og Emory Cohen i rollene som henholdsvis Aarseth og Vikerenes – etterhånden eier de billedrutene.

4/6 | Geir Larzen

På kino fra 22.mars – førpremiere i Oslo på Rockefeller 15.mars