På et av Stockholms mer fasjonable hotell fikk vi innpass hos selveste Wolf Hoffmann for å diskutere ny skive, klassisk soloskive pluss lovnader om et show under årets Wacken som mye skal til for å toppes. Men noen sladder om gamle bandmedlemmer var han derimot for gentleman til å utgi.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
– Ny skive, nye muligheter – hva kan du fortelle om rykende ferske «The Rise Of Chaos?»
– Vel, spesifikt? Den tok rundt et år å skrive og vi har stort sett gjort det samme som de tre forrige skivene. Vi følte ikke for å forandre på måten å gjøre ting på, hva gjelder samarbeid eller arbeidsfordeling. Det var business as usual der Peter (Baltes, bass) og jeg skrev musikken, Mark (Tornillo, vokal) skrev tekster og Andy Sneap produserte, som han har gjort på de siste tre skivene også.
– Vil du si at albumets tittel henspeiler dagens politiske situasjon med folk som Donald Trump ved makta?
– Ikke egentlig, det er mer som en passende tittel generelt i forhold til tiden vi lever i og det er flere vinklinger man kan tolke ut ifra tittelen – være seg klimaforandringene som begynner å bli uhåndterbare eller ulike politiske styresett i flere land. Han kanskje var en inspirasjon til tittelen, men vi bestemte faktisk at skiva skulle hete «The Rise Of Chaos» før han i det hele tatt ble valgt. Men i ettertid kan vi vel si at han gjør tittelen enda mer passende.
– «Nykomlingene» Uwe Lulis og Christopher Williams ble med for et par år siden, fungerer denne besetningen fortsatt bra?
– Ja, så absolutt – ellers ville de ikke ha vært med fortsatt, haha! Vi kjente de godt i forkant, spesielt Uwe som var en god venn av bandet som hang med oss og stilte opp som gitartekniker når vi hadde behov for det – så vi visste vi kom til å gå godt overens. Det er jo 80% av jobben at vi kan omgås når vi drar rundt omkring, og når det i tillegg viste seg at han var en fantastisk gitarist i tillegg dro vi han med oss og det har fungert maksimalt siden. Cristopher var en ung trommis vi datt over i Nashville, han var med i en slags sirkel av metallfolk som består av venner og musikere som møtes jevnlig. Peter var den som hørte om han og inviterte han med på audition, og siden har han vært med. Men ingen av de har hatt noe særlig å si for utfallet av skiva, for vi vet veldig godt hva vi vil ha og hvordan vi vil ha det. Selvfølgelig har de jo hjulpet til her og der, men i det hele og store har vi gjort det akkurat som vi pleier.
– Hvordan responderer fansen på det nye materialet?
– «The Rise Of Chaos» har de jo ikke hørt enda, men de tilbakemeldingene vi har fått ellers er udelt positive. Det er flere som mener at det vi har gjort etter Mark er vel så sterkt som våre tidligere skiver. Vi har faktisk nådd et punkt hvor en del fans mener at vårt nye materiale er enda bedre enn det gamle, noe jeg synes er en fantastisk prestasjon. Så jeg synes vi er veldig heldige som har fått det til, det var i hvert fall ikke noe vi så for oss når vi startet opp igjen for 8-10 år siden. Det var ingen som kunne ha forutsett at det skulle gå så bra som det har gjort.
– Hvor mange nyere låter ser du for deg at dere har med på setlista på den neste turnéen?
– Vi kunne ha spilt alle spør du meg, de står virkelig godt på egne ben i enhver livesetting – men når det kommer til stykket vil vi nok gå igjennom én og én og se hvilke som låter best og så tar vi det derifra. Men det er en stund til vi kommer til en vanlig turné; Først og fremst skal vi spille på Wacken hvor vi gjør en spesiell setting der første del består av vanlige Accept-låter i vanlig tapning, deretter et segment der vi gjør mitt soloalbum «Headbangers Symphony» akkompagnert av et 60-manns symfoniorkester og fremfører dette live for aller første gang, og helt til slutt blir dette symfoniorkesteret med i siste del hvor vi gjør Accept-låter igjen – men denne gang omarrangert til nettopp symfoniorkester. Hele sulamitten blir kalt «One Night To Remember», og det blir også første og eneste mulighet til å oppleve akkurat det.
– Jeg håper virkelig det blir filmet og utgitt?
