Black Stone Cherry – Maritim rock’n’roll

Et av årets største positive overraskelser på musikkfronten i år har for undertegnede vært «Between The Devil & The Deep Blue Sea» – den tredje skiva til de amerikanske gutta i Black Stone Cherry. Så da de i november 2011 besøkte Oslo som supportband for Alter Bridge, var det en selvfølge å sette seg ned i loungen på Rockefeller og ta en prat med bandets vokalist og gitarist Chris Robertson.
 
Tekst og fotos: Geir Amundsen
 
– Velkommen tilbake til Norge! Dere har bare vært her en gang før, ikke sant?
– Ja, stemmer, vi spilte her for to år siden på en liten klubb som het John Dee eller noe sånt…finnes den fortsatt?
– Ja, den er i samme bygning som vi sitter i nå, rett under Rockefeller. Hva husker du av den gigen?
– At det var iskaldt ute, men folk var utrolig positive og entusiastiske.
– Hvordan har turneen gått hittil?
– Vi kom til Europa for to-tre uker siden, og har spilt konserter i Italia, Frankrike, Nederland og Belgia hittil. Vi storkoser oss! Responsen fra publikum har vært over all forventning, med tanke på at vi bare er support på denne turneen.
– Og nå kommer dere rett fra Göteborg?
– Riktig, og jeg aner ikke hvor vi skal i morgen.
– København.
– Og det er?
– Danmark.
– Ah! Det blir sikkert fett! Så skal vi turnere her i Europa til i begynnelsen av desember, hjem og feire jul, og så fortsetter vi turneringa igjen i januar.
– Ganske tungt program dere har, med 5-6 konserter i uka! Hvordan takler stemmen din det?
– Jeg sleit litt den første uka, men nå begynner jeg å bli vant til hardkjøret, så jeg tror det skal gå greit resten av turneen.
– Hvordan er det å turnere med Alter Bridge? Var dere fans av de før denne turneen?
– Det er helt kanon, og vi har vært fans siden førsteskiva deres. Vi har spilt sammen med de i hele år, og de er bare verdens hyggeligste folk. De gir oss ingen begrensninger, og de lar oss spille i over en time hver kveld. De er knallbra musikere og festlige folk å henge sammen med.
– Hvilke sangere er det som har hatt størst innflytelse på deg?
– Freddie King er kanskje den største for meg, Muddy Waters og Howlin Wolf…
– Først og fremst bluessangere?
– Ja, helt klart. Og Ronnie Van Zandt fra Lynyrd Skynyrd, Paul Rodgers, Steve Marriott.
– Apropos Skynyrd – dere ble tidligere kategorisert som et sørstatsband – Southern Rock. Men den merkelappen må dere da ha ristet av nå.
– Ja, jeg skjønte aldri den. Vi har alltid bare kalt oss selv for et rockeband fra sørstatene. Vi er ikke sørstatsrock, vi er ikke et metal band, vi er bare et rock’n’roll band. Det er visst ikke så mange rockeband igjen nå til dags, så de må prøve å putte en merkelapp på oss.
– For 5-6 år siden var jeg bekymret for at alle nye, unge band skulle høres ut som Korn eller Linkin Park. Det fantes nesten ikke nye rock’nroll band.
– Ja, jeg skjønner hva du mener.
– Men så plutselig dukker dere opp, og The Answer fra Belfast, og Rival Sons fra LA. Klassisk, melodiøs, hard rock’n’roll. Hva skjedde?
– Si det – vi har aldri brydd oss om nu-metalbandene som Korn eller Linkin Park. Selv om jeg liker enkelte låter, har de ikke påvirket meg i det hele tatt. Da jeg lærte å spille gitar, satt jeg med Mountain-skiver, eller AC/DC-skiver – skiver som fattern hørte på, og han ga meg min første gitar og et tupp i ræva. Jeg var kjempefan av grungebølgen og elsket band som Nirvana og Alice In Chains og Soundgarden og Stone Temple Pilots, men som du sier, det var nesten ikke band på 90-tallet som spilte klassisk rock. Vi hadde kanskje Clutch – de og Kings X, hvis det kan kalles Classic Rock.
– Dere har holdt på i nærmere ti år nå – hvor gamle er dere egentlig?
– Ben (Wells, gitar) er yngst på 25, Jon (Lawhon, bass) er eldst på 28 år. Jeg og John Fred (Young, trommer) er 26.
– Ikke verst å ha tre skiver og verdensturneer med Whitesnake og Def Leppard bak seg på den alderen.
– Nei, vi har vært utrolig heldige hittil, men vi har den dedikasjonen som trengs til å fortsette med å spille musikk, det er det eneste vi vil og det eneste vi skal gjøre fremover.
– Dere debuterte i 2006 med en selvtitulert skive.
– Ja, den spilte vi inn hjemme i Kentucky, og den ble produsert av John Freds far (Richard Young, gitarist i semilegendariske Kentucky Headhunters) og David Barrick. Vi hadde vel kanskje ikke helt funnet vår egen stil da, vi var knapt fylt 20 år da. Men vi fikk jo ganske umiddelbart oppmerksomhet på grunn av den. Likevel, den er kanskje litt mindre fokusert enn andreskiva vår.
– «Folklore And Superstition» fra 2008?
