Tirsdag 26. juli 2016
Whitesnake spilte for fullt hus på Sentrum Scene i går, den første av to utsolgte kvelder. Nordmenn aktet tydeligvis å få med seg denne «Greatest Hits»-turneen som mest sannsynlig også blir deres siste skal vi tro David Coverdale. Det ble tidlig annonsert at vi bare ville få høre hits fra deres tre siste album fra 80-tallet. Med unntak av «Ain’t No Love In The Heart Of The City» holdt de seg til denne planen om å konsentrere seg om låter fra «Slide It In», «Whitesnake» og «Slip Of The Tongue». De som kom for å høre godbiter fra deres tidligste karriere, nytt materiell eller Deep Purple-låter ble trolig skuffet.
Coverdale og hans ensemble sparket i gang denne retrokvelden med «Bad Boys», Slide It In», «Love Ain’t No Stranger», «Deeper The Love» og «Fool For Your Lovin'». Coverdale fridde til fansen med sin sjøldiggende Whitesnake-skjorte med norsk flagg. Men det hjalp liksom ikke helt. Beklageligvis holder ikke Coverdale helt mål lenger på sine eldre dager. Det vil si, man hører at stemmen fortsatt bor i ham, han orker bare ikke å bruke den lenger virker det som. Eller øve. Han glimtet til enkelte steder, og viste at han fortsatt har det i seg. Dog hadde det kanskje hjulpet å ikke stille full på scenen. Eller innse at i hans alder er det helt greit å legge om livsstilen litt for å orke å holde ut en hel konsert. Men nå velger han tydeligvis heller å legge synginga på hylla. Under «Judgement Day» var det delvis bra vokal på refrengene, i det minste evnet han å trøkke til, selv om han ikke nødvendigvis trøkket ut de riktige tonene. Men på versene og de dypere tonene falt han dessverre litt igjenom, og var tidvis vanskelig å høre.
Etter denne låta var det åpenbart at Coverdale trengte en «liten» pause, og overlot scenen først til Reb Beach og en relativt uinteressant gitarsolo. Vi har hørt mer imponerende soloer. Deretter gjorde han plass for Sebastian Bach-look-alike Joel Hoekstra og gitarsolo nummer to. Heldigvis noe mer underholdene, muligens fordi han ble akkompagnert av bandets nyeste medlem, italienske Michele Luppi (kanskje bedre kjent som ny vokalist i Secret Sphere), på keyboard. Og som om ikke dette var nok skulle Hoekstra også briljere på kassegitaren og vi fikk en liten spanksinspirert solo, før hele bandet var tilbake på scenen med «Slow An’ Easy». Etter denne låta skulle jaggu bassist Michael Devin også kline til med en solo, etterfulgt av «Crying In The Rain» som fungerte over middels vokalmessig. Men da måtte Mr. Coverdale ha enda en pust i bakken, og forlot scenen til fordel for Tommy Aldridge og hans trommesolo. Siste halvdel utført uten stikker. Trommesoloer har vel ikke vært stas siden 80-tallet, men siden vi var på 80-tallskonsert var det vel ikke annet å vente. Utover disse småtraurige episodene gjorde for øvrig bandet en hederlig innsats.
De rodde i havn resten av konserten med hat-tricket «Is This Love», «Gimme All Your Love» og selvfølgelig «Here I Go Again». Sistnevnte i en noe skuffende versjon, hvor Coverdale lente seg altfor mye på publikum i stedet for å levere varene selv – hvilket vi egentlig hadde kommet for å høre. Etter en liten kunstpause bak scenen kom de tilbake for kveldens eneste ekstranummer, «Still Of the Night», som også kunne vært en tanke mer spennende gjennomført. Men Coverdale ga det han hadde og da låta var ferdig var han så sliten at han nesten hadde åndenød. Godt de ikke tok denne tidligere i settet.
Til tider opplevdes David Coverdale nærmest som en parodi på seg selv, og Michael Jackson-grep på ballene i en alder av snart 65 er egentlig bare pinlig å se på. Men han ytret ved et par anledninger at det var stas å feire bursdagen til dattera hans sammen med norske vikinger. Og rett før han forlot scenen for siste gang uttrykte han følgende SOS i natten: «Be safe, be happy and don’t let anybody make you afraid!». Til stående applaus fra galleriet.
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
