Få band i rockehistorien har produsert mer angstfylt og sår musikk med nervene utenpå enn Alice In Chains, en av grungens Big Four. Deres gjennombruddsalbum «Dirt» fra 1992 er et eneste stort skrik om hjelp. Etter et par års stillhet er de tilbake med sitt femte studioalbum, den finurlig titulerte «The Devil Put Dinosaurs Here», og deres andre etter comebacket i 2005. Vi fikk en passiar med bandets bassist Mike Inez et par timer før Alice In Chains gikk på scenen i Milwaukee, USA. Skepsisen var stor da vi på forhånd leste at Inez hater intervjuer og vi fikk streng beskjed av turnemanageren om å ikke stille spørsmål om narkotika eller avdøde bandmedlemmer, men Inez viste seg å være en særs pratsom, åpen og trivelig kar med stadige lattersalver på lur.Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen og Anne-Marie Forker
– Hey Mike, står til?
– Jo takk, bra, bra! Vi har akkurat kommet frem til hotellet vårt i Milwaukee i Wisconsin etter å ha spilt i South Dakota i går kveld, så vi har kjørt buss i hele natt. Full rulle!
– Ja, stemmer, dere begynte turneen allerede for et par uker siden, selv om den nye skiva deres enda ikke er tilgjengelig?
– Dette er vel egentlig en liten oppvarmingsturne i nordlige USA før selve verdensturneen begynner. Vi har spilt en del festivaler sammen med andre band, og da har vi som oftest bare 60 minutter, men i kveld er det eget headlineshow, så det gleder vi oss til!
– Dere har vel ikke turnert på rundt to og et halvt år nå, siden høsten 2010?
– Det kan stemme bra. Vi måtte ta en pause da mens Jerry (Cantrell, gitar) fikk gjort en operasjon i en skulder som hadde plaget ham lenge. Så begynte vi å jobbe med den nye skiva, og nå er maskineriet i gang igjen. Jeg vet ikke enda hvor lang turneen blir, sist gang var vi vel innom 35 forskjellige land, men det blir antagelig enda flere denne gang, ser det ut til. Forhåpentligvis kommer vi til Norge også!
– Så rett fra turnebussen, og nå sitter du på hotellrommet og må snakke med en teit journalist i føkkings Norge!? Hvor mange intervjuer må du gjøre i dag?
– Ha ha, det er en del av den jobben vi har valgt, jeg skal ikke klage! I dag er det bare deg jeg skal snakke med, men jeg skal på soundcheck om en times tid. Så det går i ett, med nesten likt program hver dag.
– Så hvor i USA er egentlig Alice In Chains basert nå? Dere regnes som et Seattle-band, men dere er spredt utover?
– Jerry og Sean (Kinney, trommer) bor stadig i Seattle, selv om Jerry også har et hus i Los Angeles, så vi gjør mye der i California. Jeg bor i Los Angeles, mens vår vokalist William DuVall bor i Atlanta, Georgia. Så det krever litt innsats for å få samlet alle fire i samme rom, men når det først skjer, så funker det. Vi elsker fortsatt å lage musikk og spille inn skiver sammen.
– Det er en heftig geografisk spredning ja! Dere henger ikke akkurat sammen daglig og er på øvingslokalet hver kveld?
– Haha, nei, vi stortrives sammen, og det er konstant latter og skravling når vi er samlet, men når vi ser hverandre hver eneste dag på en 18 måneders turne, så har vi ikke så mye behov for å treffes ofte utenom sesongen. Da prioriterer vi våre egne familier og venner. Greit å snakke om noe annet enn musikk!
– Hvor mye av den nye skiva spiller dere på denne turneen?
– Foreløbig har vi bare spilt to låter, de to som folk har hatt mulighet til å høre. Den første er «Hollow», som vi slapp gratis til fansen via hjemmesida vår i februar. Så kastet radiostasjonene her i USA seg på den, og sendte låta til førsteplass på rock-lista. Plateselskapet lagde en video til den, vi er ikke med i den, men den har et romskip-tema.
– Ja, jeg har sett den, jeg får frysninger av den.