– Den er totalt annerledes, og mer inspirert av sørstatsrocken, uten at den kan kalles sørstatsrock. Den ble innspilt i Nashville, Tennesse og produsert av Bob Marlette, som også har jobbet med Alice Cooper (og Rob Halford, David Lee Roth og Black Sabbath). Jeg er veldig stolt over den skiva, og jeg føler at vi har vokst og vokst for hver utgivelse. Låter som «Blind Man», «Things My Father Said» og «Peace Is Free» er fortsatt noen av våre største låter i Storbritannia, ved siden av «Maybe Someday» og «Lonely Train» fra førsteskiva.
– Og i mai i år kom dere med «Between The Devil & The Deep Blue Sea».
– Denne gang dro vi til Los Angeles og spilte den inn med Howard Johnson (Motörhead, My Chemical Romance, Daughtry) , og det er utvilsomt min favoritt av våre tre skiver.
– Dere har vokst veldig som låtskrivere siden debuten.
– Takk, jeg føler det slik selv og, vi vet mer hva vi holder på med. Vi har samarbeidet med litt andre folk på låtskrivinga på denne, og jeg tror det kan høres at vi hadde det utrolig morsomt med innspillingen av denne skiva. Mens på de to første var det tydelig at vi prøvde å spille alt perfekt, nervøsiteten skinte igjennom og vi klarte ikke helt å slappe av i studio. Debuten høres ut som den er innspilt live i studio, den andre har en swampy New Orleans-feeling, mens denne nye er bare rock’n’roll. Jeg har ikke inntrykk av at det lages rock’n’roll-skiver lenger – det lages metalskiver, det lages stonerrockskiver, det lages hip hopskiver… Det lages ikke rock’n’roll lenger, med mindre vi snakker om AC/DC. Alter Bridge er et annet rock’n’rollband, selv om de har hentet mye fra metal, men de har mye klassisk rock’n’roll i seg.
– Enkelte av låtene deres har disse blytunge introene og vers, og så et svært melodiøst og fengende refreng.
– Ja, det er noe vi alltid har strukket oss etter – folk må kunne synge med på låtene. Kan vi ikke ha det gøy mens vi gjør dette, er det ikke vits i å gjøre det i det hele tatt. Og hvis låten ikke betyr noe for oss, er det ikke noen vits i å gi den ut.
– Hva skal albumtittelen «Between The Devil & The Deep Blue Sea» bety?
– Jeg har ingen anelse! Ben kom opp med forslaget, vi syntes det hørtes kult ut og bare sa ‘Flott, kjør på!’.
– Er det et amerikansk uttrykk?
– Det er visst egentlig et gammelt engelsk uttrykk fra sjøfarten. Når man jobbet på nedre dekk på en seilskute, kalte de det for nettopp det. Og det er en setning i en Aerosmith-låt hvor det blir nevnt…
– I starten av «The Other Side», riktig…
– Ja, det var der Ben plukket det opp, enkelt og greit. Men per idag er det vel mer et uttrykk for et dilemma, en vanskelig situasjon.
– Dere jobber tydeligvis med tekstene også. Hvem skriver de?
– Alle fire lager tekstene. Men det er det siste som kommer. Først lager vi låta og melodilinjene, og så lager vi en tekst som passer til stemningen i låta. Noen ganger tar det fem minutter å lage teksten, andre ganger tar det månedsvis.
– Dere har gitt ut en liveskive også – men da jeg sjekket på Ebay i går, lå den på 220 dollar.
– Ja, det er galskap…den ble innspilt på Astoria i London på vårt første Europabesøk i 2007. Den er rett fra miksebordet, og folk kunne kjøpe den ved utgangen etter konserten, så den ble bare lagd i tusen eksemplarer. Jeg elsker den, selv om du kan høre at vi spiller masse feil – kanskje derfor jeg elsker den. Vi solgte den for 15 pund, og nå tjener noen grovt på å selge den videre.
– Så den kommer ikke til å bli utgitt på nytt?
– Nei, vi kommer nok heller til å gi ut noe nytt. Gjerne på samme måten, at folk kan kjøpe kveldens konsert i utgangsdøra på hjemvei. Kanskje ikke på hver eneste konsert, men enkelte utvalgte hadde vært kult.
– Dere er på Roadrunner Records, ikke sant?
– Stemmer, de har vært utrolig flinke.
– Pussig, på 90-tallet var Roadrunner mest kjent som spesialister innenfor death metal og thrash metal, med nesten bare band som Deicide og Mercyful Fate og Sepultura og Obituary. Og nå har de Kiss og Rush og Dream Theater og Lenny Kravitz. Utrolig.
– De hadde også Nickelback, og da «How You Remind Me» ble den største hiten deres på år og dag, innså de vel hvor pengene lå. Og det var ikke i metalen. Så hvis de utvidet spekteret ville de tjene utrolig mye mer, som de igjen kan legge i promotering av andre band. Vi er som sagt veldig fornøyde med de, selv om vi har hatt våre krangler, men det har vel alle forhold. Så de har virkelig ut bredt utvalg, fra Slipknot til Lynyrd Skynyrd…
– Ja, dere har turnert med Skynyrd også? Hvordan var det?
– Det var en drøm for oss, vi turnerte med de og Kid Rock i tre uker i 2009. De er selvsagt store helter for oss, og vi er ganske heldige med at vi kan spille med Skynyrd, og det funker musikalsk. Men vi kan også spille Hellfest i Frankrike eller Download i England, og det funker. Vi har såpass mye variert musikk at vi kan spille med andre band fra et bredt musikalsk spekter.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2011