Duran Duran – reder i egendefinert boks

I følge vokalist Simon Le Bon er en viss engstelse alltid forbundet med det å tilvirke studioplater. 63-åringen innrømmer at ”Future Past”, Duran Durans 15. skive, ble imøtesett med lett prestasjonsangst, men ikke før var herrene Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og sparringspartner for anledningen, Blur-gitarist Brian Coxon, installert i øvingslokalet, før kreativ flyt nøytraliserte all tvil. Vi våger den påstand at ”Future Past” er veteranenes sterkeste fonogram siden ”Astronaut” anno 2004, og fryder oss over meldingen om at Duran Duran inntar en norsk scene i mai 2022.

Tekst: Geir Larzen
Foto: John Swannell
Livefoto: Anne-Marie Forker

Om noen fremdeles skulle leve i villfarelsen om at Duran Duran betegner en anakronisme, med relevans utelukkende for perioden 1981-1985, vil ”Future Past” (som anmeldes her!) kunne løyve et Arkimedes-øyeblikk. Dagens kvartettnukleus forfekter bandet som en uforfalsket musikalsk kjærlighetserklæring. Simon Le Bon utdyper på telefon fra London.

– Men det er nifst å påbegynne nye plateprosjekter. Man møter seg selv i døra og lurer på hvorvidt man fremdeles er kapable å levere. Uroen slipper imidlertid taket når man samler Nick, John og Roger, samt gitarist Brian Coxon, for å gjøre det disse gjør best, nemlig å skape musikk. Ens kreative hjul tar til å spinne, og man entrer en komfortabel, produktiv sone som tillater å gi seg fullstendig hen til prosessen. Frykten fortrekker, og arbeidet blir gøy. Når jeg ris av samme ryggfrysninger som jeg gjorde den gang vi skapte musikk sammen i 21-årsalderen, da er man på riktig kurs. Den ungdommelige entusiasmen og gleden over en god melodilinje eller et inspirert bass-riff henger ved. Jeg går aldri lei følelsen av å skape noe spennende med disse gutta.
– Har dere alltid skrevet musikk sammen, via jamming under ett tak?
– Ja, men det er ikke den eneste måten å gjøre ting på. Kan hende stiller noen i øvingslokalet med et riff, en melodifrase eller en tittel som utbroderes i plenum, for vi stoler på spontanitet og øyeblikksmagi. Det nytter ikke å møte med forhåndsdefinerte oppfatninger om hvor det musikalske bør dreie; da blokkeres sansene. I skriveprosessen kultiveres det spontane.
– Ditt pastossterke vokaluttrykk, Nick Rhodes atmosfærisk-melodiske sensibilitet og John Taylors rytmisk-tonalt smarte bassfigurer definerer langt på vei Duran Duran.
– Glem ikke Roger Taylor. Dennes pågående trommespor er, slik jeg ser det, den mest essensielle bestanddelen av åpningssporet ”Invisible”.
– Syntetisk orkestrering er et annet fortrinnlig særdrag ved bandet…
– Bare så det er sagt, Nick Rhodes nytter et arsenal av analoge synthesizere, og flere av hans digitale favoritter imiterer klassiske analogsynthesizere. Nick er ekspert på området, og vet hva han liker, hvilket er en fordel. Han er klar på hvilke lyder og soniske sammensetninger som appellerer, og blir ofte emosjonell omkring valg av synthesizerlyd. Her berører vi hjertet av Nicks artistiske vesen.
– ”All Of You”s refreng inkorporerer en gitarlinje i beste Andy Taylor-stil.
– Du har rett. Brian Coxon fremmet idéen, hvilket beviser hvor Duran Duran-kalibrert fyren var mens vi holdt på. Han leser oss rett, og ble virkelig for bandmedlem å regne i løpet av skrive- og innspillingsprosessen.

