Kategorier
Nyheter Skiver

Black Country Communion | BCC IV

Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og Jason Bonham tilbake med ny skive, med sitt femte medlem Kevin Shirley bak spakene. Og resultatet er intet mindre enn strålende.

Mascot

Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og Jason Bonham tilbake med ny skive, med sitt femte medlem Kevin Shirley bak spakene. Og resultatet er intet mindre enn strålende.

De viser oss øyeblikkelig hvor skapet skal stå med åpningslåta «Collide», en tung groovy sak før den mer melodiske «Over My Head», som kan minne litt om debutens «One Last Soul». Av de ti låtene på skiva, er fire av dem på over syv minutter, og den første av disse er kanskje det mektigste jeg har hørt fra denne gjengen. «The Last Song For My Resting Place» handler om fiolinisten som sto på Titanics dekk og spilte for å berolige passasjerene mens skipet sank, og har en klagende fiolin som setter stemningen, i tillegg til mandolin og en sterk vokal fra Bonamassa som fortsetter sin tradisjon med å synge én låt pr skive – men jaggu er ikke den låta nok en gang skivas sterkeste kort, i likhet med «Song Of Yesterday» fra debuten og «The Battle For Hadrians Wall» fra toeren. (Og den påstanden kommer fra en mann som aldri helt har fått sansen for Bonamassas soloskiver, men har alt av Glenn Hughes!)

En annen nøkkellåt her er den mørke og sakte brennende syvminutteren «The Cove» hvor Hughes får vist seg som en ekte dyreverner – teksten forteller om slakt av delfiner i Japan. Skivas lengste låt er den pianodrevne «Wanderlust», og den er nok et høydepunkt, i likhet med påfølgende «Love Remains», hvor Hughes tar i bruk falsetten på refrengene – herregud for en stemme denne 65-åringen fortsatt har! Det avsluttende eposet «When The Morning Comes» gir Bonamasse en anledning til å ta helt av på gitaren, mens refrengene roer det hele ned.

Likte du de første BCC-skivene, så kan jeg ikke forestille meg at du ikke kommer til å elske også denne. Kan vi alle sammen nå krysse fingrene for et Norgesbesøk i løpet av 2018?

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 22.09.2017