– Ja, den gjør deg litt ukomfortabel, ikke sant!? Men vi ble slått i bakken over responsen på den låta, vi hadde aldri drømt om at den skulle slå så an og bli nummer en! Her i statene lages listene etter hvor mange radiostasjoner som spiller låta di, og hvor ofte. Og den andre låta vi har spilt, er «Stone». Den kom ut for bare en uke siden her, og er allerede nummer fire på listene, og stadig stigende. Dermed kan det hende at vi får to førsteplasser på radiolistene før skiva i det hele tatt er i butikkene. Så vi er veldig ydmyke i forhold til suksessen, det er ikke mange andre band forunt. Og med tanke på alt som dette bandet har vært igjennom opp gjennom årene, med flere dødsfall og så videre, så er det et mirakel at vi fortsatt eksisterer. Det bekrefter bare styrken i vennskapet blant oss, at vi klarer å få denne familien til å fungere likevel, å lage ny musikk. Vi holder dette bandet tett til hjertet. Når vi er 80 år gamle, så sitter fortsatt jeg og Jerry på terrassen utenfor huset med hver vår gitar!
– Det er en herlig tanke!
– Ja, jeg håper vi kommer dit – noe annet føles helt utenkelig for meg nå. Vi tar bedre vare på oss selv og hverandre nå for tiden enn vi gjorde på 90-tallet.
– Ja, jeg håper vi kommer dit – noe annet føles helt utenkelig for meg nå. Vi tar bedre vare på oss selv og hverandre nå for tiden enn vi gjorde på 90-tallet.
– Vi må vel snakke litt om den nye skiva, «The Devil Put Dinosaurs Here» – jeg fikk den først i går og har bare fått hørt på den et par ganger. Den har veldig lang spilletid, over 70 minutter, og er jaggu ikke så lett å fordøye. Men det lover veldig bra hittil!
– Godt å høre! Og ja, det er mange tunge og lange låter der som ikke går rett inn i øret på første gjennomlytting, vi er ikke noe standard popband med enkle treminuttslåter, vet du. Vi har bestandig prøvd å lage bra album, men slik musikkindustrien er for tiden, skal du helst ha en singel låt som kan promoteres, det er ikke så mange som kjøper skiver lenger.
– Hvor mye av skiva kommer dere til å spille på turneen?
– Det kommer litt an på, det er ikke noen vits i å spille låter folk ikke har hørt. Men vi regner med at låtene lekker ut på nett når som helst nå, og da har plutselig hundretusener av folk lastet de ned i løpet av noen timer. Men skiva kommer ikke ut før den 28.mai her i USA, og da har vi lyst til å spille mest mulig av den. Vi må selvsagt fortsatt spille låter som «Man In The Box» og «Would?» og «Rooster», låter som folk vil høre, men dette har vi en diskusjon på hver kveld. Når vi spiller festivaler, har vi bare en time på oss. Og da vil en av oss spille «Them Bones» og en annen vil spille «Acid Bubble» og en tredje vil spille noe nytt, men vi kan ikke gå over tida, da risikerer vi store bøter fra fagforeningene her, hvor scenearbeiderne skal være ferdige til et visst klokkeslett, ellers må vi betale overtida deres! Så setlista avhenger av tid, og hva vi føler for den dagen .
– Så dere er ikke som AC/DC som hugger setlista si i stein før turneen starter, og spiller akkurat de samme atten låtene i samme rekkefølge hver eneste kveld det neste året?
– Haha, nei heldigvis! Vi kan finne på å omarrangere setlista vår fem minutter før vi går på, til stor frustrasjon for lydmannen og lysmannen vår, som har innstilt seg på noe annet. I går slang vi for eksempel spontant inn «Rotten Apple» fra «Jar Of Flies», en låt vi ikke har spilt på årevis, men heldigvis har vi med oss så proffe folk at de fikser den utfordringa med å plutselig måtte endre hele monitormiksen på noen sekunders varsel.
– Da dere var her i Oslo i juni 2010, sto jeg i front og tok bilder, blant annet av setlista på scenegulvet. Og på den sto ikke «Love Hate Love» som dere tok som ett av ekstranumrene – og dere hadde vel ikke spilt den tidligere på turneen heller.