Om ”Give It All Up”, en av platas mørkere forekomster, i duett med Tove Lo, har Le Bon mye å formidle:
– Det var den første låten som fant sin form, og Johns insisterende basslinje ga incitamentet. Vi snakker kun om to toner, fordelt over åtte slag. At John skipper det åttende slaget er hva som overdrar figuren karakter. Det er mørkt, mektig og nådeløst. Basslinjen manet til så mye melodi at de tre distinkte sangpartiene – verset, versets andre ledd og refrenget – nærmest skrev seg selv. Vi fikk etter hvert høre at managementet, mot bedre vitende, hadde oversendt hele platematerialet til Tove Lo. Ikke mindre overraskende var det å finne at det var nettopp ”Give It All Up” hun søkte å medvirke til. Jeg bantes og svor, fordi jeg opplevde låten som komplett og elsket min egeninnsats herom. Og så skal denne Tove Lo komme og intervenere… ”Jeg vil ikke høre ”Give It All Up” med andre vokalister!” remjet jeg som en unge. Ha ha ha, vi snakket endog om å overtale henne til å velge en annen låt. Etterhånden sa jeg til Nick: ”Hør, hun er en artist, og når en artist har valgt et stykke å arbeide med er det ingenting på denne jord som vil endre dennes oppfatning. Hvis vi seriøst ønsker gjestebidrag fra Tove Lo, la oss se hva hun kommer opp med, og ta ting derfra”. Kremt, en del av meg håpte likevel at Toves pålegg skulle vise seg skikkelig dårlige, slik at jeg hovmodig kunne proklamere: ”Der ser dere, kun jeg evner å synge denne låten”. Slik skulle det ikke gå, heldigvis. Kvaliteten på materialet hennes er udiskutabel. Hun eleverte innspillingen, såpass granngivelig at vi ba henne synge bropartiet også, som på daværende tidspunkt kun forekom én gang. Min løsning på det hele, dersom jeg noensinne skulle få synge angjeldende sekvens igjen, var å doble partiets forekomst. Derfor har ”Give It All Up” tre vers, og ikke to. Å skilte med Tove Los stemmeprakt i topp av Duran Durans musikk er helt fantastisk.
– Enda hvassere på den mørke gren fremstår platas outsider, ”Wing”.
– Denne ble skrevet i samarbeid med Mike Ronson, og hadde opprinnelig et western-preg, med The Shadows-gitarer, som et veldig engelsk uttrykk for amerikansk roots-musikk. Jeg pennet min sorteste og mest forstyrrende tekst noensinne, full av selvforakt og smerte. Lenge het låten ”Knife”, og før jeg presenterte bandet for teksten visste jeg at de kom til å rynke på nesen. Ordene beskrev dødslengsel, sjalusi og selvhat, som en overdose død, og jeg erkjente at dette ikke ville fungere. Nick var på et tidspunkt rede til å forkaste hele låten, men alt for mange sterke melodilinjer hadde knyttet seg til rudimentet. Jeg vendte tilbake til tegnebrettet, som man sier, og innsprøytet en anelse positivitet. Ordet ”vinge” endret tekstens gemytt radikalt. Man befinner seg i helvete, men klamrer seg til et håp, hvilket skjenker låten tilstrekkelig optimisme.
– Avslutningssporet ”Falling” er ekvivalent med platas høydepunkt og samtidig dens mest overraskende tilslag.
– Her er vi skjønt enige. Klaviaturet trakteres av legendariske Mike Garson, som blant annet medvirker på David Bowies ”Aladdin Sane”; et album som var min personlige inngangsbillett til Bowies verden og starten på min absolutte idolisering av ham. ”Aladdin Sane” er en skjellsettende utgivelse for samtlige Duran Duran-medlemmer, og vi har søkt å kollaborere med Mike Garson i lang tid. Omsider løste det seg, og vi sendte ham en mer eller mindre ferdigstilt tapning av ”Falling”, uten endelig sangmelodikk, og etterspurte noe i tråd med ”Aladdin Sane”. I retur kom helt utrolige pianospor av klassiske jazz-aner, i beste Mike Garson-stil, og vi svevde på skyer. Dette er et betydningsfullt samarbeid for vår del. ”Falling” ligger sist i låtkronologien, av gode grunner, fordi ingen andre låter evner å følge opp.

Lett øst-europeiske ”Beautiful Lies” utgjør et øvrig overraskelsesmoment, tilvirket i spann med en annen Duran Duran-helt, nemlig italienske Giorgio Moroder. Sistnevnte er historisk sett påtvunget farskapet til elektronisk dansemusikk, og angivelig blant de få som makter å holde Simon Le Bon i ørene:
– ”Beautiful Lies” klinger mer sigøynersk eller russisk enn indisk, og skattes høyt innad i bandet. Giorgio Moroder er en tøff negl som ikke lar seg pelle på nesen. Vi lærte kjapt å holde oss inne med fyren, ganske enkelt fordi dennes vurderinger konsekvent viste seg å være de riktige. Så snart alle entes om å postere Giorgio i førersetet forløp arbeidet som en lek. Min datter Saffron Le Bon bidrar som korist på ”Beautiful Lies”, men jeg nedfelte de opprinnelig tenkte harmonilinjene, mens Giorgio satt i studio og akket seg: ”Nei, nei og atter nei, Simon – du synger en dur-ters over en moll-akkord! Dette er ikke farbart.” Jeg forsvarte meg en stakket stund: ”Hør, Giorgio, vi er Duran Duran, og vi har gjort karriere på dur-ters over mollakkorder”. Giorgio punkterte den videre debatt ved tørt å anmerke: ”Ikke på en av mine innspillinger”. Vi lot det bli med det. Både på ”Beautiful Lies” og ”Tonigh United” lot vi Giorgio være sjef med absolutt vetorett. Vi var tross alt ikke ute etter to Duran Duran-låter med Giorgio Moroder-ferniss, men et fullblods samarbeid som først og fremst bar italienerens signaturlyd. Hans ord ble derfor loven.

