Wiley
Hvis du er Malmsteen-fan fra før av, vil du neppe lære mye nytt av å lese svenskens selvbiografi, for dette er ganske selektivt og overfladisk. Eller, det blir det etter hvert, for det begynner ganske bra. Vi får høre om hans oppvekst i Sverige, hvordan han flytter til USA for å begynne i et nytt band med Ron Keel, og hvordan han etter noen uker i stedet starter Alcatrazz sammen med Graham Bonnet.
Ifølge ham selv tar han fullstendig over kontrollen av bandet, for han er en ekstremt sterk person med klare meninger, må vite. Så begynner solokarrieren med en evig roterende bandbesetning – fordi Malmsteen ser på seg selv som en komponist og musiker a la Beethoven eller Bach, og for de klassiske mesterne var det jo uaktuelt å la andrefiolinisten i orkesteret få medbestemmelsesrett på hvordan komposisjonene skal fremføres. Det er uvesentlig hvem som fremfører musikken, så lenge det blir spilt nøyaktig slik komponisten – Yngwie – ønsker det. Veldig mange – de fleste – av bandmedlemmene blir ikke engang nevnt i boka, som vokalistene Göran Edman, Mike Vescera eller Ripper Owens, vi får ingen forklaring på hvorfor samarbeidet med Joe Lynn Turner stoppet, eller hvorfor det originale Rising Force-bandet ble dimittert.
Og jo lenger ut i boka vi kommer, jo mer overfladisk blir det. Frem til «Odyssey»-perioden er det interessant, men så gidder han plutselig ikke mer – kanskje deadline kom for brått? 90-tallet blir forbigått i stillhet, mens vi mot slutten får flere sider om hans Ferrarier, vi får noen sider om pickups, sponsoravtaler og gitarutstyr, om hvordan han ble nykter, hans betraktninger om dagens musikkindustri, side opp og side ned om hans nåværende kone og manager (mens hans navnløse første kone blir forbigått med ett avsnitt) og noen sider om hans sønn. Og det er jo hysterisk å høre hvordan han mener at han har flere fans pr idag enn under gullalderen på 80-tallet, og at han skriver veldig bra tekster – hvilken planet bor han egentlig på?
Enhver form for ydmykhet er fullstendig fraværende. Men for all del, det er ikke kjedelig med unntak av de siste 40-50 sidene, og man blir definitivt bedre kjent med mannen og skjønner hans tankegang. Jeg leste ut boka i løpet av to kvelder – den er med andre ord ganske så lettlest. Vil du lese noe annet enn selvglorifisering, så sjekker du heller ut Anders Tengners uoffisielle og mer nyanserte Yngwie-biografi, hvor mange av hans tidligere kolleger også får komme til orde.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 01.05.2013