a-ha @ Oslo Spektrum

Fredag 20.mai 2022

Det var naturlig nok utsolgt i Oslo Spektrum da a-ha omsider kom for å fremføre hele «Hunting High And Low» med nogo attåt – de fleste i publikum hadde kjøpt billettene for opptil tre år siden. Etter en animasjonsfilm i stil med «Take On Me»-videoen som introtape, kom Pål, Magne & Morten på scenen til et jubelbrøl fra publikum, og åpnet showet med en av de tøffeste låtene de har, «Sycamore Leaves» fra «East Of The Sun, West Of The Moon». Til tross for at det var bare sitteplasser i salen, spratt alle på gulvet opp på beina, og ble stort sett stående resten av konserten.

De fulgte opp med en steintøff «The Swing Of Things» og sin versjon av «Crying In The Rain» med en fin-fin gitarsolo fra Pål Waaktaar-Savoy, og i det vi regner med at dette blir en kveld med skarp fokus på de fire første skivene, så slår de til med en fin «Foot Of The Mountain», med storslagne naturbilder på skjermen bak. Og mer storslått natur skulle det bli da Morten introduserer den første smakebiten fra den kommende skiva «True North», inspirert av norsk natur og innspilt i nord-Norge. Både «Forest For The Trees» og den påfølgende «You Have What It Takes» høres meget lovende ut.

For undertegnede kom kveldens høydepunkt i form av gullrekka som avsluttet første del av konserten. Det finnes knapt bedre norske låter enn «I’ve Been Losing You» og «Scoundrel Days», og spesielt førstnevnte ble levert i en forrykende tøff versjon, mye takket være a-ha’s eminente backingband de siste årene. Trommis Karl Oluf Wennerberg, bassist Even Ormestad (Jaga Jazzist) og keyboardist Erik Ljunggren (ex-Zeromancer) gjorde en ypperlig jobb og hjalp godt til å gjøre låtene atskillig mer muskuløse enn plateversjonene. Magne Furuholmen fikk være frontmann og dirigere Oslo Spektrum i allsang under James Bond-låta «The Living Daylights» før de gikk av scenen.

Etter en særdeles lite påkrevd tyve minutters barpause (Det er greit i tretimers maratonkonserter, men ikke når man bare spiller halvannen time totalt) var det klart for andre del av konserten med den bebudede fremføringen av «Hunting High And Low». Det evige problemet med å markedsføre en turné med at man skal spille en klassisk skive i sin helhet, er selvsagt at man da også forplikter seg til å spille flere låter som publikum i beste fall har et nostalgisk forhold til, men som ingen i salen står og gleder seg til å høre. Og det var nok derfor ekstremt strategisk å spille «Hunting High And Low» i en annen rekkefølge enn skiva, og å avslutte med tre av de største låtene fra norsk musikkhistorie. De første syv låtene, fra «Train Of Thought» til «Here I Stand And Face The Rain», ble dermed en litt halvkjedelig transportetappe, med låt etter låt fra tiden a-ha hovedsakelig var et synthpopband, med halvdølle låter som «The Blue Sky» og «Love Is Reason». Ypperlig sceneproduksjon hjalp på å holde oppmerksomheten.

Det siste kvarteret ble en ren parademarsj, med først tittellåta og rungende allsang fra publikum, før en rocka «The Sun Always Shines On TV» tilsynelatende avsluttet konserten, og bandet bukket og gikk av scenen. Selvsagt lot ingen seg lure, og det gikk ikke mange sekundene før de kom på igjen, og Furuholmen påpekte at ‘Oj, vi glemte visst en låt’. Og med det kunne 93% av publikum gjøre den største hyllesten de kan til en artist, ved å dra opp mobiltelefonen og filme under «Take On Me».

Det må dessverre dras frem en aldri så liten elefant i rommet her, og det er vokalen til Norges største popstjerne gjennom tidene, Morten Harket. Jeg har sett ham på scenen med a-ha og som soloartist et tosifret antall ganger, og visst har det vært sure toner her og der, men jeg har aldri opplevd ham så svak som denne fredagskvelden i Spektrum. Visst har han fortsatt den karakteristiske, ikoniske Harket-stemmen, men nå låt det usikkert og famlende, helt uten intensitet og kraft og med noen skjærende falske toner. På den annen side traff han de høyeste tonene mistenkelig bra i det som er en av de aller mest krevende låtene å synge, «Take On Me». (Oppdatering: lørdagens konsert i Spektrum er avlyst fordi Morten Harket er diagnosert med laryngitt, en betennelse på strupehodet. Det setter selvsagt gårdagens opptreden i et annet lys. God bedring, Morten!)

Likevel var det en høyst fornøyelig aften i Oslo Spektrum, hvor vi ble minnet på om hvor ufattelig mange bra låter dette bandet har på repertoaret. Pål, Magne og Morten kommer til å stå igjen som giganter i norsk musikkhistorie når status skal gjøres opp, og det ligger an til all grunn til å glede seg til «True North» kommer i oktober. 4,5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anine Desire

, ,