Onsdag 23. mars
Danske (og litt svenske) VOLA har holdt det gående siden 2006, og siden den gang skiftet besetninger og musikalske retninger flere ganger. Den besetningen som entret scenen på John Dee denne kvelden er Asger Mygind (gitar og vokal), Martin Werner (keyboards), Nicolai Mogensen (bassgitar) og Adam Janzi (trommer).
Tredjealbumet «Witness» kom i mai i fjor, men det er først i disse dager de kan komme seg ut på veien for å promotere på en liten Europa-turne. Til tross for at de kun har gitt ut tre fullengdere, har de hele tiden gjort større og mindre endringer i soundet, og publikummet på John Dee speilet det: her var det blanding i kjønn og aldre, de som har hengt med siden den litt mer heavy starten, men også de som kom med når det poppet det litt opp.
En falsk brannalarm forsinket konsertstarten litt, men etterhvert dro de det hele i gang med “We Are Thin Air” fra albumet «Applause of a Distant Crowd», før de så dro rett over i “24 Light-Years” fra fjorårets «Witness», og mottakelsen fra et utsolgt John Dee var det ingenting å si på. Her var det masse klapping og utrop, og allerede på andrelåta var det allsang, selv om det etterhvert kanskje dabbet av litt. Bandet oste av spilleglede og tilstedeværelse, og selv om det lydmessig tok noen låter å få det hele på plass, satt etterhvert lyden greit og formidlet mesteparten av de nødvendige nyansene og dynamikken denne musikken er avhengig av for å fremstå med pondus.
VOLA føyer seg inn i en populær retning innen progrelatert musikk som har fått et ganske satt formsatt lydbilde skapt av Porcupine Tree, Opeth, Meshuggah, Devin Townsend, elektronisk musikk og powerpop, der du i nøye tilmålte doser får servert kantete og harde djent-riff, bittersøte pop-melodier, medrivende refreng, innslag av elektroniske elementer og inderlig vokalfremføring. Eller som en kamerat beskrev denne typen musikk: Meshuggah møter Coldplay.
Selv om det i lengden blir litt vel formelbasert i mine ører, er det likevel god underholdning å se hvordan de skifter mellom ganske forskjellige partier med den største selvfølgelighet, og klarer å gå fra det brutale til det sarte på i løpet av et taktslag. Sammenlignet med en del andre band i sjangeren, synes jeg de så absolutt klarer å få det til å låte som en helhet, ikke bare som en haug med riff og ideer fra forskjellige sjangre på rekke og rad.
Som alle moderne band har de full kontroll på alle lydene, og såvidt jeg kunne høre, skilte de seg lite fra det som er på skive. Samtidig var det helt klart enda mer dynamikk og trøkk enn de får til på skive, så det ble ikke en ren kopiering av studioskivene. Når de til slutt gikk av scenen, var det til dundrende applaus og positive utrop. Dukker alle disse entusiastene opp ved neste anledning og tar med en venn, skulle ikke forundre meg at de neste gang spiller på et vesentlig større sted enn John Dee. 5/6
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker
