Backstreet Girls + Barbed Wire + Sugar Louise @ Byscenen, Trondheim

Fredag 5.april 2019 

Det er noe glissent inne på Byscenen når Sugar Louise går på. Bandet som feirer 10 år i år og som kanskje for trøndere flest er best kjent for låta «Ikke Engang Robin Hood (Kan Ta Gull Fra RBK)» har kanskje ikke fristet nok til å møte opp litt tidlig på en fredag. Men vokalist Billy lar seg ikke affisere av dette og fyrer i gang publikum fra første note av «Take My Life» før de fortsetter med «Letters From Hollywood». Noen av de som tidligere hang i baren trekker nå inn i salen og det fortsettes med «I Don’t Wanna Be» – Trondheimsbandet som kan karaktiseres som ett rocka punk-light band har låter som fenger og dyktige musikere. Lyden er også absolutt innafor.

De fortsetter med «1994» før de fyrer avgårde med coverlåten «Prince Of Darkness» fra Yum Yums, ett Mosseband som visstnok er hele grunnen til at Sugar Louise oppstod. Vokalist Elling Finnanger sjekker med publikum om de er klare for Backstreet Girls før han sier «Æ ska skyndt mæ å bli ferdig» eller som kona hans brukte å si «skynd dæ å bli ferdig» . For min del trengte de ikke å skynde seg ettersom dette høres veldig bra ut. Med låtene «New York City» samt «You Call It Love» fortsetter det korte settet før nok en coverlåt fra ett Mosseband runder av en fortreffelig åpning av denne kvelden på Byscenen. «Sixpack Generation» fra banded Dollsquad treffer vel mange av trønderne her. Og med sixpack menes ikke sommerkroppen, men den som nytes best kald. 4.5/6

Barbed Wire er neste band ut. Hadde ikke hørt særlig mye av dem før kvelden annet enn at det er en ACDC – klone og at bandet er oppkalt etter filmen med samme navn med Pamela Anderson i hovedrollen. På setlista starter de med «Live Wire», dette er tung rock fra trønderrockerne og personlig synes jeg vokalisten høres litt ut som Udo Dirkschneider, men uten den tyske aksenten. Inn i lokalet har det kommet noen flere nå, men foreløpig imponerer ikke lyden der jeg står ved miksebordet. På låt nummer to «To Hell And Back» overdøves bandet av bassen (når det sies så er bassen fantastisk bra og en kan jo mistenke at her har noen bestukket lydmannen for å få frem den herlige basslinja). Men heldigvis, lydmannen må ha hørt tankene mine for på den neste og nye låta «She’s Going Down» faller lyden med ett på plass. Vokalisten frir lite til publikum underveis, men annonserer at det nå er på tide med en coverlåt av Mike Oldfield. Låta som han selv sier nå er ødelagt av Barbed Wire er selvfølgelig «Moonlight Shadow» og det låter veldig tungt og tøft.

De har også invitert med seg en gjestevokalist i kveld. Petter Selliseth er med på vokal på de to neste låtene «Queen Of The Night» og «Highway Star.» Dette er lekent utført og låta sitter godt. Synes Barbed Wire høres bedre og bedre ut nå og en får følelsen av at godstoget har kommet opp i fart og dundrer i vei. De sidrumpa trønderne ser ut til å skjønne at med «Old Time Rock’N’ Roll» er det ingen skam å komme ut av komfortsonen, så det er spede forsøk på dansing å spore. Mon tro om den før benevnte six-packen er konsumert og har begynt å påvirke rockefoten? De tre siste låtene er «Here To Stay», «Just Mean» og «Out Rocking Again». Igjen litt masete i mine ører, men for all del, alt i alt er Barbed Wire ett kult band som er verdt å få med seg. Enn så lenge savnet jeg noe av spillegleden fra Sugar Louise som ville løftet opplevelsen ett hakk til. 4/6

