Circus Maximus + Maraton @ Rockefeller, Oslo

Fredag 18. mai 2018

Litt over to år har gått siden gutta i Circus Maximus inviterte til slippfest for «Havoc» på vår alles favorittscene Rockefeller. Den forrige begivenheten ble filmet, og liveutgaven «Havoc In Oslo» ble gitt ut i fjor høst. Denne inneklemte fredagen var de altså tilbake i Oslos storstue. Mest sannsynlig var en langhelg med strålende vær, samt det faktum at de ikke har gitt ut noe nytt materiale siden sist, grunnen til at det var hakket færre folk tilstede enn forrige gang.

Men Circus Maximus var ikke alene på scenen denne fredagskvelden. Med seg hadde de både Addiktio og Maraton. Førstnevnte instrumentale trio fikk vi dessverre ikke med oss, men Maraton derimot har vi hørt så mye lovord om i det siste at vi var nødt til å sjekke dem ut litt nærmere. For de uinnvidde kan bandet beskrives som en hybrid av Leprous og Muse. Maraton har kun rukket å gi ut to singler foreløpig, hvorav den første ved navn «Blood Music» tydelig befinner seg i Leprous-landskapet. Men de har likevel klart å skape sitt eget uttrykk med sin progressive pop/rock, og vil kanskje være tilgjengelige for et noe bredere publikum. Men én ting de ikke trenger å ta etter band som Leprous er det statiske sceneshowet. Musikken hadde kledd bedre at enkelte bandmedlemmer bød litt mer på seg selv på scenen, noe som også hadde økt underholdningsverdien for publikum. Jeg er helt sikker på at bandet har potensiale til å bevise at flinkismusikk kan være minst like bra live som på plate. Syv låter fikk vi servert, og av de fem helt ukjente låtene var det et par av dem som sågar sendte tankene til selveste a-ha. De avsluttet med settets høydepunkt, deres ferskeste singel «Spectral Friends». Maraton er et band det blir spennende å følge med på i tiden fremover, og så får vi håpe debutalbumet slippes i nærmeste fremtid. 4/6

Så var det klart for Circus Maximus. Det vil si, teknikere og utstyr var tydeligvis ikke like klare som band og publikum; kort tid ut i åpningslåta «Havoc» forsvant lyden helt fra Michael Eriksens trådløse mikrofon. Det var åpenbart vaskelig å forsyne mannen med en ny mikrofon, og først mot slutten av låta var det mulig å høre hva han sang. «Abyss» ble atskillig mer vellyket fremført, men under tredje låt «Wither» måtte Michael kapitulere å gå over til mikrofon med kabel. Og det ble vesentlig bedre lyd. «Ledning er tingen» som han uttalte selv, før han lovte å ikke snakke for mye i løpet av kvelden, det ble bare tull mente han, i motsetning til gitarspillet til Mats Haugen som er alt annet enn tull. Det kan vi si oss helt enige i, og at Mats hadde slitt med senebetennelse i begge armer en lengre periode la vi ikke merke til.

«The Prophecy» innledet starten på et litt roligere parti med fire semiballader på rad. «The One» var en av disse, med en ganske så fet intro, og under introen til «Flames» fikk keyboardist Lasse Finbråten briljere en stund alene i spotlighten. «Silence From Angels Above» fra førsteskiva «The 1st Chapter» ble et vokalt høydepunkt, hvor stemmen til Michael virkelig kom til sin fulle rett.

Etter «Used» fra albumet «Nine» kunne Michael informere om at han nå skulle slutte å spørre folk om hvor de var da Brå brakk staven, men nå heller begynne å si «Hvor var du da vi spilte «Used» for første gang ever?» Vi var heldigvis på Rockefeller. Videre kunne han opplyse om at Circus Maximus skal være support for Kamelot på Sentrum Scene 22. september, hvor de har planer om å spille «Nine»-skiva i sin helhet. Med andre ord en ekstra grunn til å glede seg til den konserten. Deretter fulgte den obligatoriske «Game Of Life» fra samme nevnte skive, som ett av kveldens høydepunkt. «Remember» fikk æren av å runde av det opprinnelige settet før gutta tok seg en pause bak scenen.

De kom selvsagt tilbake, for ytterligere tre låter. Først ut var «Chivalry», hvor de kjørte på med ekstra lysenheter. Sceneshowet denne gangen begrenset seg til et eminent lysshow, i motsetning til 2016-gigen hvor de hverken sparte på pyro eller konfetti. Derpå fulgte kveldens desiderte højdare «Namaste», hvor trommis Truls Haugen toppet det hele med sitt growlingparti, før aftenen ble avsluttet med «I Am».

13 låter var litt i snaueste laget, i mine ører manglet det opptil flere godlåter som «A Darkened Mind», «Architect Of Fortune», «Reach Within», «Zero», samt den første singelen fra deres nyeste plate; «The Weight». Men stemningen var det ikke noe å si på, og jeg har ennå til gode å overvære en konsert hvor Circus Maximus ikke leverer. 5/6

Marianne Lauritzen

Foto: Geir Kihle Hanssen

Les også: Circus Maximus – Minimalistisk kaos