Dold Vorde Ens Navn – Høstmørke

Høsten er for mange en mørk periode, likevel finnes det alltid noen som ønsker å forsterke tristessen. Bak navnet Dold Vorde Ens Navn finner vi folk fra Ulver og Dødheimsgard. Haavard og Vicotnik leder oss gjennom historien som nå har resultert i debut albumet «Mørkere».

Tekst: Ronny Østli
Foto: Carl EEk

Vicotnik har hele veien vært aktiv med Dødheimsgard og nå gjenfødte Ved Buens Ende. Bassist Kai bidro på førstnevntes EP «Satanic Art» fra 1998, mens gitarist Haavard skrev mye av musikken på Ulvers tre første plater, før han forsvant ut i mørket.

Haavard: – Etter jeg ga meg i Ulver tok jeg flere års pause fra musikken. Det ble unger og familieliv som krevde mye av tiden. Jeg har hjulpet noen kompiser hvis de trenger litt gitar her og der, men det var ganske stille frem til omtrent 2010. Min samboer hadde skrevet noen låter og det ble et pop/rock prosjekt ut av dette. Vi gjorde noen innspillinger som vi ga ut digitalt. Nå har jeg også vært med litt i Ulver hele veien også, når Kris (vokal, journ anm) har ringt og hatt behov for litt gitar. Men i 2014 ble jeg spurt av Myrkur om å gjøre akustisk gitar på plata «M», og der ble jeg fristet til å skrive egen musikk igjen. Så da gjorde jeg et par låter a la det jeg gjorde med Ulver på «Kveldssanger» og la ut på Youtube. Jeg hadde ikke noe mål med dette, men Prophecy Records hørte musikken og sa hvis jeg noen gang ville gi ut noe så var de klare. Så da begynte jeg dette arbeidet og holdt på noen år med det. Plata er for øvrig ferdig, den ble mikset i fjor, men utgivelse gjenstår. Det var vel i 2017 jeg begynte å leke med metal igjen og sådde frøene til det som er Dold Vorde Ens Navn.
– Du har jo tydeligvis en signatur, det første jeg tenkte da jeg hørte første singel «Løgnens Abstinenser» var Ulvers «Bergtatt» plate med Vicotnik på vokal.
Vicotnik: – Jeg tror ikke man kan unngå sin egen signatur, for det første er det jo det man liker. Det er den stemningen man streber etter. Jeg merker jo det når jeg bytter sjanger, som hvis jeg gjør noe elektronica så søker jeg jo etter den samme stemningen. Man kan jo selvsagt gå utenfor boksen, og det synes jeg også Haavard har gjort her, men man hører jo den signaturen som alltid har ligget i hans låtskrivernatur.
Haavard: – En ting er jo den signaturen, men jeg har ikke fulgt med så mye på black metal i nyere tid. Og hører jeg black metal hører jeg på det samme jeg gjorde som 16-17-åring, og det som inspirerte meg da. Så jeg har ikke prøvd å utvikle en annen måte å lage riff på. Det er jo andre typer låter og en variert plate, men utgangspunktet mitt er nok det samme siden jeg ikke har noe bevisst forhold til det. Jeg bare setter meg ned med gitaren uten å tenke på om det låter Haavard eller gammelt Ulver. Og det som fenger meg er nok da det samme som fengte meg på den tiden.

På «Bergtatt» henger en del av materialet fra demotiden hvor Carl Michael Eide skrev mye av musikken, mens resten av plata, samt «Kveldssanger» og «Nattens Madrigal» ble skrevet av Kris og Haavard. Vicotnik har en hukommelsesbank av de sjeldne og har et par anekdoter på lager.

Vicotnik: – Det var jo ganske kaotisk i Ulver før disse skivene, da det gamle bandet med Calle, som skrev hele demoen, skulle ut og det nye bandet skulle inn. Jeg spilte faktisk gitar på en øving, hvor Calle spilte trommer og jeg jammet til hans låter. Kris var jo også der og tenkte ut vokal. Haavard og det som ble besetningen i denne perioden var vel allerede da inne, men det var ikke ordentlig etablert. Hugh var vel heller ikke tiltenkt bassrollen fast, og Dimmu Borgirs Shagrath var vel også innom en kort periode, av type to kaffekopper eller noe sånt.

– En ting er hvordan Ulvers besetning ble stablet på beina for snart tretti år siden. Vi skal jo i hovedsak snakke om Dold Vorde Ens Navn.
Haavard: – Det startet vel egentlig med Kai (bass). Vi er gamle venner og satt hos meg en kveld og tenkte det hadde vært gøy og vært en tur innom rockefabrikken, hvor mange av de gamle black metal banda spilte inn demoer, og gjort en punkelåt. Både Kai og Vicotnik har jo jobbet der. Etter vi hadde gjort det foreslår Kai at vi kunne jo lage en god gammel black metal låt også. Joda, så tok vi oss et par pils og gjorde det. Så han var litt primus motor for dette. Så ble det både en og to og tre låter, og da tenker vi at dette må vi jo få spilt inn. Og med det kommer jo både trommer og vokal inn i bildet. Kai kjente jo Vicotnik godt og mente han kunne gjøre seg bra til det vi var ute etter. Øyvind Myrvoll har i likhet med meg gjort en jobb i Myrkur, og da falt det seg litt naturlig for meg å spørre ham. Begge sa ja, og da ble det års tid hvor vi jobbet frem litt tekster og vokal og spilte inn det som da ble EP’en «Gjengangere I Hjertets Mørke». Så i bunn og grunn er det et kompisband.
Vicotnik: – Dette har vært et premiss med det enkleste utgangspunkt, så har vi bygget oss frem til hva som er Dold Vorde Ens Navn, og det er først på plata jeg synes vi har landet, og penset inn på stemningen vi er ute etter og som vi har supplert med videoene. Jeg tror vi alle har kost oss med hvordan dette har tatt form, i stedet for å komme til noe som er helt ferdig. Jeg synes det hele har tatt form veldig enkelt. Det har vært veldig intuitivt mellom meg og Haavard, som har stått for det kreative, hvor vi vil. Så lenge det har vært enighet om fundamentet har boksene kommet på plass veldig lett. Mulig dette er litt urettferdig å si, for jeg vet jo ikke om alle de andre har oppfattet det like lett som meg.