– Ah, stemmer, det husker jeg! Vi fikk en forespørsel om ikke vi kunne spille den like før vi gikk på, og ofte er vi ikke vonde å be. Takk for at du minte meg på den låta, den skal jeg jaggu insistere på at vi spiller i kveld! «Love Hate Love» har forresten en spesiell plass i Alice In Chains-historien. Da vi kom sammen i 2005 var det egentlig bare ment å være for en veldedighetskonsert etter tsunamikatastrofen i Asia – det er vel den verste naturkatastrofen i vår tid, når man tenker seg om. Og da hadde vi flere gjestevokalister. Det føltes likevel veldig bra å spille sammen, og vi fikk tilbud om å gjøre flere konserter, og først da begynte vi å tenke på å få en ny og fast sanger. Da William kom inn, var det første han foreslo å spille «Love Hate Love», så da tok vi den på strak arm. Og den satt som en kule, så det er faktisk låta som gjorde at han fikk jobben i Alice In Chains. Og nå er vi her, på turne åtte år senere.
– Ah, stemmer, det husker jeg! Vi fikk en forespørsel om ikke vi kunne spille den like før vi gikk på, og ofte er vi ikke vonde å be. Takk for at du minte meg på den låta, den skal jeg jaggu insistere på at vi spiller i kveld! «Love Hate Love» har forresten en spesiell plass i Alice In Chains-historien. Da vi kom sammen i 2005 var det egentlig bare ment å være for en veldedighetskonsert etter tsunamikatastrofen i Asia – det er vel den verste naturkatastrofen i vår tid, når man tenker seg om. Og da hadde vi flere gjestevokalister. Det føltes likevel veldig bra å spille sammen, og vi fikk tilbud om å gjøre flere konserter, og først da begynte vi å tenke på å få en ny og fast sanger. Da William kom inn, var det første han foreslo å spille «Love Hate Love», så da tok vi den på strak arm. Og den satt som en kule, så det er faktisk låta som gjorde at han fikk jobben i Alice In Chains. Og nå er vi her, på turne åtte år senere.
– William har også gjort dere til et bedre liveband enn noensinne, både som en utagerende frontfigur, og dere har nå faktisk også en dyktig rytmegitarist.
– Ja, han har definitivt gitt oss en ekstra dimensjon. Mens vi lagde skiva, drev han og Jerry hele tiden og spilte gitar opp mot hverandre og kom opp med nye gitarparter. Layne (Staley, ex-vokalisten som døde av stoffmisbruk i 2001) spilte også en del rytmegitar, på låter som «Love Hate Love» og «Hate To Feel», men han var jo egentlig ingen gitarist – han spilte trommer i sitt forrige band. Men William har gjort oss bedre. Jeg tror det var eneste måten at bandet kunne fungere på etter gjenforeningen, at vi faktisk utvikler oss og blir bedre. Vi ville ikke være et nostalgiband som bare spiller sine gamle låter resten av livet. I tiden mellom de to skivene vi har lagd på 2000-tallet, så har vi spilt kanskje 300 konserter med William, han er blitt komfortabel i sin rolle og ting fløt mye lettere under innspillingen av «The Devil put Dinosaurs Here». Vi har brukt samme produsent og spilt det inn i samme studio i Hollywood – et studio som Charlie Chaplin startet! Alle var mye mer avslappet og trygge denne gang.
– Føler du at William er blitt 100% akseptert av fansen nå, eller er det fortsatt skepsis og rop etter Layne? Etter åtte år?
– Det kommer alltid til å være noen som ikke klarer å gi slipp på fortida, som ikke kan akseptere at Layne ikke er her lenger. Jeg har sluttet å gå på nett og lese folks kommentarer, for der er det så mange feige troll som spyr ut eder og galle uten å vise sitt ansikt eller navn. Så det bryr vi oss ikke så mye om. Og det må jeg si om mr DuVall ; jeg har aldri sett noen forberede seg så grundig til konserter som det han gjør. Og det motet han har vist ved å steppe inn i Laynes sko! Men han har vært klar på at det er bare en måte å overbevise folk på, ved å ta det konsert for konsert, låt for låt, vinne over person for person – ansikt til ansikt. Jeg er virkelig stolt av ham, han leverer 100% hver eneste kveld.
