Audrey Horne + Magick Touch @ John Dee, Oslo

Fredag 14.september 2018

Hva er bedre enn fredags-taco? Jo, det skal jeg fortelle deg; nemlig to av Norges fremste hardrockband på en og samme scene. Bergensbataljonen nærmere bestemt Audrey Horne og Magick Touch gjestet John Dee denne fredagskvelden og for en kveld av de sjeldne det ble…

Trioen Magick Touch startet det hele med et brak og endelig foran et publikum bandet verdig. Med karismatiske Hans Kristian Rein på vokal og gitar leverte bandet et forrykende oppvarmingssett, og responsen var heldigvis deretter. Med sin klassiske rock og fengende låter var det ingen som helst tvil om at bandet traff et kresent Oslo-publikum. Joda, en og annen bergenser foruten bandmedlemmene hadde forvillet seg til John Dee denne kvelden.. Smått utrolig at bergensere klarer å bryte igjennom det meste av lyd, men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det skaper stemning, og stemning ble det. Både med bergensere og mer urbane Oslo-borgere i taktfast klapping og tendenser til luftgitar-agering.

Vi fikk servert låter fra både “Electric Sorcery” og “Blades, Chains, Whips & Fire”. Hvorav låta “Believe In Magick” fra sistnevnte album satt som ei kule, det gjorde jaggu resten av låtene også. “Trouble & Luck” var nær sagt selvfølgelig et annet høydepunkt fra settlista, hvor man virkelig hører bandets store preferanse skinne igjennom, Thin Lizzy. Men som de fleste fikk med seg, bor det mye mer i dette bandet. Låtmessig beveger de seg elegant mellom klassisk hardrock og melodisk rock. Lyden var det heller ikke mye å utsette på og trekløveret i form av Rein, Christer Ottesen (bass & vokal) samt Bård Heavy Nordvik (trommer) hørtes ut som et dusin illsinte okser dundrende nedover prærien, og bortsett fra en heller sparsommelig lyssetting som fikk oss til å tro at bandet var en duo til tider, ble det en perfekt oppvarming til det som skulle komme… 5/6 

Så var det klart for Audrey Horne og det knyttet seg en viss spenning til å høre låtene fra deres siste album “Blackout” i liveformatet. Og la oss slå fast med en gang, det låt dobbelt så fett live som i fysisk format. Dette er selvfølgelig en helt objektiv observasjon, og skulle noen andre som var tilstede mene noe annet så får de gå og vaske ørene med grønnsåpe eller komme på hjemmebesøk til undertegnede og få høre noen sannhetens ord.  Det låt rett og slett usannsynlig bra. Naturlig nok fikk vi høre en rekke av de nye låtene deriblant “This Is War” og “Naysayer” for ikke å snakke om den sterkt Thin Lizzy-inspirerte låta “Rose Alley”. Som sagt de ferske låtene fra deres siste album svingte og trøkket som pokker. Og utrolig nok så glemte jeg helt å savne kremlåter som “Volcano Girl” og “Show and Tell” bare for å nevne noen.

Vokalist Torkjell Rød er kanskje ikke den beste tekniske vokalisten, men han eier scenen og synger med en innlevelse og råskap som er sjelden vare. Men uten å tråkke noen på tærne er det selvfølgelig de to karene på gitar som fanger mye av oppmerksomheten. Arve Isdal og Thomas Tofthagen er beviset på hvor tøft og undervurdert tvilling-gitarer er. Hvordan i heiteste de klarer å være så samspilte er en gåte, Mulig de sover i samme seng og øver sammen i søvne. Men så var det bakveggen av lyd i form av Kjetil Greve på trommer og Espen Lien på bass. De leverte som så mange ganger før et tungt bakteppe av lyd uten et eneste feiltrinn. Mange superlativer er slengt ut med rette, for dette er sannsynligvis Norges beste live-band. Sikkert mange som har sett bandet flere ganger en undertegnede, men seks ganger skulle være nok til å slå fast at dette maskineriet leverer optimalt hver eneste opptreden. Et og annet feilskjær var det riktignok, slik som gitarene som falt ut et par ganger og en anelse feilbalansert og for høy lyd på slutten av settet, men det er samme faen. Det Audrey Horne leverer fra scenekanten er intet mindre enn en unik opplevelse, og burde oppleves av alle som ynder å kalle seg musikkinteressert. Dette slår det meste ned i grusen og er en langt større opplevelse å se enn mange av de mette og fallerte stjernene som titt og ofte tar seg en tur innom Norge.

Det er selvfølgelig stor forskjell på John Dee og eksempelvis helvetes forgård, Telenor Arena. Ikke bare lydmessig, men av den enkle grunn at små scener kan skape en magisk symbiose mellom band og publikum. Og det klarer Audrey Horne uten tvil. Musikkopplevelser er som kjent en subjektiv opplevelse, men for undertegnedes del var dette en nesten sjelsettende opplevelse og tangerte tidligere konserter med bandet og vel så det. Og da tonene til “Blaze Of Ashes” avsluttet det dessverre altfor korte settet (ca 75 min) stod jeg bare å gledet meg til neste gang jeg skal få se dette bandet live… 5,5/6 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto/Audrey Horne: Synne Nilsson

,