– Jaja, helt sikkert. De filmer alltid på Wacken og det kommer helt sikkert til å bli utgitt på et eller annet format en gang i fremtiden. Vi ga jo akkurat ut «Restless & Live» fra Bang Your Head-festivalen på DVD så vi får se når tiden er inne.
– Hva vil du si er den største forskjellen mellom å spille i band med Udo Dirkschneider og Mark Tornillo?
– Totalt forskjellig utgangspunkt, totalt forskjellig arbeidsmetoder og ikke minste totalt forskjellige personer. Mark har langt større register og kan synge omtrent hva det skal være som du ber han om, og det er både veldig bra men kan også by på utfordringer for vi kunne praktisk talt gå i hvilken retning som helst når han ble med og det igjen gjorde oss usikre. Skulle vi bli hardere? Mer kommersielle? Skal vi utfordre fansen eller gi de det de vil ha? Det var uvant å ha så mange strenger å spille på plutselig, men med hjelp av Andy ble vi enige om at vi kjørte på vanlig klassisk Accept så fikk det gå som det ville. Så vi har gjort egentlig som vi har alltid har pleid å gjøre, og Mark har gjort en formidabel jobb til å få stemmen sin til å passe inn i det på sin egen måte. Med Udo var det mer som at vi måtte skrive musikken så det passet med stemmen hans, det var en helt annerledes måte å jobbe på. Men når sant er sagt liker jeg ikke å snakke om folk fra fortiden, om det gjelder Udo eller hvilket som helst annet medlem som har vært med. Det blir som en person som slutter i et firma, han blir erstattet og man går videre. Så skjønner jeg jo også journalistenes interesse om hva som sier hva om hvem, men jeg liker ikke å gå ned den veien – og det er det svaret jeg gir. Så er det opp til hver enkelt å tolke hva jeg tenker, men det er i hvert fall alt jeg sier.
– Da kan vi peile inn på et samarbeid som fortsatt eksisterer og ser ut til å fungere meget bra, du og Peter Baltes. Hvordan kan man jobbe så tett på hverandre over så lang tid og ikke gå lei av hverandre?
– Jo, vi har jobbet sammen snart i 40 år nå tro det eller ei. Hvem sier at vi aldri går lei av hverandre? Selvfølgelig gjør vi det, men vi er jo på mange måter som brødre og enkelte ganger går brødre inn for å irritere hverandre og slå hverandre i hodet i ting, men når alt kommer til alt er det et felles bånd og tilknytning som holder oss sammen uansett hva. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er bare noe som klikker mellom oss og som har fungert siden dag én. Vi trenger ikke si noe særlig til hverandre, vi vet stort sett hva den andre tenker og når vi lager ting trenger vi ikke kaste bort tid på tull. Hvis den ene ikke liker noe legger vi det til side så lenge og begynner på noe nytt.
– Har du noen inspirasjonskilder som du bruker i musikken?
– Vet du, jeg liker bare å lage musikk. Men jeg lager aldri bare for å lage, jeg trenger et mål med musikken. Om det er en ny Accept-skive eller hva som helst må jeg vite at det jeg lager ender opp et sted. Jeg kunne aldri ha satt meg ned for å lage noe som bare ender opp på en harddisk et sted. For å være kreativ må jeg ha et sluttmål. Og det samme med mitt klassiske album, jeg visste at jeg ville gi ut en skive en gang og da var det lett å bare sitte ned og jobbe.
– Kan du utdype litt om akkurat denne klassiske skiva?
– Så absolutt, den kom ut i fjor og heter «Headbangers Symphony» og er, for meg i hvert fall, en ganske unik utgivelse. Jeg har rett og slett tatt eksisterende klassiske verk og gjort de om til metall-instrumentaler hvor riffing og heftige gitarsoloer har blitt en vel så viktig del av komposisjonen, noe du vanligvis finner i en standard heavy metal-låt. Stort sett det jeg pleier å gjøre, men denne gangen er det da basert på noe andre har skapt før meg, være seg Tchaikovsky, Beethoven eller Mozart. Det er da også det vi kommer til å fremføre som jeg nevnte på Wacken. Det blir en veldig spesiell opplevelse for meg, for jeg føler at heavy metal lener seg mye på klassiske verk, noe som var utgangspunktet i «Headbangers Symphony», og det gjelder selvfølgelig mye av Accept sine gamle sanger og, så å få fremføre dette live i samsvar med et stort symfoniorkester blir veldig stort for meg.