– Jeg har kompiser med digre AIC-tatoveringer som nektet å bli med på konsert med AIC da dere var her i 2006, under parolen ‘Ingen Layne, ingen Alice In Chains’.
– Aaah, det er synd!
– Det har riktignok blitt slukt noen kameler siden den gang.
– Du får ta de med neste gang vi er i Norge, så kan dere komme backstage og drikke opp ølet vårt!
– Du får ta de med neste gang vi er i Norge, så kan dere komme backstage og drikke opp ølet vårt!
– På 90-tallet var dere alle kreditert som komponister, du var involvert i de fleste låtene på «Jar Of Flies» og «Alice In Chains». På «Black Gives Way To Blue» hadde derimot Jerry skrevet nesten samtlige låter alene. Hvordan har prosessen vært denne gangen?
– «The Devil Put Dinosaurs Here» er mer et bandprodukt, jeg tror jeg har blitt ko-kreditert på seks låter. Det var litt spesielt med «Jar Of Flies», for den ble skrevet, innspilt og mikset i løpet av ti dager mens vi hadde en pause i turneen, så i løpet av den tida sto alle sammen på uten stopp. Det var en test for oss, og min studiodebut med bandet. De andre skivene brukte vi naturlig nok mye lengre tid på, og vanligvis ender vi opp med å bruke de låtene som til slutt låter best, uansett hvem som har skrevet de. Vi ser hva som funker helhetlig. Hvert album er et bilde av hvor vi befant oss musikalsk der og da. Hvis vi skulle stått på stedet hvil og trå vannet, ville vi alle vært møkke lei forlengst. Vi er heldige som har en så fantastisk låtskriver som Jerry i bandet – men vi er først og fremst et lag, et band.
– Det er en ganske så spenstig tittel på denne skiva. Jeg antar det er et stikk til de religiøse fanatikerne som nekter å akseptere vitenskapen og Darwins teorier?
– Hadde du intervjuet alle fire medlemmer av Alice In Chains separat, ville du antagelig fått fire vidt forskjellige svar på det spørsmålet. Men ja, det er ufattelig mange her i statene som tar Bibelen bokstavelig og tror at jorda bare er 5-6000 år gammel, og at dinosaurknoklene er plassert her av djevelen for å få mennesker til å vakle i troen. Det startet som en låt, som jeg og Jerry hadde jammet frem, og Sean hadde snakket om disse religiøse fanatikerne, som inspirerte teksten. Det er helt latterlig her i USA. For tre år siden var jeg i begravelsen til Ronnie James Dio, som lenge hadde vært en venn av oss i bandet. Vi delte ut en pris til ham, på Golden Gods Awards, han fikk prisen for Beste Vokalist, lifetime archievement award. Og det var forøvrig siste gang han viste seg offentlig. Men da vi ankom kirken hvor begravelsen skulle være, var det mange kristne utenfor som dreiv og demonstrerte og påpekte at vi ville havne i helvete. Jeg kunne ikke tro det var sant! Ronnie var verdens vennligste og triveligste mann, en godhjerta sjel som donerte store pengebeløp til veldedige formål, og så står disse forferdelige menneskene utenfor minneseremonien hans og sier de frykteligste ting om ham. Jeg ble så jævli skuffet over menneskeheten der og da. Så den hendelsen kom veldig tilbake til meg da vi begynte å jobbe med låta «The Devil Put Dinosaurs Here». Jeg antar at disse kjipe menneskene kommer til å gjøre det samme til uka når vår gode venn Jeff Hannemann skal begraves. Det er trist. Og det var stygt å se denne siden av religion. Jeg vil ikke diktere hva andre folk skal mene og tro, begge mine bestefedre var predikanter, men jeg vil ikke at andre skal diktere hva jeg skal tro heller.
