Onsdag 26. oktober 2016
Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.
Etter Motörheads «Born To Raise Hell» som intro, entret danskene et tettpakket Oslo Spektrum på onsdag – etter at vi først hadde blitt varmet opp av både Airbourne og Crobot. De sparket i gang med første singel fra det nye albumet; «The Devil’s Bleeding Crown». Lyden var ikke helt god på vokalen i starten, men dette kom seg etter hvert. En stund senere, da Michael Poulsen begynte å snakke med oss, kom det frem at han slet med en forkjølelse, som nok også var en medvirkende årsak – jeg har i hvert fall hørt han synge bedre før. Deretter gikk de løs på en medley av «Heaven Nor Hell», «A Warrior’s Call» og «I Only Want To Be With You», før hitlåta «Lola Montez» ble servert, etterfulgt av «Let It Burn».
Som introduksjon til «Sad Man’s Tongue» hyllet Poulsen Johnny Cash ved å dra et par strofer av «Ring Of Fire». Etter «Hallelujah Goat» tok Poulsen ut ørepluggene et øyeblikk for å høre om det var noe liv i publikum, hvorpå han slang en kommentar om at det var viktig å bruke in-ears; uten det kunne man få sparken fra AC/DC. Han ville ikke risikere å få sparken fra Volbeat og dyttet ørepluggene tilbake på plass, og spilte et par AC/DC-riff, før de satte i gang med «The Gates Of Babylon» fra den siste skiva.
Videre fulgte «Slaytan», «Dead But Rising» og «16 Dollars». Midtveis i sistnevnte kom gitarist Rob Caggiano med en hyllest til norske damer, og oppfordret den kvinnelige delen av publikum til å sette seg på noens skuldre. Hvilket flere også gjorde. En av dem flashet attpåtil BHen, noe storskjermen selvfølgelig plukket opp, og da låta var ferdig fikk hun følgende kommentar fra Poulsen: «Thank you for the balloons». Videre oppfordret han alle i salen til å ta frem mobilene for å skape lighterstemning, idet de begynte på «For evigt». Denne låta, hvor halve teksten er på dansk, viste seg å bli kveldens største allsanginnslag. Publikum tok på seg rollen til Johan Olsen (Magtens Korridorer) som egentlig synger de danske partiene, og stemte i for full hals til «For evigt, måske for evigt, skal vi sammen, samme vej».
«Guitar Gangsters & Cadillac Blood» rocka opp stemningen i Spektrum, før «The Garden’s Tale». Også denne en delvis dansk duett med Johan Olsen. Poulsen sendte en tanke til alle helter som har falt i det siste, og dediserte «Goodbye Forever» til dem. Ironisk nok en skikkelig gladlåt som det ikke er mulig å ikke bli i godt humør av. Et kor er med på å løfte denne låta, men koret var kun representert på tape dessverre – og med et bilde på storskjermen. Skjermen ble for øvrig flittig brukt til både videoer, bilder og livefilming, noe som bidro til å heve sceneshowet noe utover kun å se de fire gutta på scenen. Deretter dediserte de «The Mirror And The Ripper» til Lemmy, før de gikk av scenen uten å si noe.
En liten pause senere var de naturligvis tilbake. Og de hadde virkelig spart det meste av kruttet til slutt – de fire låtene vi fikk i encoren var det masse trøkk i. «Black Rose» fra den nye skiva skulle vise seg å bli dagens glansnummer. Vi glemte nesten at Danko Jones ikke var til stede på scenen, enda han er med på å heve albumversjonen kraftig. Poulsen hadde muligens fått seg en Gammel Dansk eller to i pausen, i hvert fall hørtes det ut som om forkjølelsen var borte da han leverte noen særs lange toner. Lysshowet under denne låta var også kveldens beste.
«Black Rose» ble fulgt opp av den tydelig Metallica-inspirerte «Doc Holliday», samt den nye «Seal The Deal», før de rundet av det hele med den selvfølgelige «Still Counting». Her inviterte Poulsen alle unge fans til å komme opp på scenen under den siste låta. Etter hvert som folk strømmet opp på scenen, mens Poulsen sang «Counting all the assholes in the room, well I’m definitely not alone», ble det tydelig på storskjermen at det ikke bare var den yngre fansen som hadde våget seg opp på scenen. Og så var det slutt for i aften.
Jeg må trekke bittelitt for at jeg satt igjen med en følelse av at de rushet en smule gjennom låtene. Jeg savnet litt mer ekte spilleglede, så det ikke oppleves som et pliktløp eller nok en dag på jobben. De gjør ikke store forandringene på setlistene fra dag til dag, og når de har vært på veien mer eller mindre siden april med såpass lite variasjon på låtene er det ikke så rart om det hørtes noe innøvd ut. Repertoaret var det ikke mye å utsette på, de har så mange låter å ta av, men jeg skulle for eksempel gjerne hørt «Cape Of Our Hero» og «The Hangman’s Body Count».
Litt upersonlig ble det også at Michael Poulsen snakket til publikum på engelsk. Selv om han ikke skjønner norsk, så skjønte vi ham utmerket godt de få gangene han ytret et par ord på morsmålet. Med engelsk tale føltes det nesten som om vi bare var et stopp på veien på den innøvde turneen. Riktignok kom det tydelig frem av antrekket at de godt visste hvor de var; Poulsen stilte opp med Darkthone-trøye med teksten «True Norwegian Black Metal» på ryggen. Alt i alt var det nok dejlig å være dansk i Norge denne aftenen.
Minus i margen til Oslo Spektrum som hadde innført regel om kun en enhet per person i baren. Mulig det var en i utgangspunktet god tanke om mindre fyll, men sånt hindrer dessverre ikke nordmenn i å drikke øl, det resulterte bare i mer flying ut og inn av seteradene.
4,5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