Duran Duran fungerte som kong Midas under første halvdel av 1980-tallet, hvor alt dere berørte ble til gull. Hvordan maktet dere å bevare forstanden mens det stormet som verst?
– Når du befinner deg høyt oppe gjelder det å ikke titte ned. Michael Penn, Seans Penns musiserende bror, har ytret seg klokt om just dette: ”Don’t call me highness, because it’s a long way down”. Duran Duran konsentrerte seg om sitt daglige arbeid – å sjekke ut fra hotellet, innta konsertlokalet og arrivere scenen presist – og forsøkte i det lengste ikke å ta inn over seg det store bildet. Først i 1985 ble trykket så massivt at det ikke lengre gikk å ignorere det store bildet, og dette resulterte i betydelige, interne rifter, som snart materialiserte seg i sideprosjektene The Power Station og Arcadia. Begge band ble dannet som vår eneste mulighet til å gjenvinne en viss kontroll over egne liv.
– Selv som klodens mest populære band komponerte dere ofte i moll, og Duran Durans ypperste arbeider – ”The Chauffeur”, ”The Seventh Stranger”, ”Shadows On Your Side”, ”The Wild Boys”, ”A View To A Kill” med flere –  er like elegiske og symfoniske som de er velegnet diskoteker, kronet av ditt smektende vokaluttrykk.
– Vi var aldri et R&B-basert band, og fant moll-akkorder veldig attraktive. Det sies nå at dersom du ønsker å oppnå en Eurovision Song Contest-hit, så bør du skrive i moll.

Undertegnede kommer i skade for å nevne A-ha. Le Bon parerer med Abba, som ugjendrivelig danner kroneksemplet på dualiteten tristesse og dansesal:
– Tenk bare på ”S.O.S.”, en personlig Abba-favoritt. De formår å gjøre en moll-akkord glad, og her ligger nøkkelen til mysteriet.
– Samme sak gjelder Duran Durans ”The Wild Boys”…
– Absolutt.
– Hvilke tanker gjør du deg i ettertid om det ambisiøse konseptalbumet ”Red Carpet Massacre” fra 2007?
– Jeg simpelthen elsker plata. Vi lyktes med alt vi satte oss fore, hvilket var å skape en urban, dramatisk konseptplate overdratt New York og Justin Timberlake som tematisk bakteppe. Faktisk finnes et par tiloversblitte låter fra ”Red Carpet Massacre”-sesjonene som vi aldri rakk å ferdigstille, hvorav særlig én ikke slipper tak i bevisstheten. Før eller siden er vi nødt til å hente frem denne igjen, da den har himmelvidt potensiale.

Før vi mønstrer av har jeg tatt meg faen på å fortelle deg hvor vanskelig det var å vokse opp i 1980-årene som tungrocker og Duran Duran-fan, fordi tiåret var så åndssvakt polarisert.
– Jeg forstår utmerket vel hva du mener. Vi var faktisk litt vanskelige å kategorisere, all den tid bandet hadde en røff slagside, pluss vår omgang med substansiell tristesse, som avvek samtidens puritanske fløte-pop-aktører. Duran Duran har aldri representert fjærlett og fordringsløs pop-musak. Samtidig var vi ikke harde nok for en plass i rock-kategorien. Platene våre beror som regel i pop-hylla. Om den slags stilistiske tilvisning plager deg som artist, da er du i trøbbel. Men går vi tilbake til 60- og 70-tallet ville man finne både The Beatles og The Rolling Stones under pop-banneret, så du har rett i at den sjangerdogmatiske fragmentering skøyt fart i 80-årene. Ingen bør derimot la seg lede til å tro at livet bør leves i en kategorisk boks, initiert av andre. Man plikter å skape sin egen boks, og den eneste boksen som passer hundre prosent på dette bandet heter Duran Duran. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021