– Hadde du intervjuet alle fire medlemmer av Alice In Chains separat, ville du antagelig fått fire vidt forskjellige svar på det spørsmålet. Men ja, det er ufattelig mange her i statene som tar Bibelen bokstavelig og tror at jorda bare er 5-6000 år gammel, og at dinosaurknoklene er plassert her av djevelen for å få mennesker til å vakle i troen. Det startet som en låt, som jeg og Jerry hadde jammet frem, og Sean hadde snakket om disse religiøse fanatikerne, som inspirerte teksten. Det er helt latterlig her i USA. For tre år siden var jeg i begravelsen til Ronnie James Dio, som lenge hadde vært en venn av oss i bandet. Vi delte ut en pris til ham, på Golden Gods Awards, han fikk prisen for Beste Vokalist, lifetime archievement award. Og det var forøvrig siste gang han viste seg offentlig. Men da vi ankom kirken hvor begravelsen skulle være, var det mange kristne utenfor som dreiv og demonstrerte og påpekte at vi ville havne i helvete. Jeg kunne ikke tro det var sant! Ronnie var verdens vennligste og triveligste mann, en godhjerta sjel som donerte store pengebeløp til veldedige formål, og så står disse forferdelige menneskene utenfor minneseremonien hans og sier de frykteligste ting om ham. Jeg ble så jævli skuffet over menneskeheten der og da. Så den hendelsen kom veldig tilbake til meg da vi begynte å jobbe med låta «The Devil Put Dinosaurs Here». Jeg antar at disse kjipe menneskene kommer til å gjøre det samme til uka når vår gode venn Jeff Hannemann skal begraves. Det er trist. Og det var stygt å se denne siden av religion. Jeg vil ikke diktere hva andre folk skal mene og tro, begge mine bestefedre var predikanter, men jeg vil ikke at andre skal diktere hva jeg skal tro heller.
– Jeg har et par spørsmål som ikke dreier seg om Alice In Chains, men om Mike Inez...
– Fyr løs!
– For de fleste dukket du opp fra ingensteds da du fikk jobben som bassist for Ozzy Osbourne i 1989. Hva syslet du med før, og hvordan fikk du drømmejobben?
– Jeg spilte i lokale band i Los Angeles, på små klubber foran en håndfull mennesker, i perioden 1986, ’87, ’88. Dessuten var jeg eksportmanager på et distribusjonsselskap på dagtid. En dag på øvingslokalet nevner en kompis av meg at Ozzy var på Frank Zappas klubb Joe’s Garage og hadde prøvespillinger for ny bassist. Jeg tenkte at ‘Kult, kanskje jeg kan få spille «Crazy Train» med Ozzy!’ Så jeg var ikke nervøs i det hele tatt, og tok det ikke veldig seriøst, for jeg stilte opp i en gammel hockeygenser og slitte jeans. Men på Joes Garage var det et digert rom med kanskje tyve andre bassister i, som hadde skinnbukser og full pakke og så skikkelig rocka ut. Jeg trodde ikke jeg hadde sjangs, så jeg tok det rolig. Etter et par timers venting var det min tur. Jeg kommer inn til bandet, de spør hva jeg har lyst til å spille og jeg svarer «Crazy Train». Zakk Wylde sier okay, gliser ondt og river i gang «I Don’t Know»! Men det går greit, deretter spiller vi «Crazy Train» og et par låter til. Jeg pakket sammen bassen og skyndte meg til bilen min, for jeg skulle på jobb og var sent ute. I siste liten kom Ozzy og Sharon løpende ut og stoppet meg, og ba meg komme tilbake i morgen, for de hadde kuttet det ned til fem kandidater, og jeg var en av de fem. ‘Wow,’ tenkte jeg, ‘nå er det faktisk alvor!’ Så jeg ringte jobben neste dag, sa jeg var syk og dro på neste runde, hvor de kuttet det ned til tre kandidater, og da regnet jeg ihvertfall med å ryke ut. Men neste dag ringte Sharon og sa ‘Gratulerer, jobben er din!’ Jeg ble bedt om å gjøre meg klar, for kommende lørdag skulle vi til Europa. Og der gjorde vi to mindre oppvarmingskonserter før vi spilte Wembley Arena. Så det var virkelig en måned som endret livet mitt! På det tidspunktet hadde jeg ikke et pass engang, så det måtte ekspressordnes i hui og hast. Så det ene øyeblikket står jeg på scenen på en liten pub i LA og spiller coverlåter for elleve mennesker, et par uker senere spiller jeg på Wembley foran tusener av ekstatiske fans med en av rockens legender ved min side. Helt utrolig!