– Det er alltid spennende å høre hvordan sånne samarbeid ender, for det trenger ikke nødvendigvis ende bra for å dra skrekkeksempelet «S&M» med Metallica – som i utgangspunktet burde være en innertier?
– Det er riktig, og jeg ble virkelig skuffa over resultatet når den ble utgitt, men det kommer mye an på hvordan det blir arrangert. Med fare for å virke belærende vil jeg bare si at for meg må det være nok rom for begge parter å boltre seg i. Vi prøver å arrangere et orkester som låter interessant ved siden av oss, i stedet for å egentlig bare spille en keyboardstemme hvis du skjønner. Det var ganske morsomt å skru av lyden på oss etter vi hadde lagt på symfonistemmene og høre på f.eks. «Metal Heart», hvor den låt mer som en klassisk komposisjon enn en heavy metal-låt. Da følte vi vi var på rett vei.
– Hvordan er turnéplanene etter Wacken?
– Wacken er det eneste vi gjør denne sommeren før vi starter turnéen i Sør-Amerika og drar over til Australia og Japan til høsten. Når vinteren kommer og vi er sikre på at det er kaldt og godt kommer vi til Skandinavia, haha.
– Hvordan fungerte fjorårets turné med Sabaton? Fornøyd?
– Ja, personlig er jeg meget fornøyd med hvordan det gikk. Det var vel kanskje en del skeptikere blant våre fans som ikke skjønte hva vi gjorde som support for Sabaton, men det var noe vi virkelig ville gjøre – både som supportjobb, men også for å komme oss litt ut av studio og bare gjøre en turné som bare var gøy. Vi hadde ikke en agenda, ikke en ny skive å promotere og ettersom det ikke var vår turné kunne vi praktisk talt bare gå på scenen, plugge inn gitaren og spille. Jeg syns det fungerte veldig bra, og det var også bra for oss å spille foran et litt yngre publikum enn hva vi vanligvis gjør – selv om de ikke var så unge som jeg regna med heller. Rart det der. Det var også morsomt å se forskjellen på hvordan vi og Sabaton forholdt oss til konsertvirksomheten der Sabaton er rene sirkusartistene hva staffasje og show gjelder med sine tanks og soldater – og da sier jeg ikke det for å snakke ned de – tvert imot, hvor vi egentlig bare rocker oss ferdig og går av uten dill. Jeg likte å se hvordan vi begge tilnærmet oss konsertene, og begge metodene så ut til å fungere fint hos publikum.
– Du er jo fotograf ved siden av, har du ekstra ansvar når det gjelder foto og promo innad i Accept?
– Egentlig ikke, i hvert fall ikke offisielt – men jeg ser fort hvis en fotograf vi har leid inn ikke er god nok. Jeg kan kanskje hjelpe med å sette opp oss i forhold til lyssetting til et bilde, og noen ganger har jeg sågar gjort alt også hoppa inn med bandet idét bildet blir tatt – men i det store og hele tar andre seg av den jobben. Men det hjelper så absolutt å ha med kunnskapen, det gjør det.
– Helt til slutt; Hva gjør Accept i 2027?
– Forhåpentligvis i live, haha. Interessant tanke, selvsagt umulig å se frem ti år i tid, men skulle jeg tippe gjør vi akkurat det samme som nå. Men noe av det som kjennetegner oss opp igjennom er at vi aldri har sett langt fram i tid. Det har alltid vært fokus på neste skive og neste turné. Nå gjør vi det sånn og ser hvordan det funker, funker ikke det kan vi prøve på denne måten. Skulle vi begynt å se for oss et lengre perspektiv vet jeg ikke helt hvordan det skulle ha fungert. Jeg vet noen band som gjør det, men vi tar nok mest for oss et år om gangen, for du vet strengt talt aldri hvordan ting utarter seg. Og hvordan kan du planlegge hva som skal skje om ti år når du ikke engang vet hvordan ditt neste album går? Det eneste jeg fokuserer på er det jeg kan få gjort noe med; Å jobbe hardt når jeg må, få konsertene til å bli bedre og bedre, skrive musikk og ta ting et skritt av gangen. Livet er så fullt av overraskelser så du kan aldri være helt sikker på hva som kommer til å skje uansett.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017
Relatert
