En himmelsk julehilsen fra Rob Halford

Det er ikke hver dag selveste metallguden gir ut julemusikk, og det er heller ikke hver dag man har muligheten til å få nevnte metallgud på telefonen. Heldigvis skjedde akkurat dette akkurat i forbindelse med Rob Halfords utgivelse av “Celestial” – et samarbeid mellom Halford og hans venner og familie så vi kunne få noen ord med godeste Rob rundt akkurat dette. Pluss litt obligatorisk skvaldring rundt Judas Priest selvsagt.

Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Livefoto: Geir Amundsen

 – Gratulerer med skiveslipp! Kan du begynne med å fortelle litt rundt bakgrunnen?
 – Jeg hadde endelig muligheten til å gjøre noe med sammen med familien min som jeg har hatt lyst til å gjøre i mange, mange år nå. Både min bror og nevø har vært dyktige musikere over lang tid, og idéen ble sådd da jeg gjorde min forrige juleplate “Halford III: Winter Songs”. Men dette var veldig tidlig i prosessen; Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe i forhold med julestemning og sangene dette representerer ettersom jeg utelukkende sitter igjen med gode minner fra nettopp “Winter Songs”, så at det skjedde nettopp nå var en kombinasjon av flere ting og at timingen var riktig denne gangen. Det var en virkelig morsom ting å gjøre, og var veldig spesielt for meg.
 – Det er ikke lenge siden Judas Priest fartet verden rundt på turné, når fikk dere tid til å jobbe med “Celestial”?
– Det var ikke så lett ettersom jeg fartet mellom to verdener med Priest på den ene og Family & Friends på den andre, helt riktig – men Mike Exeter som produserte plata har gjort en fantastisk jobb med å få gjort klar musikken så jeg bare kunne komme og legge på vokal når det passet seg. Dette skjedde rundt midten av juli, og det føltes litt rart å synge julesanger midt i en låve med stekende sol utenfor, haha! Det var ganske vilt, men det er det som er magisk med musikk – du stenger deg inne i studioet og det kan være hvilken som helst tid på året. 
 – Det må ha vært en spesiell følelse i studioet denne gangen da tipper jeg når du samarbeidet med mange av dine aller nærmeste?
 – Å ja, det føltes veldig fint. Men jobben i seg selv var ikke så annerledes enn vanlig, det handler som alltid om fokus og gjøre en best mulig utførelse og bli pushet av produsenten. Det er en viktig jobb de gjør, å pushe den lille ekstra biten så man gir sitt aller beste. Uansett hvor suksessfull karriere man har er man avhengig av en god produsent. Og så har du vissheten om tagningen som ender opp på plata er den som kommer til å bli spredt rundt over verden som folk kommer til å høre. Når man lar det gå inn over seg er det ikke lett å si seg helt fornøyd noensinne med det man har gjort, men samtidig hjelper det også på at man også pusher seg selv litt ekstra. Jeg har alltid likt å jobbe i studio, det er et veldig spennende sted å være i – mye på grunn av alle mulighetene man har. En av de aller beste måtene å få ut kreativiteten musikalsk på for meg er å bruke dagesvis i studio. Men samtidig er jeg en veldig effektiv person som ikke liker å kaste bort tid på fjas. Når jeg går i studio vet jeg nøyaktig hva jeg skal gjøre og hva jeg skal oppnå. Jeg liker ikke å være der hvis det ikke skjer noe spesifikt. Det er veldig viktig at ting er klart og det finnes en plan på hvilken jobb som skal gjøres.
 – Jeg kan bare anta at du har vært temmelig opptatt det siste året og så jeg vil tro at du ikke har mulighet til å fjase rundt heller?
 – Det stemmer, men man får det bare til å funke ved å bruke kalenderen flittig og nøye ved å vite at jeg skal være på punkt A den dagen og punkt B dagen etter. Det lar seg alltids gjøre ved nøye planlegging.
 – ”Celestial” består både av klassisk samt velkjent julemusikk og selvskrevne låter med juletematikk; Hvordan valgte du de spesifikke klassikerne som ble med og hvorfor?
 – Når du tenker over det finnes det egentlig ikke så veldig mange. Tenk over selv hvor mange julesanger du er oppvokst med og som har betydd noe for deg siden du var barn – nå vet jeg ikke hvordan det er der i Norge, men kan du navnet på mange som du husker fra du var liten?
 – Nei, det er vel kanskje rundt ti tror jeg.
 – Akkurat det jeg mener. Jeg har alltid vært veldig glad i “Good King Wenceslas”, “O Little Town Of Bethlehem” og “Away In A Manger” – alle sanger som har vært med meg siden jeg var barn. Det var de første jeg visste jeg skulle ha med. Og arrangementet på disse ble virkelig spesielle synes jeg. Akkurat derfor er “Celestial” en ekstra spesiell plate for meg, og ikke minst uforutsigbar. Du vil ikke høre “Away In A Manger” på den måten på noen andre plater føler jeg meg sikker på, og samme med “Good King Wenceslas”. Bandet har jobbet veldig hardt for å skape noe helt unikt når det kommer til den musikalske presentasjonen.
 – Morsomt at du skulle nevne akkurat dét; Mine første notater rundt “Celestial” var heavy metal-versjoner med uventet moll der man er vant til dur.
 – Ja, du vet; Vi måtte få litt heavy metal inn i jula, det var derfor de puttet ansiktet mitt på coveret. Men for å være litt alvorlig er dette ikke en ren heavy metal-juleplate, men det er elementer av det så absolutt. Jeg kommer jo fra et band som har vært innom de fleste steder innenfor heavy metal, så det er klart det speiler over på det jeg gjør utenfor.
 – For samtidig som heavy metallen aldri er langt unna finnes det samtidig episke versjoner som fint kunne ha glidd inn med stil på de fleste andre juleplater, som “The First Noël” og nevnte “Good King Wenceslas” og “O Little Town Of Bethlehem”?
 – Ja, i forhold til tekstur og atmosfære, helt klart. Jeg er virkelig fornøyd med selve dynamikken og flyten på skiva og har laget den med tanke på de som fortsatt liker å høre på plater fra start til slutt. Jeg kan ikke fordra spillelister og ser ikke poenget med de, selv om det er det folk hører på om dagen. Men jeg kommer fra den gamle skolen og lager album som skal fungere som bøker, som man leser fra perm til perm bør man høre på album fra start til slutt. Først da får man frem den virkelige følelsen som ligger i plata. 
 – Det sporet som overrasket meg aller mest derimot var “Hark! The Herald Angels Sing” med noe jeg nærmest vil kalle pønkvibber?
– Haha! Jeg ble helt blåst bort av den versjonen når jeg først hørte den, og når de spurte om jeg var komfortabel med å legge vokal på den var jeg ikke i tvil; Jeg elsker å gjøre ting jeg aldri har gjort før, og jeg er helt enig i pønksammenligningen – men den er samtidig ganske så thrash i formen også og var virkelig morsom å gjøre. Den har også skapt delte meninger der enkelte mener at det er det beste jeg noensinne har gjort, men også den største driten jeg noensinne har gjort – og det beviser i det minste at den engasjerer. Jeg elsker å lese folks forskjellige reaksjoner, for musikken er utenfor din kontroll når den er utgitt. Jeg elsker den versjonen, og elsker hvilken sekvens i skiva den kommer på og med tanke på låtene før og etter. Den er et lite utbrudd av energi. 
 – Hvordan har så mottakelsen vært av “Celestial”, og hva sier Judas Priest-fansen?
 – Like delt som “Hark! The Herald Angels Sing”. Noen synes den er fantastisk og tar den som den er, nemlig spesielt ment for juletida – i tillegg til at den er ny og annerledes. Mange av fansen har satt pris på noe nytt, samtidig som en del fans har lurt på hvorfor jeg i det hele tatt gidder. Men du vet, jeg elsker alle fans lidenskapelig og setter pris på alle tilbakemeldinger – positive som negative. Men i det store og hele har det vært en nydelig mottakelse og jeg er utrolig takknemlig for måten de aller fleste har satt pris på skiva. Egentlig ikke så mye for min egen del, men mest med tanke på bandet bak. De har gjort mesteparten av jobben mens jeg egentlig bare har lagt på vokal i etterkant. 
 – Jeg kan lett se for meg at de mest konservative Priest-fans har hatt litt vondt for å svelge julemusikk fra sin metallgud.
 – Det kan du si, men samtidig er det dét som er det vakre med musikk. Det er ekstremt personlig, og det vi får av følelser fra det vi hører er utelukkende for oss selv og varierer ekstremt fra person til person. Det blir en del av oss, og du må være forberedt som musiker på alle type reaksjoner og tilbakemeldinger på musikken du lager. 