– Har du fortsatt kontakt med Ozzy?
– Javisst! Ozzy og Sharon er som familie for meg, de ga meg min første store sjanse og jeg er dem evig takknemlig! Jeg elsker de to, jeg kaller dem mamma og pappa, de er herlige mennesker. Det er pussig, mens vi øvde på produksjonen til denne turneen, så hadde vi Heart i lokalet ved siden av, og jeg spilte jo med dem i flere år mens Alice In Chains lå inaktive i 2001-2005, og vi hadde Black Sabbath på den andre siden. Så da fikk jeg sjansen til å henge med begge mine utvidede familier – vi var ute og spiste alle sammen flere ganger.
– Jeg var faktisk ikke klar over at du hadde spilt med Heart i årevis. Det er litt av en overgang å gå fra «Junkhead» til «Alone» og tilbake igjen til «Acid Bubble»!
– Jeg kom jo stadig tilbake til Ozzy også. Jeg steppet inn på en turne i ’95, og igjen i ’98. Jeg og Zakk spilte sammen i Black Label Society og fikk sjansen til å være support for Black Sabbath på Ozzfest i 2001. Jeg gikk igjennom en horribel periode i 2001, da døde først en av mine beste venner, Randy Castillo som spilte trommer med Ozzy og Motley Crue, av kreft. Jeg tok det veldig tungt. Minnestunden var forresten i samme kirke som Ronnies begravelse flere år senere. Men etter Randys minnestund tok vi ham med tilbake til New Mexico hvor hans mor bodde. Og den dagen jeg kom hjem til Los Angeles, så ringte Sean Kinney meg og fortalte at Layne var funnet død. Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant, det var den svarteste tiden i mitt liv. Alice in Chains ble offisielt oppløst der og da. Men så skjedde noe fantastisk. Ann og Nancy Wilson ringte for å kondolere, og sa samtidig at de visste at jeg ikke spilte med noen da, men de gikk med planer om å dra i gang Heart igjen, og om jeg kunne tenke meg å spille bass med dem? Jeg svarte øyeblikkelig ‘Ja, mer enn gjerne!’. Jeg trodde først at det kanskje bare var for noen konserter eller en turne, men det ble en ny studioskive og masse turnering gjennom flere år. Jeg vet ikke om du kjenner til Ann og Nancy, men de er så gjennomført Klasse, to fantastiske damer og utrolige musikere! Jeg er de evig takknemlig, det var så godt å ha et slikt varmt apparat rundt seg og lande etter en beintøff periode, og jeg verdsetter hvert minutt jeg tilbrakte i deres selskap. De er en stor familie som tar med seg partnere og barna på turne. På et tidspunkt hadde vi fire unger og tre hunder med oss på veien!
– Og du ble hos Heart helt frem til Alice In Chains kom sammen igjen?
– Ja, Heart hadde en konsert i Phoenix, Arizona, på bursdagen min i 2005, og Jerry og Sean fløy dit og overrasket meg…
– Ja, stemmer! Gratulerer med gårdagen – 14.mai! Stor gutt nå!
– Haha, takk takk! Jo – Jerry og Sean foreslo at vi skulle gjøre denne støttekonserten for tsunamiofrene, og da fikk Heart i hui og hast hanket inn en reservebassist mens jeg neste dag fløy tilbake til Los Angeles og gjorde konserten med Alice In Chains og en rekke gjestevokalister – og dermed var snøballen begynt å rulle igjen, og den ruller fortsatt i dette øyeblikk! Så det har vært litt av en karriere. Da jeg fikk jobben med Ozzy trodde jeg at jeg kanskje kunne gjøre dette et år eller to, og så gå tilbake til universitetet og få meg en utdannelse og en ordentlig jobb. Men her er jeg, 23 år senere, akkurat gått av turnebussen og sitter på et hotellrom i Wisconsin og snakker med en kompis i Norge!
