Fredag 14.september 2018
På begynnelsen av 2000-tallet var Zeromancer et hyppig sett navn på konsertplakatene rundt om i Oslo by. Seigmen var lagt på hylla for godt (trodde man), og Zeromancer skulle kapre det internasjonale markedet i tillegg til å videreføre den bunnsolide statusen Seigmen hadde i Norge. Over 15 år senere kan det virke som strategien har klaffet perfekt i land som Tyskland, et enormt marked for industrirock av Zeromancers kaliber, men de har kanskje aldri helt blitt profeter i eget land, all den tid sammenligningen med Seigmen tværes ut til det nesten kjedsommelige. Sett utenfra kan det føles litt urettferdig, Zeromancer har i årevis klart å definere seg selv både i form og innhold helt fint på egen hånd. Så da man etter åpningslåta «V» på Parkteateret hører det ropes «spell noe Seigmen a» fra en lustigkurre i salen blir man en bitteliten smule oppgitt.
Heldigvis er sånt ikke noe som preger en konsert, og det er et utsolgt og smekkfullt Parkteateret som møter tønsbergenserne denne fredagskvelden. Det er fem år siden både siste albumutgivelse og siste Oslo-gig, og konserten er den siste med gitarist Dan Heide som en del av bandet, så det er mye som står på tapeten. «V» starter som tidligere nevnt opp moroa, før de massive gitarveggene i «Auf Wiedersehen Boy» tar over stafettpinnen. «Chrome Bitch» følger deretter, en ekstremt publikumsvennlig live-låt som setter i gang salen ganske så grundig.
Om man har sett Zeromancer live før har man en viss koll på rollefordelinga på scenen. Trommis Noralf Ronthi er stødig og stoisk bakerst, keyboardist Lorry headbanger med hele kroppen (Kalles det bodybanger da? Det høres litt snuskete ut.), gitarist Dan er behersket rockestjerne, bassist Kim Ljung er publikumsoppvigleren og mindre behersket rockestjerne med bassen nesten i gulvet, og vokalist Alex Møklebust er virkelig en uhyre god og inkluderende frontmann som vet å bearbeide et publikum.
«Opelwerk» og «Clone your lover» følger i rask rekkefølge. «Clone…» er også en av de virkelig gode live-låtene til Zeromancer, og publikum er ikke vanskelige å be opp til klapp. «Sinners International» er en småmelankolsk perle av en låt som kommer på akkurat riktig tidspunkt av settet. Men det er og blir en skandale (en mikroskopisk en, men dog) at den eneste låta fra 2003-albumet «Zzyzx» denne kvelden er den lett forglemmelige «Stop the Noise». Den skiva fortjener virkelig mer oppmerksomhet live.
«Neo Geisha», «Cupola» og «Fade to Black» er en skikkelig gullrekke som avslutter hovedsettet. «Fade to Black» må stå igjen som det musikalske høydepunkter for kvelden. Både blytung riffing, svevende overganger og allsangvennlig på én gang, reine Kinderegget av en låt.
Som nevnt er det avskjedskonsert for gitarist Dan Heide som slutter i bandet etter denne kvelden, så det er etter hvert på sin plass med en runde med klemmer på scena, takkeord og en skikkelig publikumshyllest av gitaristen som har vært med i bandet siden 2003. Noen kunngjøring av erstatter er såvidt undertegnede bekjent ikke offentliggjort enda.
Ekstranumre skal det som seg hør og bør være, også på denne fredagen. «God Bless the Models», den meget gode coveren av Depeche Mode sin «Photographic» og ikke minst «Ammonite» pusher den allerede gode stemninga enda et par hakk nærmere taket.
Den litt cheesy synth-introen på kveldens siste låt forteller oss at vi avslutter med et legebesøk. «Dr Online» er og blir «Dr Online», den skal alltid med.
Det savnes naturligvis en drøss låter fra diskografien når vi teller opp etter konserten (Noen som sa «Famous Last Words» eller «Lamp Halo» for eksempel?), men det som ble levert er det fint lite å si noe på: Et skikkelig godt gjennomført mini-comeback i Oslo, en ikke *for* sentimental avskjed og rett og slett en veldig god konsert for både eldre og nyere fans. 5/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker
