Blink-182 | California

BMG

Fem år etter sin forrige skive er punkpopbandet Blink-182 ute med sitt syvende studioalbum – en hyllest til sin hjemstat California. Tittelsporet handler om hvor heldige de har vært som har fått vokse opp i nettopp California, og både Los Angeles og San Diego er beæret med hver sin låt på plata. Alt pakket inn i deres sedvanlige surfrocksjanger.

Det er fascinerende, eller kanskje mest sørgelig, at de har holdt på med akkurat den samme fjortissrocken i 24 år. Banale tekster som «We are the kings of the weekend» og «Can you remember the last time we woke up sober» blir ekstra kleint når gutta nå faktisk er i 40-åra. Blink-182 ga seg egentlig i 2005 og hadde en fire års pause før de startet opp igjen i 2009. Etter forrige album «Neighborhoods» som kom i 2011, har gitarist og vokalist, og en av grunnleggerne, Tom DeLonge forlatt bandet, og blitt erstattet med Matt Skiba (Alkaline Trio). Skiba har riktignok et delt ansvar bak mikrofonen sammen med bassist Mark Hoppus, så noe velkjent vokal er det fortsatt å spore her, men det spørs vel likevel om ikke bandet heller burde hevet seg over 40-årskrisa og sett på dette som en gyllen mulighet til å legge inn årene, igjen.

De mest hørbare låtene er «Home Is Such A Lonely Place» og tittelsporet «California», mest fordi de er mindre slitsomme enn resten, samt «No Future» og «Los Angeles» som har de mest behagelige melodiene. Sistnevnte med det bønnfallende budskapet «Los Angeles when will you save me». Dog er dette dessverre ikke nok til at jeg får lyst til å ta frem det surfbrettet jeg ikke har.

Plata avsluttes med en helt unødvendig 30 sekunders snutt ved navn «Brohemian Rhapsody» hvor den eneste teksten er «There’s something about you I can’t quite put my finger in». Det skal ha tatt Hoppus og produsent John Feldmann ni minutter å skrive og spille inn denne låta. Ikke overraskende. Uansett blir det ekstra minuspoeng for å smusse til en Queen-låt.

Skiva består av 16 låter, heldigvis er de ikke særlig lange, den korteste er på hele 17 sekunder. Første singel fra albumet heter «Bored To Death». Ironisk nok. Hele skiva er dørgende kjedelig, og jeg kommer nok aldri til å sette den på igjen, til det rykker det altfor lite i surfefoten.

1,5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 01.07.2016