– Haha, takk takk! Jo – Jerry og Sean foreslo at vi skulle gjøre denne støttekonserten for tsunamiofrene, og da fikk Heart i hui og hast hanket inn en reservebassist mens jeg neste dag fløy tilbake til Los Angeles og gjorde konserten med Alice In Chains og en rekke gjestevokalister – og dermed var snøballen begynt å rulle igjen, og den ruller fortsatt i dette øyeblikk! Så det har vært litt av en karriere. Da jeg fikk jobben med Ozzy trodde jeg at jeg kanskje kunne gjøre dette et år eller to, og så gå tilbake til universitetet og få meg en utdannelse og en ordentlig jobb. Men her er jeg, 23 år senere, akkurat gått av turnebussen og sitter på et hotellrom i Wisconsin og snakker med en kompis i Norge!
– Jeg må spørre deg om ett band til som du var involvert i, som de færreste har hørt om, men som jeg er veldig glad i. Spyz4Darwin. (Med Sean Kinney på trommer og Chris DeGarmo fra Queensrÿche på gitar.)– Ah! Det var et prosjekt som kom sammen på en veldig naturlig måte. Alle bandene fra Seattle i nordvestlige USA spilte sammen i årevis og utviklet sin egen stil før de fikk platekontrakt. Du vet, Nirvana, Pearl Jam, Alice, Queensrÿche – alle har individuelle unike stiler. Og alle kjenner hverandre, alle er venner og kommer stadig sammen for å jamme i ulike konstellasjoner, som har ført til diverse sideprosjekter som Mad Season, Temple of the Dog og så videre. Det er et virkelig unikt musikkmiljø i Seattle, kanskje fordi det ligger såpass isolert kontra New York eller LA.
– Både du, Sean og Chris DeGarmo var vel ledige på markedet rundt årtusenskiftet?
– Ja, vi hadde jo Alice, men vi gjorde ingenting. Jerry sysla med soloskiva si, og Layne hadde isolert seg hjemme. Så da Chris foreslo at vi skulle gjøre noe sammen, fikk vi med oss Vinnie fra bandet Spunge på vokal. Og det var så kult å sitte sammen med Chris DeGarmo og lage låter, den fyren har så utrolig mye talent.
– Ja herregud, Queensrÿche ble aldri det samme etter at han slutta, og jeg var skikkelig spent på å høre Spys4Darwin.
– Utrolig gitarist og veldig inspirerende å jobbe sammen med!
– Han har vel ikke gjort noe musikalsk siden Spys4Darwin heller?
– Nei, jeg tror ikke det, han er pilot på heltid nå. Han flyr private jetfly. Viktige medisinske leveranser, som hvis noen døde i Minneapolis tok de ut hjertet eller leveren på den personen, og Chris fløy det til Seattle hvor hjertet ble satt inn i en annen person som trengte det.
– Han har sikkert tjent bedre de siste årene enn resten av Queensrÿche tilsammen.
– Haha, ja garantert, det er ikke så mye penger i musikkbransjen lenger, ihvertfall ikke på platesalg. Men det er tankevekkende, folk har inntrykk at vi rockemusikere er tanketomme partydudes med bare sex, drugs & rock’n’roll i tankene, men de fleste av de jeg har spilt med, er høyst intelligente, oppegående mennesker – og så har vi Chris som flyr jetfly for organtransplantasjoner! Litt av en kontrast fra hva folk innbiller seg.
– Men Spys4Darwin spilte inn en EP («Microfish» fra 2001), og så skjedde det ikke noe mer? Gjorde dere noen konserter?
– Vi gjorde EN konsert på en festival i Seattle, og da var Krist Novoselic fra Nirvana vår privatsjåfør og roadie! Han filma seg selv og oss hele dagen med sitt Super8-kamera, det var utrolig morsomt. Vi har lenge snakket om å gjøre en hel skive, men det har aldri blitt noe av – plutselig var jeg opptatt med Heart, Chris hadde sin nye karriere, så var Alice i gang igjen. Men jeg utelukker ikke at vi gjør noe sammen igjen, en gang. Takk for at du tok opp temaet, det er svært sjelden at noen spør meg om Spys4Darwin i intervjuer! Jeg må jaggu ringe Chris igjen snart!
.
.
.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2013