 – Vi må nesten snakke litt om hovedgeskjeften din også; Dere ble omsider ferdige med “Firepower”-turnéen som varte rundt halvannet år for bare noen måneder siden – hvordan er følelsen?
 – Jeg er kjempefornøyd og ser på det som en utelukkende suksess. Vi var ferdige i juli i fjor i Las Vegas, så jeg har hatt noen måneder å fordøye det på i etterkant – både turnéen men også viktigheten av “Firepower”-skiva. Det var essensielt at det ble bra, både med tanken på hvor vi er i karrieren vår men også med tanke på 50-års jubileet som er rett rundt hjørnet. Jeg føler meg langt mer komplett og selvsikker vel vitende om at vi kommer rett fra en av de mest suksessfulle både skiver og turnéer vi noensinne har gjort. Det er en god og sterk følelse. Du vet, musikere og band er ganske skjøre skapninger. Vi kan virke tøffe i trynet når det trengs, men vi trenger samtidig en solid backing for å holde oss gående. Det er akkurat det “Firepower” har gjort for Judas Priest.
 – Med tanke på jubileer er det ikke bare 50 år for dere som band, men også 30 år siden “Painkiller” og 40 år siden “British Steel”. Er det noe dere kommer til å fokusere på på neste turné?
 – Ja, helt klart. Det kommer til å dukke opp noe helt spesielt på konsertene fremover, noe som vil gi ekstra krydder til de som har sett oss før. Jeg vet at mange av våre fans kommer til å huske at de så oss på vår 50-års jubileumsturné, for det skjer åpenbart bare én gang og det skjer heller ikke med så veldig mange andre band. Bare det i seg selv gir en ekstra mektig dimensjon for oss. Ellers handler bare om å møte metallhuer verden rundt og feire denne fantastiske musikken over noen øl og drinker sammen. Og ikke minst ha det gøy.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020

,