Så er det klart for The Backstreet Girls (TBG). Bandet som har holdt det gående i mer enn 35 år er jo legendarisk i Norge selv om undertegnende ikke har hørt på dem de siste 30 åra. Scenen ryddes og da de første stemmetonene kommer løsner skummet fra trønderskjeggete menn og salen fylles opp. Forventningene bygger seg opp og selv om suset av pratende tilskuere som koser seg er høyt, venter alle nå på første låt. TBG er jo kjent for ett energisk show og kveldens show skal absolutt ikke bli noe unntak. Ironisk nok starter de med «Barbie Wire» som første låt og gutta kommer inn med sneipen i kjeften og en flaske Jack Daniels som allerede har blitt prøvesmakt på bakrommet. Jeg vil anta at dette er smøremiddel for gitarist Petter Baarlis herlige riff med heftige hopp over scenen som det da er umulig å ikke komme i stemning av.


Frank Albin som er relativt fersk Backstreet Girl har ett herlig driv på trommene, på bass vikarierer i dag Gaute Vaag for tredje gang i fraværet av Dan «Thunderbird» og det blir spennende å høre hvordan dette vil fungere. Til slutt på vokal har vi Bjørn Müller, denne lange hengslete rockeren er ikke helt ulik Alice Cooper, og den sammenligningen viser seg fra flere sider utover kvelden. Neste låt ut er «She’s So Bad» og allsangfaktoren melder seg. Joda, det er da liv i publikum på Byscenen i kveld. Dette fortsetter med «Boogie My Life Away» og den herlige «Awright Awright Awright», nå er det fredagskveld og festen er i gang. For dere som enda ikke har hørt BSG live, kom dere av gårde… Gutta kan dette med å få til fest og det er fullt trøkk før det hele roer seg ned med en … neida «It Ain’t Easy» er absolutt ikke noen ballade det heller. Det nærmeste vi var en ballade var mellom låtene når Baarli kjørte noen rolige riff så resten av gutta kunne ta en liten pustepause. Frank Albin kaster skjorta og kjører resten av showet baris. Med det tempoet og drivet han har bak settet skjønner en godt at det blir varmt. Det går såpass unna der oppe at noe av utstyret holder på å skli fremover, men en rutinert trommis takler sånne kriser elegant. Vi får «Rolling With The Stones», men ikke før en solid slurk av JD-flaska er tatt av Baarli og ny sneip er tent. Imaget driter i røykeloven og muligens skjenkeloven, men etter alt så er jo dette rock’n roll.

Det byttes lue og gitar før «Rattlesnake Charlie» og ett av mange høydepunkt durer avgårde. Effekten av dempa trommer (jepp, trommer kan også spilles svakt) er rett og slett magisk i kontrast med gitarsoloen til Baarli og det danses blant publikum. Så annonseres en ny låt, «Angelface». Nok en kjappislåt med fullt driv fra Frank Albin. Basslinja høres også tydelig og nå er det god stemning. Låta kan også minne litt om noen av de låtene som Alice Cooper hadde på 70-tallet, men med enda mer fart og trøkk. «I Was Right» er neste låt ut før «Monster In My Cadillac» som er nok ett høydepunkt også for publikum som nå har mange dansende. Det skåles og da er det jo passende med «Going Down» og herlig slidegitar. Denne etterfølges av «Golden Rose» og «Hizbollah Rock’n Roll». Vi får gjesteartist Atle Steigedal på gitar fra Barbed Wire opp på scenen. «Gimme Just A Sec» er nok en låt som bringer frem Cooper-tankene hos meg. Og med det er timeglasset også nesten tomt (JD flaska), og gutta takker for seg. Men flaska var jo ikke helt tom, så det er selvfølgelig plass til to låter til i ekstranummerene «Damned That Man» og «Gypo». God stemning blant publikum og det er takk for en strålende aften. 5/6

Tekst: Inge Hassel
Foto: Kjell R Solstad