Haavard legger til at alle har måtte gi og ta, mens det totalt har vært en rimelig uproblematisk prosess. For Haavards del falt mange brikker på plass til hvordan skiva skulle bli da han hørte Vicotniks vokal på ep’en. Jeg påpeker jeg synes EP’en virker rå og spontan, mens «Mørkere» (anmeldt her!) på mange måter høres mer strukturert og ordentlig ut.

Haavard: – Det er ikke feil å si det, EP’en var mer gutta på lokalet som tok seg noen øl og hadde det kult. Og holdningen da samsvarte nok mer med hvordan vi drev på i demodagene. Og den er jo spilt inn på en rockefabrikk uten all verdens utstyr, så det er jo mye demo over den. Vi har virkelig tatt et sjumilssteg opp til skiva, og det er et langt mer seriøst stykke arbeid med den ja.
Vicotnik:  – Min innfallsvinkel blir jo litt annerledes, men jeg synes jo mange av brikkene var på plass allerede på EP’en, selv om det kanskje var snublet litt inn. Nå er jo en del elementer fra EP’en skrellet vekk på «Mørkere», men også jeg fikk jo prøvd meg litt frem og staket ut kursen på hvor det vokale til slutt havnet. Så det har jo vært en god læringsprosess hvor noe av snubletesten nå står på beina.

– Bandets første livstegn var «Drukkenskapens Kirkegård» fra EP’en, og her var jo vokalen spinnvill. Folk flest kjenner deg jo for black metal vokalen både i Ved Buens Ende og Dødheimsgard. På «Mørkere» kliner du til med ukjente sider.
Vicotnik:
– Man må jo løfte seg i takt med produktet. Det første jeg hører av bandet er jo ganske punka og rølpete, og det legger jo en mental list for meg og hvordan jeg tilnærmer meg musikken. Ambisjonsnivået på plata er jo noe helt annet, med strykere, akustiske partier og ikke minst produksjonen, og når man får et så dynamisk produkt i fanget vil man jo løfte seg med produktet.
– Jo, men jeg tenker jo det bor mer vokalist i deg enn hva som tidligere er oppdaget. Man har da hørt tilfeller av vokalister tidligere som skal prøve ut nye sider, med mildt sagt vekslende hell.
Vicotnik:
– Mitt utgangspunkt er jo vokal og gitar. Så da kommer vi tilbake til alle de banda jeg spilte inn kassettdemoer og rehearsals med tidlig på 90-tallet i Askim. Så flyttet jeg til Oslo, og da var gjerne vokalisten allerede på plass. Men det har nok alltid bodd en vokalist i meg, selv om jeg nok er mer kjent som gitarist og riffmaker. Og det var litt av premisset her også, at jeg skulle jeg kun synge og ikke spille gitar.
– Du nevner tidligere at du søker den samme stemningen når du skriver musikk, uavhengig av sjanger. Gjelder det tekster også?
Vicotnik:
– Jeg har nok skrevet sånne tekster lenge, jeg har bare ikke hatt noen plattform å presentere det i. Jeg skrev jo tre av tekstene på seneste Dødheimsgard plata, og jeg synes jo de slekter litt innholdsmessig. Men der er jo hele landskapet mer kaotisk, både musikalsk og tekstmessig, så den største forskjellen denne gang var å strukturere det. Også er det jo et nytt språk, og det gir jo en annen palett å jobbe med. Ved å fjerne filtrene kaos og fremmedspråk er jeg jo nærmere kjernen jeg vil inn på. Dette er jo mer nakent enn alt fiksfakseri som er i tekstene til Dødheimsgard som får innholdet til å virke mer mystisk og skjult.

Opphavet til bandnavnet er det Haavards samboer som skal ha æren for.

Haavard: – Det er veldig vanskelig å finne et bra bandnavn i dag. Vi jobbet ganske lenge med akkurat dette. Vi var klare på at det ikke skulle være noe værfenomen, dyr eller is og frost. Vi ønsket noe som gjenspeilet det vi formidler, som er mørke, uten at det er religiøst rettet, men mer et menneskelig og sjelelig mørke. Skjult blir ens navn kan jo tolkes forskjellig, men for meg handler det om tabuet forbundet med angst og psykisk helse. Så er det jo selvsagt et navn som skiller seg ut, og det var også noe vi huget etter.

Vicotnik finner det en smule vittig at man brukte lang tid på å finne et navn, som da viste seg å være navnløst. Er Dold Vorde Ens Navn et band vi kan oppleve live?

Haavard: -Jeg håper da det, det er i hvert fall planen, uten at vi vet når,
Vicotnik:
– Jeg har spilt så mange ganger første gangen konserter. Jeg har snubla inn på scenen med så mange band at det er jævlig kjipt å gjøre det igjen tretti år inn i karrieren i for tusende gang. Det som er viktig for meg er at siden vi har bygget dette bandet fra bunnen har vi en sjanse til få alt på plass før vi presenterer det. Ikke bare spillemessig, men helhetlig hvordan det skal presenteres. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021