Ace Frehley | Spaceman

SPV

Som ihendehaver av såvel NBLP9001, Orig. I&II og DTK med pregramme som Chelsea, White Tiger og Lyn Christopher regner jeg meg sjøl som godt ihuga Kiss-fan selv om det kvasi-religiøse forholdet nok har moderert seg noe med åra. Jeg har imidlertid aldri, «Trouble Walking» unntatt, helt finni den aller største foten for Paul Daniels solokarriere, og det føles da godt å høre at fyren igjen sporer i riktig retning med årets skive! De to foregående ‘normale’ skivene har framstått som halvhjerta, fragmenterte, vinglete og tidvis direkte svake, mens jeg personlig hadde langt større glede av coverskiva «Origins vol.1». Førsteinntrykket av «Spaceman» var dog noe halvveis, noe som kanskje delvis skyldtes røten lyd på lyttelinkene, men skiva føles uansett noen hakk underprodusert; det burde ha vært en smal sak å få både dyamikken og bandet til å sprute mer enn det generelt gjør, og soloene virker også noe uinsipirerte og rutinemessige. Vokalen funker derimot fint, og låtene drar lasset mer i fellesskap og samme vei denne gangen. Eneste sporet som tryner i grusen er veike «I Wanna Go Back», mens resten rocker ganske så godt fra seg, etter at skiva får seg noen spinninger. Han hadde dog kunnet hatt mye å tjene på å tenke litt mer utafor boksen; det hele føles ganske så ‘safe’, men det kan jo på den annen side godt være at det var akkurat det som ikke har funka særlig godt tidligere.

Ellers varter Gene Simmons opp med flott gjestebass på to spor, mens platas musikalsk sett mest interessante låt er den tradisjonelle instrumentalen «Quantum Flux» (med en aldri så liten ‘tip of the hat’ til «Black Diamond»). Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre. Ack!  4,5/6  | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 19.oktober 2018

,