Candyboy
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood. Den største årsaken er rett og slett at dette er jævlig sært, men også dyktig utført. Kanskje ikke så rart når mannen har studert klassisk musikk i Italia i ti år og sannsynligvis også har saumfart gamle italienske kirkegårder fra barnsben av. Men det skal også et visst talent til og en kreativ evne, og det har så visst Candyboy i bøtter og spann. Låtene på skiva er mildt sagt veldig variert. Her får du alt fra hip hop, electronica, country, blues og selvfølgelig klassisk musikk i en salig smørje. Smørje er positivt ment i denne sammenhengen, selv om ikke alle låtene er like fornøyelige. Men det engasjerer meg, og det er ingen selvfølge. Jeg vil nok fremheve de klassiske låtene der det meste er nedstrippet, slik som på «Pink Elephants on Parade», «Sulfur Blues» og «Capriccio». Candyboy er også sterkt inspirert av horror, i likhet med en annen supergitarist, John 5. Og når vi først er inne på moderne supergitarister er det også verdt å nevne Buckethead som en liten preferanse. Liker du disse to nevnte er det også en stor sannsynlighet for at du kan like Candyboy.
«Hellawood» er en sær reise inn i et musikk-univers som til tider er ganske så uhyggelig, men også vellåtende. Det er høyst variert og viser en kreativ musiker og komponist som overhodet ikke er redd for å eksperimentere på tvers av genre. Ja, rett og slett et Frankenstein-album for gitarnerder vil jeg beskrive det som.
4.5/6 | Pål J.Silihagen
Utgivelsesdato 31.oktober 2019